NTFs kollegahjelpsordning endelig en realitet

Det er en del av livet. Vi kan bli rammet av alvorlig somatisk sykdom eller angst og depresjon. Tap av nære familiemedlemmer og venner kan skje når vi minst aner det. Skilsmisser er blitt vanlige, men ikke mindre tunge å komme igjennom. I vår arbeidsdag kan vi alle, uansett hvor pliktoppfyllende vi er, få en pasientklage mot oss. Erfaring har vist at det er tungt å arbeide seg igjennom en slik faglig motgang. Likevel tror mange at det er rusmiddelmisbruk som er mest utbredte årsak til at noen får problemer med å klare arbeid og hverdagsliv. Men undersøkelser har vist at utbrenthet (27 %), fulgt av angst og depresjon (19 %) og deretter rusmiddelmisbruk (15 %), er hyppigste årsak til at vi på et punkt ikke lenger mestrer hverdagen. Noen, uten at man vet hvorfor, klarer å beholde likevekten på tross av store påkjenninger, mens andre, tilsynelatende sterke og vellykkete, kan komme til å trenge hjelp veldig raskt. Den som har levd en tid, vet det er slik.

Det var derfor ingen ungdomsforsamling som møtte til det første kurset for NTFs kollegahjelpere på Soria Moria, Legeforeningens kurssenter, i Oslo i midten av juni. De som møtte var utpekt av lokalforeningene og var kolleger med lang fartstid i profesjonen såvel som i livets gang.

I PTE har man over mange år vært opptatt av å få etablert et slikt «brannkorps» av kolleger som kan komme kolleger i krise til hjelp før problemene har vokst til en offentlig sak hos fylkeslege og helsetilsyn, - ikke som terapeut, men som god kollega og god venn i en vanskelig tid. Modellen for dette arbeidet har man skuet over til Legeforeningen for å finne. Der har man hatt en kollegahjelpsordning i nærmere ti år. To leger med erfaring fra dette arbeidet var derfor invitert til Soria Moria for å fortelle om hvordan ordningen rent praktisk og organisatorisk er oppbygd, og om de erfaringer som er gjort.

Til møtet på Soria Moria kom det én fra hver lokalforening, med unntak for Hedmark. Legeforeningenes representanter anbefalte imidlertid at man arbeidet sammen to og to for å ha noen å søke råd og støtte hos. Det betyr mye å ha noen å rådføre seg med i vanskelige tilfeller. De som går inn i rollen som kollegahjelper bør for øvrig ikke ha andre posisjoner, verken lokalt eller sentralt, i foreningen.

De kolleger som trenger hjelp, offentlig ansatt som privatpraktiserende, skal være sikret full anonymitet. Journalføring eller annet skriftlig materiale er derfor bannlyst. Selv ikke mellom kollegahjelpere innbyrdes bruker man i Legeforeningen navn når man rådfører seg med hverandre. Kontakten med kollegaen som trenger hjelp skal være pr telefon og gjennom personlige samtalemøter. Ved henvendelse skal man alltid fortelle hvem som har bedt en om å ta kontakt. Det holder ikke med at «vi har hørt at...». Dette er Legeforeningen svært streng på, om det så er legesekretæren som ringer og forteller at sjefen ikke fungerer i sin jobb. Etter maksimalt tre kollegasamtaler bør saken gå videre til andre faglige instanser dersom den kriserammede kollegaen selv ønsker det. Uansett stopper kollegahjelpen der. Det kan virke brutalt, men dette er en grense man har satt ut fra erfaring. Målet skal være gjennom samtaler å veilede kollegaen i krise til å finne veier ut av sine problemer før de får fatale følger både for vedkommende selv, arbeidsplassen og familien. Løsningen kan noen ganger være enkel, andre ganger krever det tid og faglig ekspertise. I Legeforeningen har man ordnet det slik at en kollega i krise etter de innledende samtaler, kan overføres til det man har valgt å kalle en «lege for lege»-ordning. Tannlegenes kollegahjelpere ble derfor anbefalt å ha faste kontakter med leger, gjerne blant dem som er med i ordningen med «lege for lege». Det er et poeng i seg selv at tilbudet om hjelp har lavest mulig terskel både inn i systemet og ut av det. Kollegahjelperne vet derfor ikke i ettertid om samtalene og igangsettingen av tiltak kom til å fungere. Man ringer aldri opp igjen senere og spør. Det ville være upassende selv om det kunne være interessant å vite hvordan det gikk. Mente Legeforeningenes representanter. Under alle omstendigheter gjelder norsk lov dersom den som trenger hjelp utgjør en fare for andres liv og helse.

Antall saker er ikke mange blant tannleger i løpet av et år. Heldigvis. Men kan noen reddes, og erfaring viser at det nytter, er det utvilsomt verd arbeidet. Det finnes ingen liv- og helseundersøkelser på tannleger. Om leger vet man imidlertid at de skårer høyt på å ha et godt hjerte/karsystem og lav kreftinsidens. De skårer imidlertid dårlig når det gjelder voldsomme, unaturlige dødsfall og selvmord. Særlig er kvinnelige leger utsatt. Noe av dette ble begrunnet med at leger, og det mener man også gjelder tannleger, utgjør en selektert gruppe mennesker. Leger (og sikkert også tannleger) har ofte en type A-atferd, som innebærer en nesten kontinuerlig kamp for å få gjort mer og mer på mindre og mindre tid. Og man er utrettelig i sitt arbeid. Den som er stresset er en dårlig observatør av seg selv. Derfor er det viktig med kollegialt nettverk. Det er på den annen side lite populært hos nordmenn å bli kontrollert av andre, eller selv skulle kontrollere andre. Som personer har leger (og tannleger) en streng samvittighet med stort behov for ros, men også for å kontrollere følelser. Rakner dette, går det lett galt, for ikke å si fatalt, om man ikke får hjelp i tide.

Konklusjonen fra møtet på Soria Moria var at en slik ordning som legene har, må også tannlegene ha. Kanskje trenger vi ikke et like stort og dyrt apparat, men vi trenger det. Kollegahjelperne har nå personifisert seg, og liste over dem vil få sin faste plass i Tidende. I tillegg til de lokale representantene var det ønske om en sentralt plassert gruppe i NTF som kan ta ansvar for regelmessige samlinger for kurs og utveksling av erfaring. Det er en vanskelig jobb kollegahjelperne tar på seg, men den er viktig. Det handler om å bry seg. NTFs kollegahjelpsordning har endelig fått ben å stå på.