Førti år som fakultet

Hva har det betydd for tannlegeutdanningen at den fra å være en vitenskapelig høyskoleutdanning for 40 år siden ble en universitetsutdanning underlagt et eget fakultet? Og hva var bakgrunnen for at man ønsket å bli en del av universitetssystemet?

Da Norges Tannlegehøyskole i 1959 endelig ble et fakultet, var det sluttstreken for en diskusjon som fra første stund hadde satt sitt preg på tannlegenes utdanningspolitiske arbeid. Men hvorfor hadde ikke standen hele tiden stått samlet om universitetstilknytning som kampsak?

Det første og viktigste oppgjøret om en slik tilknytning kom i 1909, før Statens Tandlægeinstitut ble opprettet, og er beskrevet av tidligere generalsekretær i NTF, Arne Sollund, i jubileumsboken som ble utgitt da tannlegeundervisningen i 1993 var 100 år. Ifølge Sollund var det først og fremst strategiske vurderinger av hva som var mulig å få til som avgjorde saken. Den seirende fraksjonen var redd for at ønsket om hjemstavn på universitetet i beste fall ville forsinke prosessen. I Stortinget ville man ikke uten videre avvise universitetstanken, men da flertallet i Det medisinske fakultet gikk mot, var saken klar.

Den neste store debatten kom i slutten av 30-årene i forbindelse med arbeidet med 4-årig studieplan. Ett av argumentene for å legge undervisningen til universitetet var det faglige, ut fra tanken om at odontologi var en form for medisinsk spesialitet, og som sådan burde være nærmere knyttet til den medisinske undervisningen. Et annet argument, som ifølge Sollund ikke var så tjenlig utad, "tellet imidlertid atskillig i tannlegenes krets. Det dreiet seg om fagets prestisje". Det ble formulert på følgende vis av tannlege M.A. Bjerknes, som hadde tatt initiativ til debatten: "alle som en så det som sine drømmers mål at vårt fag en gang skulle bli kjent verdig til å bli dosert ved Universitetet". Et nytt moment var imidlertid kommet inn i bildet: Var Høyskolen i tilstrekkelig grad en vitenskapelig institusjon? Resultatet den gang (i 1938) ble Loven om Norges Tannlegehøyskole, hvor formålet ble omdefinert fra fagopplæring for tannleger til undervisning på vitenskapelig grunnlag. En midlertidig tilknytning til Universitetet som fakultet under okkupasjonstiden ga mersmak, og endelig, den 1.september 1959, ble Norges Tannlegehøyskole fakultet," denne gang så fredelig at standen knapt registrerte begivenheten".

"Hvilket inntrykk sitter man igjen med etter å ha fulgt fakultetet i denne tidsperioden? Har odontologien profittert eller tapt på sin inkorporering i Universitetet?" spør professor Nils Jacobsen i sine sluttbemerkninger i kapitlet "Fra høyskole til fakultet". Forenkling av det faglige samarbeidet over institusjonsgrensene var selvsagt en fordel, og odontologene har også profittert på universitetets tekniske og administrative apparat og nytt godt av universitetets prestisje hos myndighetene. På den annen side har fakultetet måttet finne seg i å stå på venteliste når andre og etter flertallets mening mer presserende oppgaver skulle løses på universitetet.

Det odontologiske fakultet i Oslo feirer denne høsten sitt 40-årsjubileum som fakultet. Markeringen av jubileet skjedde ved en høytidelighet i Store Auditorium på det nye Rikshospitalet den 1.oktober, og fakultetets ansatte og innbudte gjester ble deretter vist rundt i de nye lokalene til Institutt for oral biologi, PK-3, som er nært tilknyttet Rikshospitalet. Samme kveld ble jubileet feiret med fest i det nyåpnede og praktfulle nye Universitetsbiblioteket.

Ved jubileumsmarkeringen ble det fra både Det odontologiske og Det medisinske fakultet uttrykt glede over at odontologenes nye prekliniske bygg nå er fysisk knyttet til preklinisk medisin og at odontologistudenter og medisinerstudenter har felles preklinisk undervisning. Ved tannlegeutdanningen i Bergen, som fikk fakultetsstatus i 1971, er den prekliniske utdanningen også organisert i et fellesskap med medisinerne. Dette er positivt både for forsknings- og læringsmiljøet, og vil forhåpentligvis kunne bidra til at også tenner i fremtiden blir å betrakte som en integrert del av menneskekroppen.