Implantologi - rutinebehandling eller spesialbehandling?

Implantologi – rutinebehandling eller spesialbehandling?

Oral implantologi har en tid vært «godt  stoff» i pressen. Godt pressestoff betyr ofte en negativ vinkling hvor søkelyset blir satt på katastrofer og erstatningskrav. Når en implantatbehandling slår feil, er det ofte store beløp det kan dreie seg om, i tillegg til de fysiske og psykiske plagene det kan medføre for pasientene. Dette gjør det lett for journalister å skape de store oppslagene.

Jeg vil ikke ta stilling til de spesielle sakene som har vært slått opp i mediene i det siste. Det har jeg verken kompetanse eller detaljkunnskaper nok til å gjøre. Imidlertid er det en kjennsgjerning at antall klagesaker i forbindelse med implantologibehandling er økende. Noe av forklaringen kan være både at denne behandlingsformen øker i omfang og oppmerksomheten omkring feilbehandlinger, men det er også mye som kan tyde på en del kompetansesvikt hos noen av utøverne.

Implantologi er ikke en del av tannlegens grunnutdanning. Kompetanse på dette området må derfor skaffes på annen måte. Hva slags kompetanse er en diskusjon for seg, og den diskusjonen er i gang i en arbeidsgruppe nedsatt av Helsetilsynet. Når vi ser hva som kreves for å drive f eks lystgassbehandling, synes det som et weekend-kurs i implantologi er altfor lite. Det er ikke bare den tekniske utførelsen som er viktig å mestre. Like viktig er de vurderinger av pasienten som må gå forut for behandlingen, spesielt risikovurderingene. God kommunikasjon med pasienten er særlig viktig i denne sammenhengen. Tannlegeloven sier at enhver tannlege plikter å utøve sin virksomhet forsvarlig, og at «han skal gjøre sitt beste for å gi sine pasienter kyndig og omsorgsfull hjelp». I NTFs etiske regler er det bl a understreket at hvis undersøkelse eller behandling krever kunnskaper eller metoder som tannlegen ikke behersker, «skal det såvidt mulig sørges for at pasienten kommer under tilsyn av en annen med større kyndighet på angjeldende felt».

Disse bestemmelsene er generelle og gjelder alle former for behandling. I tillegg, og med samme formelle status som de etiske regler, har vi spesielle retningslinjer for behandling med implantatforankrede proteser. Jeg mener at NTF tok ansvar og gjorde noe for å forebygge feilbehandlinger og fremme kvaliteten da representantskapet vedtok retningslinjene i 1987. På dette tidspunkt ønsket ikke helsemyndighetene å gripe inn med noen regulering av implantatbehandlingen.

Det er nå foreslått opprettet et obligatorisk, sentralt implantatregister etter modell av hofteleddsregisteret. Et slikt register vil etter min mening være et svært viktig element i kvalitetsutviklingen av denne behandlingsformen. Foruten å gi god dokumentasjon av det enkelte arbeid, vil et register på lengre sikt gi gode kunnskaper om hvilke systemer og behandlingsmetoder som gir de beste resultater. At et slikt register også vil virke «skjerpende» på den enkelte utøver, ser jeg som en positiv bieffekt.

Implantologi er et godt og viktig behandlingsalternativ for en rekke pasienter. Det ville være synd om implantatbehandling skulle komme i vanry pga enkelte tannlegers mer eller mindre lemfeldige omgang med denne behandlingsformen. Ifølge Helsetilsynet er NTFs retningslinjer for behandling med implantatforankrede proteser et godt regelverk, som, hvis de var blitt etterlevet, ville redusert antall klagesaker. Så ta fram håndboka og les retningslinjene. Og til dere som gir dere i kast med denne behandlingsformen: Vit hva dere gjør!!