Skal goodwillverdien i en tannlegepraksis deles ved samlivsbrudd?

Et betydelig antall ekteskap oppløses, også blant tannleger. Mange blir derfor involvert i skifteoppgjør. Dette gjelder både når begge ektefellene er tannleger og når bare den ene av dem er det. Normalt reiser ikke dette særlige rettsspørsmål. Vi opplever imidlertid at verdsetting av en privat tannlegepraksis i mange tilfeller kan medføre stor uenighet mellom ektefellene. Uenigheten dreier seg særlig om verdsetting av goodwillverdien. Har den ektefelle som driver en privatpraksis krav på å få holde goodwillverdien utenfor et eventuelt skifte? Må den ektefellen, tannlege eller ikke tannlege, som ikke driver praksisen nøye seg med å dele verdien av tannlegeutstyret?

Den nye ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr 47 trådte i kraft 1. januar 1993. Loven innfører endringer som er betydelige i forhold til tidligere regler, men når det gjelder verdsetting av tannlegepraksiser er det imidlertid ingen endring. Tidligere var hovedregelen slik at når ektefeller ble skilt eller separert, skulle fellesboet deles likt med mindre ektefellene hadde særeie. I den nye loven er dette utgangspunktet beholdt, men adgangen til å kreve «skjevdeling» uten at ektefellene har særeie, er betydelig utvidet. Dette vil trolig innebære at i de tilfeller en ektefelle har etablert en privatpraksis før ekteskapet ble inngått, vil vedkommende kunne holde verdien av praksis utenfor delingen. Fortsatt vil det imidlertid være behov for å verdsette en tannlegepraksis. Situasjonen kan være den at ektefellen har etablert praksisen under ekteskapet eller ektefellene kan ha avtalt deling.

For andre samlivsformer enn ekteskap er problemene mindre. I slike tilfeller vil normalt hver av partene eie sine ting/virksomheter og ta disse med seg ved oppløsningen med mindre de har avtalt deling.

Hvem har drevet tannlegepraksisen? Svaret på spørsmålet er ikke alltid like opplagt. Dersom begge ektefellene er tannleger og begge har arbeidet noe i praksisen, oppstår spesielle spørsmål. I utgangspunktet må omfanget av virksomheten for den enkelte bedømmes for seg. Det betyr at dersom den ene overtar hele praksisen, vil det være en eventuell goodwillverdi av den andres virksomhet som skal være gjenstand for deling. Dersom denne ektefelles praksis ikke har noen goodwillverdi, f eks fordi det er en henvisningspraksis, vil den annen ektefelle ikke få del i annet enn verdien av utstyret. Dersom den ektefellen som ikke er tannlege, har arbeidet i praksis som tannpleier, tannlegesekretær, regnskapsfører eller utført annet kontorarbeid, kan det være grunn til å nyansere løsningen. Etter min oppfatning skal det mye til for å fastslå at den ektefelle som ikke er tannlege, skal sies å ha opparbeidet noe av praksisens goodwillverdi.

Hva består tannlegepraksisen av? En tannlegepraksis kan bestå av en rekke eiendeler samt utestående fordringer. Det kan være selveide lokaler, dentalutstyr, røropplegg, elektriske installasjoner og innredning for øvrig. Verdsetting av disse eiendeler kan være vanskelig, men medfører ingen prinsipielle problem. På tilsvarende måte bør det forholdes med betalt (ervervet) goodwill i forbindelse med den opprinnelige anskaffelsen av praksisen. Verdien av disse elementer skal likedeles.

Goodwillverdien kan det være vanskeligere å verdsette, men det spørsmål vi skal ta stilling til her, er om verdien av egenutviklet goodwill skal trekkes inn i skiftet eller holdes utenfor, helt eller delvis.

Hva ligger i begrepet goodwill? I rettspraksis er følgende definisjon benyttet: «Med en forretnings goodwillverdi forstås at det eksisterer en innarbeidet bedrift med gode forretningsforbindelser. Man sier gjerne at goodwillverdien omfatter alt det som gir en forretning verdi utover konkrete aktiva som forretningens varelager, inventar o lign.»

Goodwillverdien kan dels bero på innehaverens person, dels være knyttet til forretningslokalene og forretningdriften som sådan. I tannlegens tilfelle kan dette utlegges slik at det en kjøper er villig til å betale av vederlag utover verdien av de enkelte eiendeler er goodwill. Det kan være fordelen av et opparbeidet pasientregister med recallpasienter, at det gjennom lengre tid har vært drevet tannlegepraksis i lokalene, at det kan overføres en gunstig leiekontrakt, at det er lett adkomst for pasientene, at det er gode parkeringsmuligheter etc.

Skal goodwillverdien regnes med? Det kan ikke gis noe entydig svar på spørsmålet ut fra de lovregler og den rettspraksis som gjelder. Det innebærer at det kan argumenteres for begge løsninger.

I juridisk faglitteratur synes hovedsynspunktet å være at den goodwillverdi, som foreligger i virksomheter som utøves av «frie yrkesutøvere» som leger, tannleger, advokater, er så nær knyttet til personen at goodwillverdien ikke bør være gjenstand for likedeling. Dersom en slik virksomhet skulle overdras, vil det ikke være noen som er villig til å betale goodwillverdi dersom innehaveren fortsetter sin virksomhet i nærheten. I slike tilfeller er det nærliggende å anta at pasientene vil følge innehaveren og at pasientgrunnlaget for overtakeren derfor blir borte. Det kan ikke stilles krav om at den opprinnelige eieren av virksomheten skal avstå fra å fortsette innenfor et nærmere bestemt område.

Det er også hevdet at det er kunstig å skille mellom frie yrker og andre ervervsdrivende og at goodwillverdien av en tannlegepraksis ikke bør vurderes annerledes enn goodwillverdien av en kolonialforretning. Dersom det antas å ligge verdier i virksomheten utover de enkelte aktiva, bør derfor denne verdien være gjenstand for likedeling.

Rettspraksis er imidlertid ikke entydig på dette punkt.

Det foreligger en dom i forbindelse med en leges praksis, som besto av flere aksjeselskap med mange ansatte. Retten fant at det ikke var grunnlag for å skille mellom frie yrkesutøvere og andre. Derfor var det heller ikke grunnlag for fradrag for goodwillverdien i skifteoppgjøret.

I en annen dom var spørsmålet om goodwillverdien av en frisørsalong skulle inngå i delingsgrunnlaget. Mannen hadde arbeidet virksomheten opp til å bli en god forretning. Hustruen hadde utført noe av regnskapene og rengjøringen. Retten kom til at goodwillen skulle medregnes med 1/3 fordi denne delen måtte ansees knyttet til forretningslokalene og ikke til mannens personlige yrkesutøvelse.

Konklusjon Jeg vil anta at gode grunner taler for at goodwillverdien i en solopraksis bør holdes utenfor delingsgrunnlaget, med mindre det skulle foreligge helt spesielle omstendigheter. Dersom ektefellen har deltatt i virksomheten i betydelig grad, slik at det kan hevdes at en del av pasientgrunnlaget skyldes ektefellens innsats, kan krav om å få del i goodwillverdien være berettiget.

Når det gjelder større praksiser med flere tannleger i et samarbeid eller som ansatte, er jeg tilbøyelig til å mene at goodwillen, foruten å være knyttet til utøveren personlig også er knyttet til praksisen som sådan. Jeg tror derfor at dommen i «frisørsaken» peker på noe riktig. Denne løsning er heller ikke uforenlig med resultatet i dommen i «legesaken». Jeg tror at den part som skal argumentere for at goodwillen skal trekkes inn i et delingsgrunnlag, må påvise at en tenkt kjøper av praksis må være villig til å betale et vederlag utover eiendelene selv om pasientgrunnlaget kan være usikkert. Når retten kommer frem til løsninger som går på at goodwillverdien kan deles slik at noe ansees knyttet til utøveren personlig og noe er knyttet til forretningen, organiseringen av virksomheten, henvisningsmuligheter, rutiner etc, kan det ligge nær å finne en løsning som går på selve goodwillberegningen. Retten kan f eks velge å taksere goodwillverdien lavt og mene at den skal medtas i delingsgrunnlaget isteden for å vurdere det slik at deler av goodwillen er knyttet utelukkende til utøverens person. I de skiftesaker vi er orientert om at våre medlemmer har vært involvert i, er det trolig denne type løsninger som har vært foretrukket.