Utdanningen av tannhelsepersonell i fare

Dekanen er deprimert og 20 av 170 stil linger holdes foreløpig ledige ved Det odontologiske fakultet i Bergen, kan vi lese i et intervju med Per Johan Wisth i dette nummer av Tidende. For å få endene til å møtes, må man redusere bemanningen ytterligere. Fra sommeren kan det bli en drastisk reduksjon i antall instruktørtannleger; da må de midlertidig ansatte gå.

Hva blir konsekvensene for utdanningen? Vi vet at tannlegestudiet er meget ressurskrevende og «lærerintensivt». Studentene trenger instruksjon og undervisning i klinikken, og uten nøye oppfølging av instruktørtannleger vil dette bli et problem. Kvaliteten på utdanningen står i fare hvis treningen i den praktiske utførelsen av yrket blir nedprioritert. På lengre sikt kan følgene bli enda mer vidtgripende. Hvis man løser dagens mangel på instruktører ved å benytte professorer og annet vitenskapelig personell som instruktører, vil forskningen bli skadelidende. Vi har hevdet, og vil fortsatt hevde, at odontologisk grunnutdanning skal være forskningsbasert. Det er for øvrig ikke bare Bergens-fakultetet som har problemer. I Oslo sliter man også med økonomien. Der har de ikke midler til å gjennomføre den planlagte omorganiseringen, men ordet «krise» har ikke vært brukt ved dette fakultetet foreløpig.

Også utdanningen av tannpleiere kan bli skadelidende. I Bergen har fakultetet for å komme i land med et alternativt budsjett for 1999, foreslått å nedlegge hele tannpleierutdanningen. La oss håpe at dette bare blir en «regneøvelse» og ikke en realitet. Vi trenger tannpleierne i tiden som kommer, spesielt i Den offentlige tannhelsetjenesten i forbindelse med økt satsing på gerodontologien.

Utdanningen av tannteknikere er også inne i en kritisk fase. Tannteknikerutdanningen på Sogn videregående skole i Oslo ble nedlagt i forbindelse med Reform 94. Siden har man arbeidet for å få utdanningen inn i høgskolesystemet, og i fjor ble det fattet et prinsipielt vedtak om dette. Men bevilgningene mangler, og det ser ikke ut til at den kommer i gang i 1998 heller. Det må tilføyes at det eksisterer en lærlingeordning, men både vi og tannteknikerne mener at den må ses på som en nødløsning.

Utdanningen av tannlegesekretærer er også et problemområde. Det skyldes først og fremst manglende interesse for yrket. Av landets videregående skoler er det 12 som tilbyr videregående kurs, VK2, for tannhelsesekretærer, som det kalles etter Reform 94. Søkningen er imidlertid så lav at det bare er åtte skoler som startet opp denne utdanningen i skoleåret 97-98, og flere steder henger den i «en tynn tråd» med tanke på neste skoleår. Tilgangen på tannlegesekretærer med formell grunnutdanning vil etter hvert ikke kunne dekke etterspørselen. Hvorfor er søkningen så liten? Trolig er ikke yrket, og hva det innebærer, godt nok kjent blant ungdommen. Markedsføringen av utdanningen må bli bedre, og dette er en utfordring både for skolene og yrkesorganisasjonene.

Samfunnet har behov for velkvalifisert personell på alle nivåer i tannhelsetjenesten. Med myndighetenes krav om kvalitetsutvikling og etablering av kvalitetssystemer for alle virksomheter i helsetjenesten er det ekstra viktig å ha yrkesutøvere med tilfredsstillende kompetanse. Da er det et paradoks at utdanningen ikke kvalitetssikres. Her er det noe som ikke stemmer.