Styrt avvikling av Den offentlige tannhelsetjenesten?

I år, som tidligere år, har OTEs landsting tatt opp rekrutteringskrisen i Den offentlige tannhelsetjenesten. I år, som tidligere år, synes problemet å vinne lite gehør hos sentrale aktører. Representanten for Kommunenes Sentralforbund uttalte under OTEs landsting at KS ikke kjenner til rekrutterings- og stabilitetsproblemene i fylkene. Hvordan er dette mulig? Er det fordi man ønsker Den offentlige tannhelsetjenesten styrt på grunn? Eller styres landet i blinde ut fra prinsippet om at den som bråker mest, får mest? Er det slik at fylkesrådmenn og fylkespolitikere samt KS ikke ser, og derfor ikke oppfatter at en hittil vel fungerende tjeneste, den eneste som både har oppnådd resultater av forebyggende arbeid og gjennom rasjonalisering og effektivisering også har skaffet inntekter til fylkeskommunene, er i ferd med å visne bort av mangel på personell?

Flukten fra offentlig tannhelsetjeneste er ingen nyhet. Størst oppmerksomhet har den fått i de nordligste fylkene. Der har det vært flest ubesatte stillinger og omfattende utskifting gjennom mange år. Frem til de siste par årene har imidlertid den vanskelige situasjonen vært avhjulpet noe av arbeidsløse tannleger fra Sverige. Men nå nytter det ikke lenger å stole på at andre lands overproduksjon av arbeidskraft, eller utenlandske tannlegers eventyrlyst og ønske om å oppleve midnattssol, mørketid og reinsdyr i ­50 grader Celsius, skal løse problemene i Nord-Norge. Verken der eller i resten av landet hjelper det å lokke med vakker natur og gode friluftsmuligheter. Den manglende rekrutteringen til tannhelsetjenesten gjelder nå hele landet. Per 1. november stod 88 stillinger ubesatt ­ i de tre nordligste fylkene hele 40 stillinger, men også Trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Rogaland sliter med vakanser ­ uten søkere. Bare i fire fylker var alle stillinger besatt. I tillegg er stillinger også, av økonomiske årsaker, inndratt.

Gjennomsnittsalderen for tannleger i Den offentlige tannhelsetjenesten ligger på mellom 50 og 60 år. Nyutdannede blir oftest bare kort tid i offentlig stilling ­ til de har opparbeidet effektive rutiner og høyt tempo. Fra mellomgruppen, som skulle være pilaren i tjenesten, er mange forsvunnet til privat praksis. Argumentene er godt kjente. Hvorfor skal man stresse med økt arbeidsmengde og krav om bedret inntjening til fylkeskommunekassen, uten egen kompensasjon? Mens gapet mellom lønn i offentlig stilling og inntjening i privat praksis stadig øker.

Stimuleringstiltak i form av stipend til nyutdannede og tilbud om etter- og videreutdanning i utsatte distrikter har slått feil. Bonusordningene som enkelte fylker har innført de siste årene har heller ikke vært en ubetinget suksess. Tannleger med provisjonsordninger fra 70-årene synes imidlertid å bli værende i sine stillinger

Begynnerlønn i ordinær offentlig stilling er nå 245 000 kroner stigende til 298 000. Disse rammene er det, ifølge sentrale forhandlere, vanskelig å endre slik at det vil bety noe i praksis. Derfor må man satse på lokale forhandlinger og innsatsbasert lønn. Sies det. Men hva skjer? I flere fylker er de lokale forhandlinger brutt, da selv beskjedne krav fra stabile tannleger blir avvist. Som eksempel kan nevnes krav om to ekstra lønnstrinn (ca 11 000 kroner) for tannleger med mer enn ti års ansiennitet i et fylke med 25 ledige stillinger og en utskiftning på 30 prosent hvert år. Når man vet at hver nyansettelse kan koste 250 000 kroner, må det være lov å spørre hvor mange skattekroner det er tillatt å kaste bort før man kommer til sakens kjerne: lønna.

En eventuell utdanning av tannleger i Tromsø, med vektlegging på offentlig tannhelsetjeneste, vil ikke løse mangelen på personell i Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Trøndelag og Hedmark. Trolig heller ikke i Nord-Norge med de nåværende lønnsbetingelser. Fylkestannlegeutvalgets leder, Magnar Torsvik, sa det som det var under årets landsting: Det er tre ting som er viktig: lønn, lønn og lønn. Dersom politikerne ikke innser dette, risikerer man at Den offentlige tannhelsetjenesten i løpet av få år er nedlagt. Det er kanskje villet, siden man ikke vil ta tak i det egentlige problemet?

En ting er sikkert: Om man vil opprettholde det tilbudet som barn, ungdom og andre grupper av befolkningen ifølge lov om tannhelsetjenesten har krav på, blir det ikke billigere om det må kjøpes privat, uansett antall anbudsrunder.

Tidende ønsker leserne i offentlig såvel som privat praksis, KS og fylkeskommunene en riktig god jul.