Nær 1000 tilfeller meldt til Bivirkningsgruppen

Siden Bivirkningsgruppen begynte sitt arbeid i Bergen i 1993, er nesten 1000 bivirkningsrapporter registrert. I begynnelsen dreide omkring 90 prosent av rapportene seg om amalgam, men dette er nå sunket til 50–60 prosent, og tannfargede fyllingsmaterialer er i økende grad kommet i søkelyset. I dag dreier omkring 30 prosent av rapportene seg om slike materialer, opplyser Nils Roar Gjerdet til Tidende. Gjerdet gikk i sommer av som leder for gruppen og som ny leder er tilsatt Lars Björkman, som er tannlege og har doktoravhandling i miljømedisin.

– Etter sju års arbeid med disse problemene er jeg blitt mindre skråsikker og har fått en større ærbødighet overfor det vi ikke vet. Utredning av pasienter som forbinder sine problemer med dentale materialer er komplisert. Per i dag har vi ingen etablerte diagnostikkmetoder. Det er ingen tvil om at pasienter med "amalgamsykdom"er i vanskelige situasjoner av ulike typer, og det kan være en påkjenning å møte dem som er hardt ute å kjøre helsemessig. Men det er svært vanskelig å påvise en sammenheng mellom deres plager og dentale materialer. Ingen enkelt blodprøve kan vise om det er eller ikke er slik. En viktig oppgave for Bivirkningsgruppen fremover blir å undersøke diagnosemetoder. Til nå har ingen etablert noe slikt, selv om det er noen litt i utkanten av helsevesenet som hevder det, sier Gjerdet.

– Verken når det gjelder oss eller alternative behandlere er dette et område som egner seg for skråsikkerhet i forhold til pasienten. Vi må erkjenne at pasientenes problemer er reelle, men forklaringen er ikke alltid åpenbar. Samtidig har jeg fått et bedre innblikk i andre deler av både det offisielle og uoffisielle helsevesenet. Mye av det som skjer i utkanten av helsevesenet skjer ofte i det skjulte, og det vil vi gjerne vite mer om.

Han legger ikke skjul på at han oppfatter enkelte alternative behandleres skråsikkerhet som temmelig provoserende, spesielt når deres anbefaling til pasienten går ut på å oppsøke én bestemt tannlege for "sanering". Men dette betyr ikke at han avviser alternativ medisin:

– Pasientene forventer ofte at vi skal være negative til alternativ terapi, men jeg har personlig ikke noe i mot den. Det som imidlertid kan være leit, er når behandlere gjør ting som ikke nødvendigvis er til pasientens beste.

Bivirkningsgruppen har til nå hatt relativt små ressurser. I perioder har det vært mindre enn to faste stillinger, og bevilgningene er kommet for ett år av gangen uten mulighet til langsiktig planlegging. Nå er gruppen imidlertid blitt til en seksjon under UNIFOB (Stiftelsen Universitetsforskning i Bergen). Bemanningen er vesentlig styrket, med leder og én konsulent i full stilling og to tannleger og én lege i 40 prosent stillinger.

Bivirkningsgruppen i Bergen er verdens første i sitt slag. Tre år etter etableringen laget også svenskene et bivirkningsregister og Verdens Helseorganisasjon (WHO) har gitt uttrykk for at slike registrere bør være et globalt prosjekt.

Til nå har gruppen utredet klinisk ca. 400 pasienter fra hele landet. Gruppen dekker utredning, reise og opphold for pasienter den kaller inn.

– Hos 30–40 prosent finner vi forhold som begrunner at noe bør gjøres. Mangel på tilbakemelding er imidlertid et problem, i og med at vi aldri har hatt muligheter til selv å utføre behandling. Utskifting av materialer på medisinsk grunnlag kan delfinansieres av Rikstrygdeverket, men vi kjenner ikke resultatene fordi det ikke kreves tilbakemelding. En del bivirkninger får vi heller ikke melding om: Det kan dreie seg om "greie" saker der det foreligger lokale utslag og som trygdekontorene meget vel kan gi bidrag uten at pasienten har vært innom oss. Nå er det et prosjekt under planlegging, der noen pasienter vil få skiftet dentale materialer hos oss. Slike prosjekter er svært kompliserte å gjøre: I og med at du ikke har noen standard diagnosemetode må hvert kasus angripes på veldig bred front.

– Når alt er så usikkert, er det da en fornuftig bruk av ressurser å satse så meget på dette området?

– Hvis befolkningen oppfatter dette som et problem, er det opp til politikerne å prioritere. Initiativet til gruppen kom fra Sosial- og helsedepartementet, som også har stått for finansieringen. Det virker for øvrig som om amalgamproblematikken for tiden er noe på retur. På den annen side er dentale materialer de biomaterialer som flest mennesker kommer i kontakt med, og det begrunner behovet for å behandle dette på en skikkelig måte. Bivirkningsregistreringer kan være en måte å oppfange signaler på et tidlig stadium. Kanskje er det langtids virkninger vi i dag ikke kjenner? Ved å være på vakt fra begynnelsen av kan vi kanskje unngå en ny "amalgam-debatt".

– Pasientene er i dag mer opplyste enn før og det er viktig hele tiden å diskutere risiko – selv om de er små. Det som er kunsten er å verken skremme eller bagatellisere. Et eksempel på det er nettopp plastmaterialer, som kan gi sykdom ved håndtering, men som kan være helt problemfri i herdet form i munnen hos én og samme person.

– Er ca. 1000 tilfeller mer enn det du hadde regnet med på disse årene?

– Det er vel omtrent som forventet. Alle frivillige, spontane rapporteringssystemer har en underrapportering. Når det er sagt, synes jeg at tannleger generelt er flinke til å rapportere. I perioden har det vært en stigende oppmerksomhet om yrkesreaksjoner hos tannhelsepersonell i forbindelse med materialer, noe vi gjerne vil vite mer om. En studie fra Finland viser en dramatisk økning av skader hos tannhelsepersonell, og størst er økningen blant tannleger. Som oftest dreier det seg om kontaktallergiske reaksjoner med til dels dramatiske konsekvenser for dem den rammer, slik som kollega Jørn Herje (intervjuet i dette nummer av Tidende, side 611). Men til nå har ikke mer enn 4–5 av tannhelsepersonellet vært i kontakt med oss, og dette er nok de mest alvorlige tilfellene.

– Når du ser tilbake – har dette vært morsomt å drive med?

– Det har vært sju år med gleder og moro men også med skuffelser og slit. Det har vært veldig lærerikt, men uvant, ikke minst fordi jeg har møtt så mange deler og aspekter av det norske samfunn. Samtidig har det også vært en utfordring å møte mennesker med så store problemer. På den positive siden er også den store interessen vi har møtt fra andre fagmiljøer, som medisinere og psykologer. De problemer vi tar opp, er jo tvers igjennom tverrfaglige og intet som odontologien kan løse alene.

Henning A. Nilsen