Hva er nødvendig tannbehandling?

Som klinikere må vi ta stilling til dette  spørsmålet mange ganger hver dag. Tidligere ble det sett på som et faglig spørsmål som tannlegen måtte vurdere, og som pasientene ikke kunne eller fikk ha noen oppfatning om. I dag er vi kommet et skritt videre; tannlegens oppgave er å informere om valgmuligheter og alternative løsninger. Ideelt sett skal avgjørelsen bli tatt av tannlege og pasient i fellesskap etter en prosess som leder frem til pasientens informerte samtykke. Ved behandling av voksne som betaler for tannbehandlingen selv, kan løsningen sikkert i mange tilfeller være en behandling utover det som er absolutt «nødvendig». Det kan være at pasienten velger en dyrere løsning som på lengre sikt likevel lønner seg, men det kan også være at pasienten ønsker å skifte vel fungerende arbeider for å få noe som er penere og som gir økt velvære.

Men får den voksne betalende pasienten presentert de samme forslagene uavhengig av hvilken tannlege som er rådgiver? Neppe, og det er heller ikke å forvente at behandlingsforslagene er identiske. Tannleger er ikke roboter. Vi er imidlertid gjennom lov om tannleger pålagt å utøve vår virksomhet faglig forsvarlig. Det faglig forsvarlige og vurderingen av hva som er nødvendig tannbehandling henger nøye sammen. Ifølge helsemyndighetene er følgende momenter normsettende: forskningsmessig dokumentert viten, lærestedenes undervisning, retningslinjer fra myndighetene og etiske bestemmelser som f eks NTFs etiske regler. Hva som til enhver tid er faglig forsvarlig, blir en syntese av disse faktorene. Samtidig er det nødvendig for tannlegen å tilpasse dette til virkeligheten der pasientens økonomiske evne, helse, alder og evne/vilje til å følge opp behandlingen vil få betydning for behandlingsforslaget.

Når avgjørelse om behandling foretas individuelt, i et samspill mellom pasient og tannlege, vil det i de fleste tilfeller være mulig å finne løsninger uten å ha et sett kriterier å forholde seg til. Situasjonen blir annerledes når behandlingen skal finansieres av en tredjepart, enten dette skjer i form av fri behandling i Den offentlige tannhelsetjenesten eller i form av stønad fra sosialkontoret eller fra folketrygden. I slike tilfeller må vi akseptere at det foreligger retningslinjer for hvor omfattende behandling pasienten kan få dekket gjennom offentlige midler.

Mange tannleger opplever at pasienter får avslag på søknad om sosialstønad. En undersøkelse NTF foretok blant et utvalg sosialkontorer høsten 1996, avdekket store variasjoner mellom sosialkontorene i utbetalinger til tannbehandling. Det er mye som tyder på at ulikhetene skyldes både demografiske forhold, kommunenes økonomi og ulik fortolkning av regelverket.

Hovedstyret har følt behov for å drøfte spørsmålet om hva som er nødvendig og faglig forsvarlig tannbehandling på et bredere grunnlag, og vi har ønsket å utforme et kriteriesett som også kunne anvendes på andre grupper som får støtte til tannbehandling. At folketrygdens ytelser til tannbehandling vil bli utvidet til å gjelde for visse grupper funksjonshemmede med sjeldne medisinske tilstander, øker behovet for objektive kriterier.

I dette nummer av Tidende presenteres et diskusjonsnotat med forslag til faglige kriterier for nødvendig tannbehandling. Hovedstyret håper med dette å få til en konstruktiv debatt om de spørsmålene som er drøftet. Oppfordringen til å delta i diskusjonen går hermed til alle NTFs medlemmer. Hva mener du er nødvendig tannbehandling? Har vi med vårt forslag klart å finne den riktige balansen? Faglige kriterier bør være utformet slik at de både er restriktive nok for bevilgende myndigheter og omfattende nok til ikke å stemple det meste av den privatfinansierte tannbehandlingen som «unødvendig».