Sosialstønad til tannbehandling i 1995

Sosialkontorenes utbetaling av stønad til tannbehandling ligger trolig et sted mellom 40 og 80 mill kroner i året. Det er store variasjoner i utbetalingene, både i forhold til folketallet og pr søknad, og gjennomsnittstall viser at det er relativt omfattende behandlinger som får sosialstønad. Man kan ikke ut fra undersøkelsen si noe om årsakene til variasjonen, men det er rimelig å anta at forskjellene skyldes både varierende behov for sosialstønad i området og ulik praktisering av regelverket.

Hovedstyret nedsatte i august 1996 en arbeidsgruppe bestående av Gerd Knudsen, Liv Lyssandtræ, Trond Strandenes og Reidun Stenvik, for å kartlegge omfanget av sosialstønad til tannbehandling og retningslinjer for utbetalingen. Gruppen ble også bedt om å foreslå kriterier for nødvendig og faglig forsvarlig tannbehandling.

Lov om sosiale tjenesterMed hjemmel i lov om sosiale tjenester kan sosialkontorene i kommunene gi økonomisk stønad til tannbehandling. Loven trådte i kraft 1. januar 1993, men kapitlet om stønad er i hovedsak en videreføring av bestemmelsene om sosialhjelp i den tidligere loven om sosial omsorg.

Stønad til tannbehandling kommer inn under paragraf 5-1 i loven, som omhandler stønad til livsopphold. Sentrale myndigheter har ikke gitt andre regler for praktiseringen av lovens bestemmelse på dette området enn følgende som fremkommer i merknadene:

«Kommunen har normalt plikt til å dekke utgifter til nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling. Men dersom behandlingen er svært kostbar, vil den normalt ligge utenfor det loven er ment å dekke. I slike tilfeller anbefales kommunen å innhente uttalelse fra overtannlege eller annen særlig sakkyndig for å utrede muligheten for alternativ behandling. Foreligger det et rimeligere alternativ som er faglig forsvarlig, må pasienten normalt godta en slik løsning. Men hvor pasientens tannstatus ikke er ødelagt, kan tannbehandlingen som tilbys normalt ikke begrenses til proteser. Ved vurdering av hvilken tannbehandling pasienten må godta, må det også tas hensyn til vedkommendes alder, yrke og hvilken betydning utseendet har for hans/hennes sjanser for å få passende arbeid. Sosialtjenesten har som regel ikke plikt til å bekoste ren kosmetisk tannbehandling.»

Tidligere undersøkelseBjørn E Ellingsæter foretok i forbindelse med sin utredning en rundspørring til alle landets sosialkontorer for å kartlegge hvor mye de hadde utbetalt som stønad til tannbehandling i 1990. Han fikk svar fra vel halvparten av kommunene og anslo den totale stønaden til 30-35 mill kroner. Gjennomsnittlig utbetaling pr innbygger viste store variasjoner mellom kommuner og fylker med lavest tall i Sogn og Fjordane (2,25 kr) og høyest i Oslo (12,67 kr). For landet som helhet ble det utbetalt 7,43 kr pr innbygger.

Behov for nye dataArbeidsgruppen antok at det fortsatt var store variasjoner og at utbetalingene totalt hadde økt siden 1990 og ønsket ved hjelp av en enkel undersøkelse å finne ut om det var tilfelle. Det er et problem i seg selv dersom tilbudet er svært ulikt på landsbasis og særlig hvis standarden på «tillatt» behandling er slik at kvaliteten på tjenestene noen steder ligger under det faglig forsvarlige.

Forslaget i Arbeiderpartiets prinsipprogram om økte tilskudd til tannbehandling, bl a knyttet til økonomisk behovsprøving, kunne innebære en ordning som er beslektet med sosialstønad. I den sammenheng er det viktig å drøfte hva som er nødvendig og faglig forsvarlig tannbehandling. Hvis NTF skal kunne påvirke prosessen med å utforme et slikt tilbud, må foreningen ha en oppfatning av hva som er «nødvendig» og «forsvarlig». Man må forutse og vurdere de problemer som kan oppstå når støtte til tannbehandling skal gis på denne måte. En gjennomgang av dagens ordning med sosialstønad ville være nyttig for en slik vurdering.

SpørreundersøkelseEt spørreskjema ble høsten 1996 sendt til et utvalg sosialkontorer som skulle dekke store byer, mindre byer og tettsteder. Oversikt over utsendte og returnerte skjemaer finnes i tabell 1.

Det ble stilt spørsmål om antall innbyggere i bydelen/distriktet, hvor mange søknader som var innvilget/avslått i 1995, hvor store de totale bevilgninger til tannbehandling var og hvilke kriterier som legges til grunn ved behandling av søknadene.

Utbetaling
Som det fremgår av tabellen, kom det svar fra vel halvparten av sosialkontorene, 41 av 71 (57,7 %), og av disse var det 32 (45 %) som hadde data for antall søknader og total utbetaling til tannbehandling i 1995. (Bergen har avlevert felles svar for sine 12 sosialkontorer.) Med så lav svarprosent har gruppen vurdert det som uinteressant å behandle materialet under ett og har regnet ut to gjennomsnittstall for hvert sosialkontor: utbetaling pr innbygger i området og gjennomsnittlig utbetaling pr innvilget søknad. Disse er plassert langs akser for å gi et visuelt bilde av situasjonen.

Utbetaling pr innbygger (Fig 1) viser store variasjoner og var lavest i bydel Strinda, Trondheim (7 kr) og høyest i bydel Sagene, Oslo (54 kr), men de fleste befinner seg i sjiktet mellom 10 og 20 kroner. Gjennomsnittlig utbetaling pr søknad (Fig 2) viser også spredning, men de aller fleste kontorene har et gjennomsnitt rundt 4 000 kroner. Her er det Bergen med sine 12 kontorer som ligger lavest med 2 466 kroner.

Enkelte kontorer påpekte at flyktninger er en ekstra belastning når det gjelder sosialstønad til tannbehandling fordi mange av disse har svært stort behandlingsbehov. Ett sosialkontor som ikke hadde et regnskapssystem som gjorde det mulig å skille ut utgifter til tannbehandling, anslo at de hadde hatt utgifter på 100 000 kroner til ca 10 flyktninger, dvs i størrelsesorden 5–15 000 kroner pr individ.

Kartleggingen gir ikke grunnlag for å komme frem til et eksakt beløp for utbetalt sosialstønad. Svarprosenten er lav, flere av kontorene kan ikke oppgi beløp, og det er ikke grunnlag for å si at utvalget er representativt. Arbeidsgruppen har imidlertid på basis av de dataene som foreligger, trukket den konklusjon at utbetalt sosialstønad i 1995 ligger et sted mellom 40 og 80 mill kroner.

Odontologiske kriterierSpørsmålet om hvilke kriterier som legges til grunn ved behandling av søknader ga få svar. I Bergen benytter sosialkontorene et relativt detaljert sett kriterier for hvilken tannbehandling som aksepteres når det skal utbetales sosialstønad. Ett av sosialkontorene i Trondheim oversendte sitt orienteringsbrev til tannlegene, der det står at søknadsskjemaet skal være nøye utfylt og «spesifisert i overensstemmelse med de retningslinjer Den norske tannlegeforening har satt opp». Hvilke retningslinjer man her sikter til, har ikke vært mulig å bringe på det rene, men det er mye som tyder på at det på landsbasis verserer mer og mindre «autoriserte» søknadsskjemaer og retningslinjer for tildeling som det enkelte sosialkontor tillemper i samarbeid med rådgivende tannlege.

Det ble ikke stilt spørsmål om egenandeler og om i hvilke tilfeller sosialkontorene benytter rådgivende tannlege, men enkelte sosialkontorer opplyste at de benytter egenandel og at rådgivende tannlege bare kobles inn når søknaden overskrider en fastsatt beløpsgrense.

Nødvendig tannbehandlingUndersøkelsen bekreftet at det er store variasjoner i utbetalinger og at det kan virke «tilfeldig» hvilken type tannbehandling som blir støttet. Arbeidsgruppen har derfor i kjølvannet av undersøkelsen arbeidet videre med spørsmålet om kriterier for nødvendig tannbehandling. Disse ble presentert i foredrag ved Trond Strandenes på NTFs informasjonsmøte i Trondheim. Hovedstyret ønsker å få i gang en debatt om hva som er nødvendig og faglig forsvarlig tannbehandling og har sendt ut et diskusjonsnotat om temaet til Statens helsetilsyn, fakultetene, fylkestannlegene, trygdekontorenes rådgivende tannleger, lokalforeningene og spesialist-/spesialforeninger.

Tabell 1. Oversikt over kommunene med antall kontorer som fikk spørreskjemaet og antall som besvarte det

Nøkkelord: Kommune; Sosialpolitikk; Spørreundersøkelse; Tannhelsetilbud; Trygd