Tannlegeutdanning i Tromsø - et blindspor?

Carl Christian Blich:
Tannlegeutdanning i Tromsø –
et blindspor?

Om utdanning, stimulering og regulering

Behovet for tannleger i Norge har vært diskutert i lengre tid. Bemanningssituasjonen i Den offentlige tannhelsetjenesten er nå kommet i sentrum for diskusjonen, ikke uventet når flere enn 100 offentlige stillinger står ubesatt. Det er et alvorlig problem når stabiliteten i offentlige stillinger er så lav som i dag. Også for privat sektor, som tradisjonelt har rekruttert fra Den offentlige tannhelsetjenesten. Hvilke tiltak kan avhjelpe situasjonen, og ikke minst – hvilke behov for tannhelsetjenester kan vi forvente i fremtiden? Offentlige reguleringstiltak har vært nevnt, men slike virkemidler kan slå svært negativt ut, ikke minst for rekrutteringen til studiet. Tusen ubesatte legestillinger, hvorav 300 i Nord-Norge, setter dessuten «tannlegemangelen» i perspektiv. Er vi og blir vi for få, eller er det med tannlegene som med en rekke andre yrkesgrupper, et spørsmål om fordeling?

Stortinget har bevilget 1 million kroner til en utredning av forholdene knyttet til en eventuell tannlegeutdanning i Tromsø. Den oppnevnte arbeidsgruppen har fått et stort og interessant mandat. Gruppen har imidlertid en sammensetning som har fått flere enn meg til å sette spørsmålstegn ved objektiviteten. Konklusjoner kan være relativt forutsigbare. Man kunne jo la sentralstyret i Fremskrittspartiet lage en utredning om Norges fremtidige innvandringspolitikk…

Jeg vil anmode stortingspolitikerne om å lese den kommende Tromsøutredningen med en betydelig porsjon kritisk sans. Det er vi flere som vil gjøre.

Utdanningskapasitet

Ser vi på det maksimale studenttall som ble tatt opp i Oslo og Bergen i perioden 1984 til 1993 (uteksaminert i årene 1989 – 1998) og samtidig vurderer hvor mange tannleger som ble utdannet, viser regnestykkene at vi «mistet» i overkant av 270 kandidater i perioden (26 % av de som opprinnelig ble tatt inn). Mer enn to og et halvt årskull er borte i tiårsperioden! Dette er et problem. Det er vel sannsynligvis dette vi må kompensere for i årene som kommer. Kravene til fakultetenes produktivitet må skjerpes. Hva er galt? Er det opptaksreglene (rekrutteringsgrunnlaget), undervisningen eller studentenes motivasjon? Kanskje må det en overbooking til for å få ut et akseptabelt antall? Selv om universitetene sliter økonomisk må vi kunne forvente at våre to fakulteter har kapasitet til å utdanne alle de studentene som tas opp. For Kirke- og utdanningsdepartementet må det være betydelig mer økonomisk lønnsomt å stille krav til at den eksisterende kapasiteten utnyttes bedre enn å bygge opp et helt nytt miljø et annet sted. Man bør dessuten seriøst vurdere hvilke tilleggskostnader som vil påløpe dersom kapasiteten i Oslo og Bergen økes i fremtiden (1,2). Det er også et faktum at Norge i flere år har hatt tilbud om studieplasser i Umeå.

«Lakseeffekten»

Vil tannlegeutdanning i Tromsø løse fordelingsproblemene? Det vises stadig til den såkalte «lakseeffekten» som man har sett i forbindelse med legeutdanningen. Mange spørsmål krever imidlertid svar. Når vil første tannlege kunne uteksamineres fra et nytt studiested? Er det godt nok når man slår fast at «lakselegene» i stor grad er blitt værende i «landsdelen»? Tromsø er også i landsdelen. Vi vil vite i hvilken grad man i dag finner stabilitet i distriktene i Nordland, Troms og Finnmark. Videre vil vi gjerne forsikres om at den positive effekten man har registrert er minst like god blant de som utdannes i dag, slik at vi kan se bort i fra eventuelle «pionéråndseffekter». De som har flyttet fra landsdelen: Befinner de seg i distrikts-Norge, eller har de stort sett slått seg ned i byene? Jeg må ta signalene alvorlig når så mange lokale tillitsvalgte i landsdelen er kritiske til de påståtte positive effektene av en eventuell tannlegeutdanning i Tromsø.

Det synes naivt å tro at overproduksjon av tannleger kan løse distrikts-Norges problemer. Historien fra begynnelsen av 80-tallet viser at medieoppslag om gryende overproduksjon, medførte redusert søkning til studiet. Dette var utgangspunkt for den lave output i årene som fulgte.

Effektivitet

En av faktorene som påvirker behovet for personell, er tannhelsetjenestens evne til å utnytte personellressursene effektivt. Dette er viktig, men tallmateriale som dokumenterer hvor stor effektivitetsgevinst man kan oppnå i privat sektor, savnes. I Konkurransetilsynets tall fra 1997 kan man se noen trender (3). Det er uansett viktig at tannlegene samfunnet utdanner arbeider med det de kan, og det som skiller dem fra personell med kortere utdanning. Oppgavene bør løses av dem med lavest formell og praktisk kompetanse (4,5). Det snakkes mye om utdanningskapasiteten med hensyn til tannleger, men hva med tannpleiere og tannhelsesekretærer? Et viktig tiltak for å bedre effektiviteten er at også kurstilbudet til tannhelseteamene styrkes i fremtiden. Dette er en viktig oppgave for NTF.

Etterspørsel

Et annet område som er vanskelig å beregne, er befolkningens behov for tannhelsetjenester. Dagens barnekull er tilnærmet kariesfrie, men 30–35-åringene har tannrestaureringer som vil medføre et revisjonsbehov resten av livet. I denne sammenheng har kortere levetid på kompositter vært blant argumentene for større tannlegebehov (6), men nyere undersøkelser nedtoner dette problemet (7). Trenden er at de unge trenger mindre, mens de eldre trenger mer behandling. Men hva når dagens 30-åringer er gått over i historien? Etter en forbigående økning vil eldregruppen som har mest behov for behandling, avta. Det er rimelig da å spørre om en økt utdanningskapasitet av tannleger bør skje på permanent basis, eller om det heller bør være en forbigående økning.

Vi vet ikke hva «markedet» kommer til å ønske av kosmetiske løsninger og annet som tidligere har vært uaktuelt, men Grytten og Sørensens undersøkelse for Konkurransetilsynet (3) indikerer at omfanget av slik behandling foreløpig ikke er omfattende i de befolkningstette områdene. Bortfall av honorartariffen er for øvrig neppe årsak til eventuell behandlingsdreining, ettersom det tidligere pristaket i større grad kunne medføre en kompenserende dreining i retning av økt – «unødvendig» – behandling, særlig der hvor pasientgrunnlaget var dårlig. Hvis markedets behov var større i dag, ville timebøkene sannsynligvis vært fullere og omsetningen større i byene hvor de «urbane krav» sannsynligvis er mest fremtredende. Vi antar at ønskene om mer avansert behandling og kosmetiske løsninger vil øke, men vet ikke i hvilket omfang. Om 600 – 800 færre tannleger de kommende 15 – 20 år vil medføre problemer er et åpent spørsmål (4,9), Norge har stor tannlegetetthet sammenliknet med andre europeiske land (4).

Tilgjengelighet

Når antallet vakante stillinger i den offentlige tannhelsetjenesten brukes som «mål» på behovet for tannleger, melder det seg et annet spørsmål. Er det f eks sikkert at klinikkenes geografiske plassering er samfunnsøkonomisk forsvarlig i dag og i fremtiden?

Tilgjengelighet er ikke et statisk begrep. Vel er avstandene store mange steder i landet, men maniske samferdselsministere har skaffet distrikts-Norge broer og tunneler som kanskje kan tilsi at enkelte distriktsklinikker bør nedlegges eller bemannes på andre måter. Unge tannleger ønsker å jobbe i fellesskap. Ikke minst gjelder det kvinnene, som utgjør en stigende andel av tannlegestanden.

Lønns- og arbeidsvilkår

At tannleger i stor grad arbeider normal uke kan også tenkes å være en ubenyttet ressurs (3). Kanskje kan enkelte stimuleres til å arbeide litt mer når samfunnet har behov for det. Hvis tannlegene i snitt jobber to timer mer i uka, vil antall årsverk stige betydelig. Her vil lokale behov kunne løses med fleksible ordninger.

NTF har presentert strakstiltak for å bedre den gryende underdekningen av tannleger. Disse faller i stor grad sammen med forslag fremsatt av Statens helsetilsyn (8). Stikkordet er fleksibilitet. Lokale løsninger må velges etter lokale forhold. De enkelte fylker må imidlertid ha et ansvar for å opprettholde en kvalitativt sterk tannhelsetjeneste. De politikere som ikke vil prioritere dette, får uttrykke det i klartekst når fylkestannlegene gir tilbakemelding om at de ikke kan løse oppgavene faglig forsvarlig. Det er politikerne i distriktene som prioriterer hvilke oppgaver som skal løses.

Ikke bare NTF, men samtlige politikere vi har vært i kontakt med, ønsker en sterk offentlig tannhelsetjeneste.

Staten kan bidra med å samordne tiltakene slik at stimulerende tiltak lokalt ikke «spises opp» ved at staten tar tilbake sine bidrag. Dette har man eksempelvis sett i forbindelse med stipendordningene.

Konklusjoner

Tannlegeforeningen ser sitt ansvar i forhold til at landets tannhelsetilbud opprettholdes på et forsvarlig nivå. Den som tror at fremtidens tannlegemarked med fordel kan reguleres er imidlertid på gyngende grunn. Vi skaper fremtiden, dels gjennom å gi ungdommen forståelse for at tannhelsetjenesten er en interessant arbeidsplass, og dels ved å stimulere med andre virkemidler, ikke minst akseptabel lønn og faglig trygghet. Foreningen har foreslått en rekke strakstiltak, som stort sett er sammenfallende med tiltak foreslått av Statens helsetilsyn. Disse bør umiddelbart settes ut i livet.

Hvor mange tannleger vi trenger er et annet og uavklart spørsmål. Vi må erstatte dem vi mistet på veien, først og fremst ved å avklare hvorfor de forsvant, slik at de eksisterende studieplassene kan utnyttes optimalt. Nord-Norgekvoten må kunne økes og etableres også i Oslo (2). Dersom Stortinget ønsker tannlegeutdanning i Tromsø, koste hva det koste vil, så er jo det et politisk valg som beslutningstakerne må bære ansvaret for. Som distriktspolitisk virkemiddel for å skaffe distrikts-Norge et stabilt tannhelsetilbud er dette imidlertid langt fra noe førstevalg. Overproduksjon vil neppe være mulig. Det stopper seg selv, idet rekrutteringen til studiet erfaringsmessig avtar dramatisk så snart det viskes om fenomenet.

Som Hillesund uttrykte det i Tidende nr 8, 1992: "Antakelig er det beste vi kan gjøre å ha en fleksibel utdanningskapasitet som kan endres raskt og ofte i forhold til de signaler arbeidsmarkedet gir og i forhold til forventede endringer i behov som følge av endringer i rammevilkår eller oppgaver".

Problemene gjennom de siste ti årene er ikke at vi har hatt for få studieplasser. Vi må derimot gripe fatt i årsakene til det store frafallet, utvide kvotene for nordnorske studenter og markedsføre tilbudet overfor ungdommen på rett tidspunkt. Her har også fylkene et ansvar.

Reguleringstiltak vil lett kunne øke frafallet fra eller minske søkningen til studiet. Salg av praksisrett på svartebørs ble resultatet i Sverige da man der hadde etableringskontroll og utdanningskapasiteten ble for stor (10). Dette bør myndighetene ha i tankene før reguleringsiveren blir for stor.

La oss for all del ikke bygge opp nye institusjoner som binder oss i ubestemt fremtid.

Referanser

1. Nilsen HA. Kjell Bjorvatn: Jeg tror ingen oppfatter meg som noen trussel (intervju). Nor Tannlegeforen Tid 1999; 109: 88–-9.

2. Nilsen HA. Hans R Haanæs: La folk få utvikle sine sterkeste sider (intervju). Nor Tannlegeforen Tid 1999; 109: 90–1.

3. Grytten J, Sørensen R. Konkurranse og tannhelsetjenester (rapport). Oslo: Handelshøgskolen BI; 1999.

4. Try BR. Per Bærum og Arne Sollund: Kveles tannhelsetjenesten av sin egen suksess – til slutt? (intervju). Nor Tannlegeforen Tid 1997; 107: 756–61.

5. Kvassnes AL. Trenger vi nye modeller for privat praksis? Nor Tannlegeforen Tid 1992; 102: 301–2.

6..Hillesund E. Utdanningspolitikken og arbeidsmarkedet. Nor Tannlegeforen Tid 1992; 102: 284–5.

7. Gjerdet NR. Amalgam er forbikjørt. Nor Tannlegeforen Tid 1998; 108: 721.

8.. Tannlegestabilitet og kvalitet i nordnorsk tannhelsetjeneste 1995–97. (rapport). Oslo: Statens helsetilsyn; 1999.

9. Ellingsæter BE. Tannhelsetjenesten i Norge. Beskrivelse, vurdering og perspektiver mot 2015. Oslo: Helsedirektoratets utredningsserie 7 – 1992.

10. Heløe B. Nabo i uføre – har vi noe å lære? (leder). Nor Tannlegeforen Tid 1984: 199.

Carl Christian Blich er formann i PTE og hovedstyremedlem

Adresse: Stortingsgt 28, 0161 Oslo