Skal vi utdanne tannleger "på dugnad"

Skal vi utdanne tannleger
"på dugnad"?

Som alle nå er kjent med pågår det en utredning om tannlegeutdanning i  
Tromsø. Initiativet til dette kom fra Stortingets sosialkomité, og er altså politisk fundert. Bakgrunnen er sviktende rekruttering til stillinger i Den offentlige tannhelsetjenesten i Nord-Norge, og det legges vekt på at eventuell utdanning skal være rettet mot den offentlige sektoren.

Det er grunn til å glede seg over at utredningen tar opp utdanningsspørsmålet i full bredde. Arbeidsgruppen skal bla vurdere både behovet for tannleger i fremtiden, etterspørsel etter tannhelsetjenester og muligheten for økt utdanning i Bergen og Oslo. I en delutredning som ble lagt frem i mars, ber arbeidsgruppen med adresse til våre fakulteter, om at vi må være med på et nasjonalt løft. Vi tar gjerne et tak for å bidra til en tannhelsetjeneste som er i stand til å løse befolkningens behov. Men idealisme er ikke nok – vi må også ha ressurser. Vi synes derfor det er på sin plass med en situasjonsbeskrivelse. Hva skjer i Oslo nå, og hvordan fortoner fremtiden seg?

Store endringer

Fakultetet er i ferd med å avslutte en rekke omfattende endringsprosesser. Sentralt står en ny studieplan som vi mener vil sette studentene i stand til å oppfylle de krav og forventninger tannlegene vil møte i fremtiden. Det første kullet startet høsten 1996, og er nå i gang med den kliniske treningen. Et kjennetegn ved den nye studiemodellen er at det legges vekt på samfunnsperspektivet, og den tar etter vår mening vare på mye av det man ønsker å oppnå med utdanning i Tromsø. Dette kommer konkret til uttrykk gjennom ordninger vi har utviklet i samarbeid med Den offentlige tannhelsetjenesten. Nå etableres pasientkontakt (barn og eldre) alt første studieår. I siste studieår har studentene en 3 ukers praksisperiode i DOT på ulike steder i landet. Etter den nye studieplanen er utplasseringen satt i sammenheng med to hovedtemaer i siste studieår: "Interdisiplinær behandling og samarbeid med annet helse- og tannhelsepersonell" og "Odontologi og samfunn". Vi har også i ett år hatt en prøveordning med en klinikk for spesialbehandling som kan fungere som et kompetansesenter for DOT der studentene vil delta.

Denne nye klinikken er ett av en rekke elementer som inngår i vår nye organisasjon. Hensikten med omorganiseringen vi nå i hovedsak har gjennomført, har vært å legge til rette for gjennomføringen av den nye studieplanen. Det samme skal ombyggingen, der første fase var fullført i 1995, mens arbeidet med de resterende fire etasjene i klinikkbygningen er avhengig av bevilgning over statsbudsjettet. Når disse endringsprosessene er avsluttet, mener vi å ha lagt til rette for et studium som innenfor en egnet organisasjon og fysisk ramme vil kunne gi oss tannleger som befolkningen er tjent med i årene som kommer. Det er vårt håp at resultatet av den utredningen som nå er satt i gang, ikke vil medføre en kvalitetsreduksjon i forhold til den standarden for tannlegeutdanning det er lagt opp til ved vårt fakultet.

Utfordringer

Universitetets budsjetter er de senere år blitt redusert, og det har blant annet ført til at vi må holde stillinger ubesatt. Med gammel og ny studieplan gående parallelt er vi i en presset personellsituasjon, og en av konsekvensene er at vi har vært nødt til å være tilbakeholdende med å innvilge søknader om forskningssemestre for det vitenskapelige personalet. Grunnutdanningen har på denne måte vært prioritert foran forskning og utvikling. Tilsvarende har behovet for etter- og videreutdanning heller ikke helt kunnet imøtekommes ved at vi ikke har kunnet påta oss ansvaret for NTFs systematiske etterutdanning, og vi har foretatt en reduksjon i opptaket til spesialutdanningsprogrammene. Vi står altså overfor en stor utfordring når vi samtidig som vi har en reduksjon i ressursene skal ta vare på forskning, etter- og videreutdanning, og i tillegg skal være med på en nasjonal dugnad for grunnutdanningen.

Flere studenter

Kan vi i en slik situasjon øke studenttallet? Ombyggingsplanene som bare berører den kliniske delen av studiet, kan trolig tilpasses en moderat økning, og det er mulig arealutnyttelsen i noen grad kan bedres ved at tilretteleggingen av den kliniske aktiviteten revurderes. En økning angår imidlertid ikke bare spørsmålet om klinikkarealer. Blant annet må de institusjonene vi samarbeider med når det gjelder grunnutdanningen, ha den nødvendige kapasitet. Dette vil f eks gjelde Det medisinske fakultet, sykehusene og Den offentlige tannhelsetjenesten.

Uansett hvor økt utdanning måtte bli lokalisert – i Oslo, Bergen og/eller Tromsø – er det påkrevet med flere lærere. I lys av erfaringene fra de siste årene fortoner dette seg som kanskje den alvorligste begrensningen. Det har vært problematisk å rekruttere til akademiske stillinger i odontologi, og selv i Oslo-området har det de senere år vært vanskelig å fylle stipendiatplassene med kvalifiserte søkere. Den utenlandske andel av doktorgradskandidater har økt sterkt, og av totalt opptak etter 1990 er ca 50 % utenlandske kandidater. Mange av disse drar tilbake til hjemlandet etter endt doktorgradsutdanning. Situasjonen er bekymringsfull også fordi 50 % av de vitenskapelige lærerne på fakultetet er mer enn 60 år.

Ressurser

Økt utdanning vil primært være et ressursspørsmål som må bygge på vurderinger på flere nivåer. Av hensyn til sluttføringen av endringsprosessene haster det med en avklaring på om utdanningskapasiteten skal økes, og hvor dette skal skje. En eventuell utdanning i Tromsø vil bety at fakultetene i Bergen og Oslo får som oppgave å bidra med utdanning av kliniske lærere med forskerkompetanse. Vi mener vi har en organisasjon som er godt rustet for dette. Men det trengs ressurser –dugnadsvilje vil i det lange løp ikke være tilstrekkelig.

Adresse: Det odontologiske fakultet,
postboks 1109 Blindern, 0317 Oslo