I medienes søkelys

I forbindelse med årets landsmøte fikk vi for én gangs skyld mye presse, kanskje for mye etter enkeltes oppfatning. En av foredragsholderne, professor Dorthe Holst, ble dagen før sitt foredrag intervjuet av Aftenposten om en undersøkelse hun skulle presentere. Overskriften på første side var «Færre hull uten tannlege». Selv om et intervju med meg to dager senere i samme avis fikk den langt mer spiselige overskriften «Trygt å gå til tannlegen», har dette fått Egil Lind til å reagere i form av et debattinnlegg annet sted i Tidende. Han uttaler at han sitter med «flau smak» i munnen etter vår stands møte med pressen. Med fare for å gjenta meg selv konstaterer jeg at de som tror at NTF kan diktere hva pressen skal skrive, har en annen oppfatning av virkeligheten enn den jeg opplever.

Medienes rolle i samfunnet har endret seg vesentlig de siste årene. Tidligere kunne man i større grad ha tro på at det som kom fram i pressen var objektiv informasjon med det mål å belyse alle sider av en sak. I dag kan man som regel ikke regne med det, selv om forskjellen i objektivitet varierer sterkt fra avis til avis og fra ett TV-program til et annet.

Informasjonsflommen inn til redaksjonene er enorm, og journalistene må daglig foreta en sterk prioritering. Journalistens viktigste kriterium er nyhetsverdien. Journalister «tenner» på det som er helt nytt eller sensasjonelt, gjerne kombinert med enkeltskjebner. Dernest kommer vurderingen av om stoffet angår mange og er av interesse for et stort publikum.
    Skal NTF være synlig i mediene, må vi forholde oss til virkeligheten. I de årene jeg har vært aktiv i foreningen, har vi hatt kontakt med en rekke profesjonelle mediefolk for å få hjelp til å takle dette problemet. Ingen har kunnet gi oss noen enkel oppskrift på hvordan vi skal håndtere det. Det sier seg selv at det å presentere nøktern informasjon om tannhelse eller om vår stand innenfor en slik ramme, er en vanskelig oppgave. Vi må alltid være forberedt på at journalisten oppfatter eller tolker vårt budskap på en annen måte enn det vi håper på.

At det er mediene som i stor grad setter dagsorden, også den politiske, er ingen hemmelighet. Derfor vil det som regel være journalisten som kommer til oss for å få kommentarer på saker som de har «snappet» opp, og det er svært ofte saker som kan være negative for oss.

I nevnte debattinnlegg uttrykker Egil Lind at undertegnede ble «valset rundt» av journalisten. Jeg regner med at journalisten ønsket å gi dette inntrykk, i og med at intervjuet ble satt under vignetten «Mot veggen». Selve intervjusituasjonen opplevdes imidlertid ikke slik. Vi hadde en lengre samtale hvor jeg fikk fram langt mer enn det som kom på trykk. At journalisten velger å trekke fram det som hun syntes var interessant sett i forhold til nevnte undersøkelse, var ingen overraskelse. Hvis jeg eller en annen tannlege skulle skrevet artikkelen, ville den sett helt annerledes ut. Imidlertid har journalister sin yrkesstolthet, og vil nødig bli fortalt av andre hvordan de skal gjøre jobben sin. Vi kan bare sammenligne med hvordan vi tannleger reagerer hvis utenforstående prøver å fortelle oss hvordan vi skal gjøre vår jobb.

Hva skal vi så gjøre? Skal vi gjemme oss i en krok og håpe at ingen journalister finner oss, eller skal vi være tilgjengelige ­ på godt og vondt? Uttalelser som har falt i representantskapet tyder på at de tillitsvalgte ønsker at tannhelse og tannlegestanden skal være mer synlige, både på den politiske arena og i mediene. Begge deler er vanskelig og krever langsiktig og tålmodig arbeid. Poenget er ikke å få oppmerksomhet, men å oppnå resultater til beste både for våre medlemmer og for befolkningens tannhelse. Noe har vi oppnådd de siste årene, selv om tannhelsetjenesten ofte havner i skyggen av det øvrige helsevesen og problemene der. Min mening er at vi ikke bør trekke oss tilbake til vår egen lille sfære, men arbeide for å bli oppfattet som «en aktiv, utadrettet organisasjon og beslutningstakernes viktigste premissleverandør i tannhelsepolitiske spørsmål» slik det er formulert i NTFs strategiplan. Vi må imidlertid ikke glemme at den som stikker hodet fram, fort kan få det hugget av. Det er en del av spillet.