Spesialisttjenester til befolkningen

• gjennomføring av spesielt kompliserte behandlinger eller behandlinger som krever samarbeid mellom flere spesialiteter

• geografisk spredning av spesialkompetanse

• konsultasjonsvirksomhet og rådgivning

• samarbeid offentlig/privat, planmessig utvikling og bruk av spesialkompetanse i regionen

Senter for videre- og etterutdanning

• desentralisert videreutdannng

• lokalt basert etterutdaning

• hospitering

Utredningsoppgaver og forskning

• kartleggingsstudier

• helsetjenesteforskning

• behovsanalyser

• strategisk planlegging

• fagpolitisk virksomhet

• bindeledd universitet/distrikt

Kvalitetssikring

• praktisk kvalitetssikringsarbeide

• sakkyndig bistand i klagesaker og tvister

• bivirkninger og uhell

Spesialistjenester

Den geografiske fordelingen av spesialister i landet er ulik, med stor konsentrasjon i fakultetsbyene Oslo og Bergen (2). Dette henger blant annet sammen med at mange med spesialkompetanse er knyttet til fakultetene og at det er her de største befolkningskonsentrasjonene er og behovet er størst. Etterspørselen etter avanserte odontologiske tjenester øker imidlertid i distriktene, og mange henvisninger kommer langveisfra. Odontologiske kompetansesentre regionalt plassert vil kunne bidra til bedre geografisk spredning av spesialister. I tillegg har erfaringer med offentlige kompetansesentre knyttet til "Spesialisttandvården" i Sverige (3) vist at slike sentre kan fungere som faglige bindeledd mellom offentlig og privat tannhelsetjeneste. Dette vil være verdifullt, både for å utnytte regional spesialkompetanse best mulig og for å utvikle gjensidig tillit og faglig forståelse mellom privat og offentlig sektor.

Senter for videre- og etterutdanning

Slik som videreutdanningen (spesial/spesialistutdanningen) er organisert i dag, er kandidatene i stor grad avhengige av å bo eller ukependle til Begen eller Oslo over en treårs-periode. Med varierende og tildels ufullstendige finansieringsordninger skaper dette både sosiale og økonomiske barrierer og en skjev rekruttering. Kompetanse-sentre vil gjøre forsvarlige, desentraliserte studieopplegg enklere å gjennomføre. Dette er viktig. Spesialkompetanse er ikke noe en oppnår gjennom "week-end-kurs". Spesialkompetanse krever både faglig/teoretisk og klinisk modning over tid, og våre treårige opplegg som er i samsvar med internasjonale krav søker å ivareta slike kvaliteter.

Regionale kompetansesentre vil også representere helt nødvendige faglige enheter for å kunne gjennomføre intensjonene med systematisk etterutdanning (4). Fakultetene må prioritere grunnutdanning og forskning og har derfor ikke nødvendig kapasitet til å kunne gjennomføre et systematisk etterutdanningstilbud for hele tannhelsetjenesten. Regionale kompetansesentre vil kunne bidra med nødvendig lokal innsikt for å lage tjenlige etterutdanningstilbud. Relevant hospiteringstjeneste, både for oppdatering og rehabilitering av tannhelsepersonell, vil også kunne gjennomføres bedre regionalt enn ved fakultetene.

Utredningsoppgaver og forskning

Kompetansesentrene vil kunne bli verdifulle medspillere i nødvendig faglig utredningsarbeide og rapportering. Ambisjonene om aktiv forskning bør etter min mening ikke være for høye, men kompetanse i vurdering av forskningsresultater, faglitteratur og en fagkritisk holdning til markedsføring av nye produkter vil være viktig. Samtidig vil kompetansesentrene være en verdifull innfallsport til klinisk forskning i samarbeid med fakultetene.

Kvalitetssikring

Kvalitetssikringstiltak vil kunne koordineres regionalt gjennom kompetansesentre. I tillegg vil kompetansesentre kunne fungere som støtteapparat i klagesaker og tvister og gi faglig bistand i forbindelse med bivirkninger og uhell.

Organisering

Hvordan ser en på organiseringen av kompetansesentre rundt om i landet og hvor langt har en kommet? Utredningsarbeide og konkret planlegging startet i Nord-Norge (1) og et senter i Tromsø burde på mange måter ha de beste forutsetninger for å kunne etableres. Her har imidlertid utviklingen gått tregt av flere grunner. En viktig forutsetning for etablering har vært samfinansiering mellom Finmark og Troms, noe som ikke har vært enkelt å få til. I tillegg har tannpleierutdanning og diskusjon om et odontologisk fakultet i Tromsø krevd tid og oppmerksomhet. Mye tyder på at frisk kapital basert på statlig finansiering er nødvendig for å få fart på etableringen av et slikt senter. Det er laget en opplærings- og utviklingsplan for tannhelsetjenesten i Troms (5) hvor et kompetansesenter inngår. I tillegg har en også synliggjort faglig kompetanse på mange nivåer i fylket i tllegg til de etablerte spesialområdene (lystgass, gerodontologi, pedagogikk etc). Slik kompetanse bør integreres i et kompetansesenter.

Tannhelsetjenesten i Nordland har kommet lenger. Her er det opprettet et kompetansesenter som omfatter alle offentlig ansatte spesialister. Senteret med administrativ ledelse er plassert i Bodø og kjeveortoped, protetiker, pedodontist og tanntekniker er tilknyttet på heltid. I tillegg er det etablert samarbeid med oral kirurg på Bodø sentralsykehus og samarbeidsavtale med privatetablert endodontist og andre privatpraktiserende spesialister er i utvikling. Planlagte stillinger for periodonist, samfunnsodontolog og tannpleier står foreløpig i bero på grunn av manglende bevilgninger. Som en ser, viser dette flere alternative tilknytningsformer og fleksibilitet i organiseringen.

I Trøndelag er det foreløpig mer vyer enn realiteter i forhold til et kompetansesenter. Planene går ut på å knytte kompetansesenteret til utbygging av regionsykehuset i Trondheim og se Nord- og Sør-Trøndelag samt deler av Møre og Romsdal som en naturlig region.

For den indre Østlandsregionen representerer Lillehammer et interessant alternativ til den mer formelle utrednings- og planleggingsmodellen som en ser i andre regioner. Ved Lillehammer tannklinikk har en bevisst utviklet kompetansen hos et flertall av de ansatte og disponerer i dag en stab delvis med formell videreutdanning og delvis med uformell kompetanse innen viktige deler av klinisk odontologi (lystgass-sedasjon, odontofobi, toksikologi/bivirkninger, protetikk). I tillegg har en samarbeidsavtaler med endodontist og oralkirurg under utdanning og et nært samarbeid med privatpraktiserende tannleger. Klinikken på Lillehammer har også hatt forsknings-kompetanse gjennom mange år, noe som har gitt verdifulle bidrag til klinisk forskning. Erfaringene fra Lillehammer bør brukes aktivt i utviklingen av kompetansesentre i andre regioner, både når det gjelder faglig profilering og praktiske løsninger.

For helhetens skyld bør to andre typer av kompetansesentre også nevnes, fakultetsklinikkene i Oslo og Bergen og private tannlegesentre. Fakultetene representerer tunge organisasjoner hvor undervisning og forskning som nevnt er prioritert. Dette er en følge av universitetenes prioriteringer som vi må forholde oss til. Fakultetet i Oslo er imidlertid i ferd med å samle spesial-/spesialistutdanningen fysisk og administrativt og ønsker med det å profilere kompetansesenterfunksjonen som et odontologisk rikshospital. Liknende planer diskuteres i Bergen.

Det er etablert private storklinikker i enkelte av de største byene. Disse fungerer som kompetansesentre innen kliniske spesialisttjenester, men en rekke av de andre funksjonene som er naturlig knyttet til et kompetansesenter dekkes ikke. Den kommersielle profileringen av slike sentre vil også begrense mulighetene for en slik utvikling.

Hvorfor går utviklingen så smått?

Den offentlige tannhelsetjenesten har tradisjonelt hatt en flat struktur hvor kompetanseutviklingen i stor grad har vært knyttet til samfunnsodontologi. Barn og ungdom har dominert den kliniske hverdagen, og allmenn-odontologisk bakgrunn har stort sett vært vurdert å være tilstrekkelig. Dette er i ferd med å endres. Den offentlige tannhelsetjenesten har i stigende grad fått ansvar for store grupper av eldre og kronisk syke med egne tenner, og vanlig voksenbehandling i offentlig regi øker. En allsidig klinisk kompetanse har dermed blitt mer aktuell. Samtidig er det et økende behov for klinisk spesialkompetanse for å oppfylle tannhelselovens intensjoner om tilgang til spesialisttjenester i rimelig nærhet av hjemstedet, noe som er et offentlig ansvar (6). Denne snuoperasjonen har tatt tid, dels fordi en konkurrerer om knappe ressurser og dels på grunn av en innebygget treghet i systemet. I en periode med budsjettinnstramninger har vel heller ikke den offentlige tannhelsetjenesten vært flinke nok til å synliggjøre nye, viktige oppgaver overfor bevilgende myndigheter.

Etter min mening er det mange og gode grunner til å utvikle kompetansesentre i offentlig regi for å ivareta og utvikle det spekteret av funksjoner og oppgaver som er diskutert i dette innlegget. Arbeidet er også viktig for å videreutvikle samarbeidet mellom de odontologiske fakultetene og den offentlige og private tannhelsetjenesten i distriktene. Det synes som om mangel på finansiering er en vesentlig begrensning for å få fart i denne utviklingen. Med stramme økonomiske rammer og krav til effektivisering og utvidete behandlingstilbud i dagens offentlige tannhelsetjeneste er det vanskelig å finne tilstrekkelige midler til en slik faglig satsing som det er snakk om her.

Referanser

1. Fylkesnes K, Nielsen J, Røynesdal K. Nord-Norsk tannhelsetjeneste. Scenarier mot år 2010. Tromsø 1989.

2. Eriksen HM, Toverud JF. Spesialkompetanse i tannhelsetjenesten. Utdanning og behov. Nor Tannlegeforen Tid 1993;103:4-7.

3. Specialisttandvården i framtiden. Stockholm, Socialstyrelsen 1990.

4. Systematisk etterutdanning. NTFs etterutdanningsgruppe, Oslo 1994

5. Opplærings- og utviklingsplan 1996 - 1999. Den offentlige tannhelsetjenesten, Troms fylkeskommune 1995.

6. Spesialisering innen odontologien. Rapport fra NTFs spesialitetsråd, Oslo 1993.

Adresse: Det odontologiske fakultet, Boks 1109 Blindern, 0317 Oslo.