Ingen barnetannpleie uten en god offentlig tannhelsetjeneste

Dette og neste nummer av Tidende har pedodonti som tema. Tannbehandling av barn ble allerede i begynnelsen av dette århundret sett på som en samfunnsoppgave her i landet. Først kom skoletannpleien med tilbud om gratis tannbehandling av skolebarn. Senere ble tilbudet utvidet både oppover og nedover i årsklasser til å gjelde 0–18 år, tannhelsetjenestelovens gruppe a. Oppslutningen er stor, og nærmere 100 % av barn og ungdom får sin tannbehandling i offentlig tannhelsetjeneste.

Tidligere hadde skoletannlegen et «B-stempel». I løpet av de siste 20-30 årene er imidlertid dette endret. «Skoletannlegen» har dessuten fått en rekke andre oppgaver og en helt annen posisjon i samfunnet. Den offentlige tannhelsetjenesten leverer i dag tjenester som publikum vet å verdsette. Ved våre fakulteter er det gjennom to tiår også utdannet spesialister i pedodonti. Spredningen av disse utover i landet har foreløpig vært sparsom, men spesialiteten har utvilsomt hevet fagets status.

Tannhelsen hos barn og ungdom har vist en dramatisk bedring siden fluoren ble tatt i bruk i det forebyggende arbeidet, men mye tyder på at det neppe kan ventes en ytterligere forbedring som gir utslag i gjennomsnittstallene. Fortsatt har vi imidlertid en gruppe pasienter med kariesproblemer som trenger nøye oppfølging. Erosjoner har meldt seg for alvor som et problem hos barn og ungdom, og traumer vil vi alltid ha. Dessuten er det barnas allmenntannlege som har ansvaret for å følge opp bittutviklingen og henvise til kjeveortoped når det er behov for det.

Fordi den gjennomsnittlige kariesforekomsten er så sterkt redusert, har våre helsemyndigheter i de senere år bedt om at ressurser brukt på gruppe a skal reduseres til fordel for andre grupper med større behov for våre tjenester. Dette har Den offentlige tannhelsetjenesten etterhvert tatt seg ad notam. Innkallingsintervallene for de fleste pasienter er blitt forlenget, og man har arbeidet for å effektivisere tjenesten mest mulig. Imidlertid kommer de offisielle statistikkene først et par år etter at endringer har skjedd, og dette kan føre til en faseforskyvning i tannlegenes og helsemyndighetenes virkelighetsoppfatning. Mange spør seg om det nåværende rapporteringssystem gir et riktig bilde av virkeligheten og om det fanger opp endringene. Disse forholdene kan lett føre til frustrasjon hos dem som arbeider i systemet og forsøker å rette seg etter arbeidsgivers krav til ressursbruk, samtidig som de ønsker å følge opp klientellet på en forsvarlig måte. I tillegg kan man oppleve at den effektiviseringsgevinst som oppnås for barn og ungdom ikke kommer de andre prioriterte gruppene til gode, slik som forutsatt. Resultatet i mange fylker er blitt en reduksjon av tannhelsetjenestens budsjett som søkes kompensert ved inntekter fra betalende pasienter. Slikt er drepende for entusiasmen.

Offentlig tannhelsetjeneste har i mange år vært bemannet med et korps av entusiastiske tannleger som har sett det som en viktig samfunnsoppgave å arbeide med blant annet barn og ungdom og deres tannhelse. Ønsket om å arbeide i offentlig sektor ser imidlertid ut til å være på vikende front. De nyutdannete tannlegene har ikke Den offentlige tannhelsetjenesten som førstevalg, og til og med mange av de «gamle» er på veg ut. Grunnene til dette kan være mange, og jeg skal peke på noen av dem.

Lønnsutviklingen for tannleger har vært dårlig. I 1996 var lønnsoppgjøret bra, men det har vært langt mellom de gode oppgjørene. Jeg har derfor med forundring lest i kommentarene til tannhelsetjenestens budsjett i ett av våre fylker at lønnsoppgjøret for tannlegene kostet så mye at man måtte bruke driftsmidler til å dekke opp lønnsøkningen og at denne utviklingen må snus. Man kan komme langt med idealisme, men man kan ikke leve av den.

Mange savner et lønnssystem som gir uttelling for innsats, og de føler at inntjeningspresset på voksenbehandlingen er

så stort at det går ut over kvaliteten på behandlingen av de prioriterte gruppene.

En rekke stimuleringstiltak i utkantstillinger er etterhvert blitt borte. Støtte til etterutdanning og faglig oppdatering er flere steder betydelig redusert. Det såkalte Bygdøykurset for offentlig ansatt tannhelsepersonell og videreutdanningen i samfunnsodontologi er nedlagt, eller i hvert fall «lagt på is». Disse tilbudene var en «vitamininnsprøyting» for dem som fikk delta og ga ringvirkninger i tjenesten når de kom tilbake med ideer og inspirasjon til videre arbeid.

Våre ansvarlige myndigheter må snart våkne, skal vi snu den uheldige utviklingen. Vi trenger tiltak som igjen gjør det attraktivt å søke offentlige stillinger. Det har tatt mange år å utvikle det oppsøkende tilbudet vi har til de prioriterte gruppene. Når loven stiller krav om at forebyggende arbeid skal prioriteres, er det ikke regningssvarende å nedprioritere arbeidet blant barn og ungdom i så stor grad at grunnlaget for livslang god tannhelse blir borte. Det er raskere å rive ned enn å bygge opp. Vil det skje noe før det er for sent ?