Journalistisk bollebaking

«Platons skille mellom sann og sofistisk retorikk kan brukes for å forstå forskjellen mellom dagens vitenskap og massemedier. Til forskjell fra vitenskapene tar den nye journalistikken sikte på å overtale eller bedra, ikke å overbevise og begrunne,» ifølge den svenske historikeren Thorsten Nybom i en bok om kunnskapssyn, universitet og forskningspolitikk.

I NRK TV1s program «Brennpunkt» om bruken av amalgam i tannfyllinger i begynnelsen av juni fikk vi dette anskueliggjort.

Fjernsynsprogrammet starter med å vise kvikksølvdråper som søles på gulvet og en opplysning om at vi (arme nordmenn) går rundt med 34 tonn kvikksølv i våre tenner. En bollebakende småbarnsmor som opplagt er meget syk, forteller om alt hun har gjennomgått på grunn av amalgamfyllingene. Vi får understreket at plagene fra amalgam ikke alltid er synlige. Vi blir presentert for tannlege Bjørn Oppedal som viser til en rekke såkalt vitenskapelige rapporter på en slik måte at man som uvitende seer kan ledes til å tro at det odontologiske fakultet ligger i Tønsberg. Da er det ikke greit å være tannlege Bjørn Kjølmoen i Tromsø og «innrømme» at han bruker amalgam på sine pasienter, eller president Arild Vangstein og bli kryssklippet i noen korte sekvenser om blant annet et amalgamsalg som opphørte for over 30 år siden. Det skulle muligens forstås som at Tannlegeforeningen har økonomisk interesse av høyt amalgamforbruk. Det hjelper også lite for en fagsjef i Helsetilsynet, Ola Johan Basmo, å vise til manglende vitenskapelig rapportering av sykdom på grunnlag av amalgamfyllinger. For Oppedal vet bedre. Og vi får enda mer bollebaking, mens norske tannleger mistenkeliggjøres for å bruke amalgam uten hensyn til NIOMs godkjenningslister og Helsetilsynets anbefalinger. Har man ikke drevet oppsøkende journalistikk og fått høre om tannleger som brukte kobberamalgam lenge etter at det ble forbudt? Enda mer bollebaking! Norske tannleger er verre enn norske krematorier. De tar kvikksølvfaren på alvor. Norske tannleger gjør det ikke. Til slutt blir bollebakeren heldigvis frisk og kan leke med sitt barn ute i snøen. Det avsluttende og truende spørsmål er: Tør vi fortsatt bruke amalgam?

Kryssklipping og manglende kildekritikk er velegnet når fasiten foreligger. Men er det i folkeopplysningens tjeneste? Et journalistisk ideal er som kjent, om det ikke alltid er like lett å oppdage i dagens mediebilde, å være grundig, kritisk og undersøkende. Som journalist lærer man også å skulle være uavhengig og kompromissløs og tørre å utfordre makteliter og samfunnsinstitusjoner. «Brennpunkt» er et slikt program som gir seg ut for å skulle være avslørende og kritisk i forhold til ulike uheldige forhold i samfunnet. Ære være dem. Men når dramaturgien blir viktigere enn saklig innhold, og helt ut bestemmende for vinkling og valg, for ikke å si bortvalg, av kilder, blir det lite tilbake av troverdigheten ved denne programtypen. Det må kunne forutsettes, dersom et program som «Brennpunkt» skal kunne tas seriøst, at det utføres et minimum av kildekritisk arbeid, og at det ikke baseres på enkeltjournalisters personlige synsing og svar i et kriminaldramaturgisk oppsett.

Vi synes f eks at det er meget godt gjort å lage et slikt program uten å trekke inn en høyst offentlig kjent institusjon, faktisk den første i verden, som registrerer bivirkninger ved bruk av dentalmaterialer: Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer ved Universitetet i Bergen. Da kunne man fått belyst omfanget av plager ikke bare ved bruk av amalgam, men også ved andre fyllingsmaterialer. Noe skal det jo være i tennene når det først blir hull! Det er også kjent for mange, om ikke for «Brennpunkt»-redaksjonen, at det heldigvis er mindre karies hos barn og unge nå enn før. Det er også kjent at mange ønsker hvite fyllingsmaterialer fremfor amalgam av estetiske grunner. Dette er to enkle forhold som gjør at amalgam er mindre brukt enn før. Men ved behendig kryssklipping får man det til å se ut som om den som sier at amalgam stadig er mye brukt, ikke helt følger med i tiden i forhold til den som sier at amalgam er i tilbakegang. Begge har rett, men det passet tydeligvis ikke til ønsket fasit. Eller tror man ikke at seerne er i stand til å ha to tanker i hodet samtidig?

Vi mener at det bør være en kvalitativ forskjell på å lage kritisk orienterte opplysningsprogram om store og sammensatte problem, og å drive journalistisk forenklet og dramatisert bollebaking i underholdningstjenesten.

«Brennpunkt»-redaksjonens redaktør, Alf R Jacobsen, har ambisjonene i orden. I et intervju, nylig publisert i Airport nr 1/98, uttaler han at «etter 30 års arbeid i journalistikken vet jeg at ikke alt er rett frem. Virkeligheten overgår fantasien. Det er ingen ulempe å ha en konspirativ hjerne! Men du må også være villig til å legge bort konspirasjonsteoriene når du erfarer at de ikke stemmer.» Vi kunne ikke vært mer enig. I samme intervju karakteriserer Alf R Jacobsen seg selv som en intellektuell. Da må man kunne ha forventninger til at han er i stand til å arbeide med mer enn én «ukjent» før han prøver seg på noen konklusjoner. Når skal det forresten gå opp for redaktør Jacobsen og hans «intellektuelle» journalistvenner at det norske folk er velutdannet og uten behov for forenkling til det villedende eller usanne. Er det snart bare journalistene som mangler nødvendig skolering og kunnskap?