Honorarer og stordriftsfordeler i privat tannlegepraksis

Jostein Grytten og Irene Skau

Honorarer og stordriftsfordeler i privat tannlegepraksis

Honorartariffen for tannbehandling ble opphevet 15.·november 1995. Formålet med denne artikkelen er·todelt: å beskrive nivået på honorarene to år etter at tariffen ble opphevet og å diskutere eventuelle stordriftsfordeler i privat tannlegepraksis. Dersom stordriftsfordeler finnes, har gruppepraksiser et konkurransefortrinn: De kan senke sine honorarer og dermed øke sin markedsandel sammenlignet med solopraksiser. Gitt stordriftsfordeler forventer vi derfor en vekst i gruppepraksiser fremover.

Analysene ble utført på et datasett med opplysninger fra 1 072 privatpraktiserende tannleger (spesialister var ikke inkludert). Resultatene viser at det har vært en økning i honorarene fra tariffen ble opphevet og frem til november 1997. Det er imidlertid uklart hvor sterk veksten har vært og hva den skyldes. En forklaring er at økte kostnader i praksis er blitt dekket inn ved økte honorarer. En alternativ forklaring er at tannlegene bruker sin markedsmakt til å heve honorarene til det nivå som gir dem ønskede inntekter (tilbudsstyring). Resultatene kan ikke entydig tolkes som fravær av stordriftsfordeler. Sammenholdt med andre funn er det imidlertid grunn til å tro at stordriftsfordelene, om de eksisterer, er relativt små. Ut fra rene effektivitetshensyn er det derfor lite trolig at vi får en økning i antall gruppepraksiser fremover. Dette utelukker imidlertid ikke at man kan få en vekst i slike praksiser av andre årsaker, som for eksempel muligheter for fleksible arbeidsordninger, deltidsarbeid og faglig stimulans.

Nøkkelord: Honorar; Privat tannhelsetjeneste; Økonomi