– La folk få utvikle sine sterkeste sider

Hans R Haanæs:

– Jeg er opptatt av at vi skal få ·brukt våre personalressurser best mulig, både når det gjelder vitenskapelig og teknisk/administrativt personell. Jeg har stor tro på å la folk få utvikle sine sterkeste sider. Det er ikke noe mål at alle skal gjøre det samme hele tiden, sier professor Hans R Haanæs, ny dekan ved fakultetet i Oslo. Han ser seg selv som klinisk håndverker med god teoretisk ballast og akter å holde hendene varme i klinikken selv i en travel fremtid som øverste leder for Oslofakultetet. – Det er viktig ikke å glemme at odontologien også er et manuelt fag!

Haanæs er ingen nybegynner som administrator. I tillegg til at han var prodekan i tre år under Ingeborg Jacobsen, har han sittet i fakultetsstyret siden først på 1980-tallet og bl a vært leder for videreutdanningsutvalget. Han ble valgt med alle studentstemmene bak seg.

Et håndverkspreget studium – Hvordan kunne du finne på å stille til valg?
– Lysten ble for stor i forhold til motforestillingene. Jeg liker arbeidsstedet og har vært med på mange av de prosessene som nå er i gang. Det er viktig å påse at disse prosessene fortsetter. Nå vil det kreves stor innsats innen den kliniske delen av studiet. Studentene skal ha en kombinasjon av opplæring og trening – og kunnskap! De store krav til manuelle ferdigheter gjør tannlegestudiet svært spesielt. Medisinerutdannelsen er ikke på samme måte preget av at studentene også skal erverve manuelle ferdigheter. Tannlegestudiet er derfor krevende, men samtidig interessant. Og også, etter min mening, kostnadseffektivt. I tillegg er det viktig at våre studenter får de riktige holdningene både til yrket og til pasientene.

– Hvordan synes du den nye studieplanen har virket så langt?

– Den kan bli bedre, men er helt klart et skritt fremover i riktig retning. Det problembaserte studiet gir oss mer spørrende og utadvendte studenter enn før. Det første kullet kom kanskje litt skjevt ut i forhold til eksamensformen. Medisinerne hadde praksis hos allmennpraktiserende leger, mensodontologene var i praksis hos tannleger, og eksamensformen prioriterte kommunikasjonsformen lege/pasient. For våre studenter var det åpenbart et problem at de ble brøytemannskap for et nytt miljø – de hadde ingen eldre studenter med erfaring fra denne studieformen de kunne forholde seg til. Men jeg ser ikke på problemene som alvorlige – og det går mye bedre nå. Mitt inntrykk er dessuten at samholdet og miljøet blant studentene er meget bra.

Ekstern forskningsfinansiering?
Også Oslofakultetet har manglet penger, men ombygningsarbeidene av de fire nederste etasjene i Geitmyrsveien 71 er nå prioritert foran Universitetets aula. Økonomien er stram, men ikke forverret i forhold til 1998.

– Hvilke følger får stram økonomi for forskningen?

– Vi har problemer med å få nok støtte til forskning, både fra Universitetet og fra Forskningsrådet. Vi må prøve å finne mer ekstern finansiering, fra industrien eller helseorganisasjoner. Dessuten må vi prøve å samordne klinikk og basalfag bedre i søknadene til Forskningsrådet. Jeg er overbevist om at det er mer å hente her, men samtidig konkurrerer vi med medisinerne, der er det mange grupper med høy standard. Vi har for tiden bra med stipendiater – det er pengene vi mangler.

– Hvilke forskningsområder bør bli satsingsområder?

– Biomaterialer, kombinasjon av klinisk og basal forskning og molekylærbiologien.

– Så molekylærbiologien skal nok en gang redde verden?

– Den er ikke noe sesam-sesam, men et nytt redskap som kan brukes i forbindelse med mange aktuelle problemstillinger. Den kan bringe faget videre, f eks innen diagnostikk og bedre behandling på spesielle områder.

Sutring er demotiverende
– Er rekrutteringen tilfredsstillende?
– Etter et par dårlige år, har det vært mange gode søkere til de seks stipendiatstillingene vi nå har lyst ut. Det er klart at den relativt dårlige lønnen for stipendiatene er et problem når de nye tannlegene dras mot privat praksis og bedre betingelser. Vi mister for mange av de gode. Et av mottrekkene er å motivere studentene til forskning. Men det virker mot sin hensikt dersom lærerne uttrykker misnøye med arbeidspress, lønn og ressurser i så sterke ordelag. Det er positive miljøer og personer som tiltrekker motiverte studenter – ikke miljøer der det sutres jevnt. At det f eks ikke bare er lønnen det står på, viser god søkning til enkelte andre miljøer.

– Er det nå ryddet opp ved fakultetet?

– Jeg skjønner ikke helt hva du sikter til, men vi prøver stadig å bedre oss. Vi vil ha en ryddig profil utad og ønsker at de som jobber her skal være tilstede eller gi klar beskjed om hvor de er. Tilgjengeligheten er fortsatt ikke god nok når det gjelder henvendelser utenfra. Men Ingeborg Jacobsen har gjort et samvittighetsfullt og godt arbeid og gitt meg et godt grunnlag å jobbe videre på.

Fingrene holdes varme
– Hva gjør din lederstil ulik din forgjengers?
– Vi har fungert godt sammen, men har forskjellig arbeidsstil. Jeg er en person som er opptatt av veldig mange ting og har kanskje en tendens til å ha for mange baller i lufta. Etterhvert synes jeg likevel at jeg har fått god kontroll på når de kommer ned. Jeg føler at jeg fortsatt må ha tilknytning til den kliniske virksomheten og kommer også til å fortsette med litt praksis noen timer i uken, hovedsakelig innen implantasjonskirurgi.

I april flytter Blindernfolket og preklinikken til nytt bygg på Gaustad, et praktbygg, i følge Haanæs. I tillegg til ombygningene i Geitmyrsveien er det også på tale å bygge på noe her.

– Vi trenger litt mer plass hvis TAKO-senteret og tannpleierutdannelsen fortsatt skal være her. Vi har det nok likevel i dag plassmessig bedre enn i Bergen, men der skjer ombygging som vil bedre forholdene. Forprosjekteringen her i Oslo skal i gang i år, og byggearbeidene bør komme i gang fort nok til at vi kan være ferdige 2–3 år fra nå.

– Hva er din mening om et tredje fakultet i Tromsø?

– Jeg har ikke noen bastant oppfatning. Jeg forstår deres ønske om tannlegeutdannelse i Tromsø, men både økonomi og lærerressurser må vurderes nøye. Når det gjelder lærere, tror jeg at de ikke finnes for øyeblikket, men at dette spørsmålet kan la seg løse, f eks ved rekruttering fra utlandet. En etablering i Tromsø vil bli dyr, både å etablere og å drive. Det er mulig at en Nord-Norge-kvotering hos oss, slik de har det i Bergen, langt på vei kunne løse noe av problemet. Et annet forhold er at Den offentlige tannhelsetjenesten, som i første rekke merker problemet med sviktende rekruttering og ikke bare i nord, må finne stimuleringstiltak. Det er ikke bare å pøse nyutdannede ut på arbeidsmarkedet.

Flere må utdannes
– For tiden tas det opp 65 nye studenter i Oslo – kan dere øke kapasiteten?

– Avhengig av ombygging mener jeg vi har kapasitet til å øke med 10–15 studenter i året. Bergen kan også kanskje øke tilsvarende. De neste 10–15 år vil det bli stor avgang av tannleger, og det synes som vi må øke tilgangen på nye tannleger med omkring 30 i året. Men det er vanskelig å spå om fremtiden, mange har brent seg på det. Vi kan også få flere norske tannleger som studerer i utlandet – jeg ser ingen ulempe ved det. Tvert i mot kan det virke positivt for fagmiljøene her hjemme.

– Hva med lisensiering av tannleger utenfor EØS-/EU-området?

– Det er vanskelig å forutsi hvilket rekrutteringsgrunnlag det er her på lengre sikt. I dag står en rekke meget godt kvalifiserte søkere i kø for å få kurs som kan gi dem norsk lisens. Kanskje blir det et skred av slike – men også her er fremtiden usikker.

– Vi bør også prøve å gi bedre arbeidsforhold til instruktørtannlegene. Det er de som først og fremst har den daglige kontakten med og skal ta hånd om studentene i klinikken. Og utdannelsen er tross alt vår viktigste oppgave. Vi bør også arbeide for lønn til videreutdannelseskandidater. I dag går f eks kjeveortopedene tre år uten lønn. Det kan ha uheldig virkning på rekrutteringen, som kan bli skjev. De som har best økonomi og bor i nærheten av Oslo eller Bergen blir begunstiget. Også fakultetet trenger mer penger til videreutdannelsen. Til nå har vi bygget opp videreutdannelsen innenfor eksisterende rammer med bare én ekstra stilling tilført i 60-årene. Det er tatt kontakt med både KUF og Sosialdepartementet om dette.

Trøndersk radarpar
Som prodekan har Haanæs fått med seg professor Arild Stenvik; de to har fulgt hverandre siden slutten av folkeskolen, gjennom realskole, gymnas og tannlegeutdannelsen. Og har felles ledererfaring fra før som henholdsvis formann og nestformann i gymnasiesamfunnet ved Trondheims katedralskole!

– Uten ham som prodekan hadde jeg ikke stilt til valg. Vi kjenner hverandre og utfyller hverandre. Ett av de områdene vi er enige om, er at vi må satse mer på informasjon og formidling. Det er viktig å profilere faget odontologi. Vi har ikke vært aktive nok, selv om det er blitt bedre i de senere år.

– Hvordan oppfatter du deg selv – som tannlege eller som lege?

– Først og fremst som tannlege! Jeg jobbet sju år som tannlege før jeg begynte på medisinen, fordi jeg på det tidspunkt så den som nødvendig for å drive med det jeg ville. I dag er både studiet og videreutdannelsen lagt om så mye at jeg neppe hadde gjort det samme valget nå. Jeg ser meg selv som kliniker med god teoretisk ballast. Man må aldri glemme at dette er et manuelt fag, med kommunikasjon med pasientene. Denne kombinasjonen med klinikk og pasientrelasjon gjør at faget burde være enda mer attraktivt for unge mennesker som er interessert i helsefag – å være «munnhulelege» er etter min mening mer spennende enn mange medisinske disipliner, dessuten kan de som har lyst, gå spesialistutdannelse innen odontologi.

– Fritidsproblemer får du vel neppe?

– Uten fritid er det håpløst å leve! Åpningen av Domus Atletica med sin flotte svømmehall er det beste som har skjedd universitetet på mange år, sier dekanus Haanæs, som fortsatt vil bli å finne i det våte element noen grytidlige morgenstunder et par–tre ganger i uken.

Tekst og foto: Henning A Nilsen