Behandlingsbehovet tilsier ikke flere tannleger på sikt

Dorthe Holst:
Behandlingsbehovet tilsier ikke flere tannleger på sikt

Utredningsgruppen for eventuell tannlegeutdanning i Tromsø konkluderer i sin første delutredning at etterspørselen etter tannbehandling hos den voksne befolkning vil øke de neste 20 år. I befolkningssammenheng er det to prinsipielt forskjellige måter å vurdere behov på: Vurdering av faktisk etterspørsel og vurdering av normativt vurdert behov, dvs den profesjonelle vurdering. Begge er forskjellige fra den individuelle kliniske vurdering, hvor den enkelte pasients spesielle situasjon inngår. Den faktiske etterspørsel er summen av pasientenes etterspørsel, dvs de behandlinger de mottar i en definert periode. I fravær av trygde- eller andre betalingsordninger for tannbehandling har vi ingen oversikt over hvilke behandlinger som utføres i Norge. Jeg vil derfor i denne sammenheng bruke data fra Helseundersøkelsen 1995, som er en nasjonal intervjuundersøkelse gjennomført av Statistisk Sentralbyrå (n= ca 10 000). Opplysningene omfatter utgifter til tannbehandling siste året.

Vår nyeste kunnskap om befolkningens tannhelse har vist at den er blitt mye bedre i alle aldersgrupper, bortsett fra i den eldste og pleietrengende gruppen. Bedringen i befolkningen følger to hovedmønstre: I aldersgruppen over 50 år er veien til bedre tannhelse brolagt med mer behandling. Men tennene ekstraheres ikke lenger (1). I aldersgruppen 20–40 bevares tennene friske og tilveksten av ny sykdom er lav. Mange er av den mening at behovet for tannbehandling vil øke fordi de eldre i dag unngår tannløshet. Allerede i 1975 viste vi at etterspørsel etter tannbehandling henger sammen med om man har egne tenner, og ikke av hvor gammel man er. Med den etterspørsel vi i dag kan registrere i aldersgruppen over 50 år, ser dette ut til fortsatt å stemme. Men samtidig må vi være oppmerksomme på at det hele tiden fylles på med kohorter av unge mennesker som har god tannhelse.

Spørsmålet er om den gode tannhelsen blant de unge voksne resulterer i lavere etterspørsel, simpelthen fordi de har friskere tenner?

Tabell 1 viser både gjennomsnitt og median for utgifter til tannbehandling siste år (1995). Medianen viser hvor store utgifter 50 % av befolkningen med de laveste utgifter hadde. Eller sagt på en annen måte: Medianen viser at 50 % av befolkningen hadde over medianen i utgifter til tannbehandling. Tallene viser at utgiftene stiger med økende alder, og at det er en klar sammenheng mellom utgifter til tannbehandling og alder. De yngste har lavest utgifter og de godt voksne de høyeste. De eldste over 80 år har imidlertid i gjennomsnitt lavere utgifter enn andre voksne. Det er mulig at utgiftene i denne aldersgruppe vil øke de neste 10–20 år, men aldersgruppen utgjør en mindre del av befolkningen, og behovet for behandling vil derfor ikke utgjøre et stort volum i nasjonal sammenheng.

Vi har i de senere år sett at epidemiologiske undersøkelser alene ikke lenger er egnet til å forutsi etterspørsel og behov for behandling. Den relativt store etterspørselen i aldersgruppen over 50 år hadde neppe noen av oss spådd på basis av epidemiologien. Epidemiologien er sykdoms- og behandlingsorientert og gir ingen informasjon om det som i dag styrer forbrukernes selvopplevde behov for tannbehandling. Epidemiologien kan heller ikke fange opp dagens panorama av teknologiske behandlingsmuligheter.

Tabell 1.Utgifter til tannbehandling siste året etter alder. Helseundersøkelsen 1995

En del av Trøndelagsundersøkelsen omfattet derfor et forsøk på en objektiv kartlegging av behov for tannbehandling (2). På grunn av objektiviteten og reproduserbarheten ble estetisk behovsvurdering ikke foretatt, bortsett fra hvis tenner manglet. Det ble heller ikke tatt vanlig røntgenstatus, slik at behovet for rotbehandling ble undervurdert, og det er ikke inkludert her. Fra andre undersøkelser vet vi at det er en økende forekomst av rotbehandling blant de eldre voksne i takt med at tenner bevares lenger.

I Tabell 2 og 3 ses resultatet av behovsundersøkelsen i Trøndelag. I Tabell 2 finnes prosentandelen av aldersgruppene som trengte ulike typer behandling. Som det fremgår, er det fortsatt behov for å legge en eller flere fyllinger blant de yngste voksne, men behovet for faste protetiske erstatninger og proteser øker voldsomt med alderen. Tannrensning etter tradisjonelle kriterier et det også behov for i alle aldersgrupper.

Tabell 2. Prosentfordeling av personer som hadde behov for behandling etter type behandling og alder. Trøndelag 1994 (2)

I Tabell 3 har vi beregnet hvor mange tenner som i gjennomsnitt trenger behandling. Visdomstennene er ikke tatt med i beregningene. Det fremgår tydelig at behandlingsbehovet gjelder få tenner, særlig blant de yngre voksne. Det som ikke fremgår av tabellen er at de eldre voksne har mange behandlete tenner. Det vil derfor være ventelig, og i overensstemmelse med det som vi faktisk vet, at disse tennene til stadighet vil trenge reparasjoner.

Tabell 3. Gjennomsnittlig antall tenner med behov for behandling etter alder og behandlingstype. Trøndelag 1994 (2)

*tenner som brofeste

I vurderingen av det fremtidige behov for tannbehandling mener vi det er grunn til å være oppmerksom på både de eldre og de yngre kohorter av voksne. Tallmessig utgjør de yngre mellom 20 og 45 en større andel av befolkningen enn de eldre mellom 50 og 75. Den store etterspørselen vi ser i øyeblikket, vil trolig vare en 15–20 år. I tillegg er den konjunkturavhengig.
I løpet av 15–20 år er dagens 20–40 åringer blitt 40–60 år. Til den tid er det god grunn til å tro at deres tannsett vil være preget av betydelig mindre tannbehandling enn dagens 40–60 åringer. Det bør i tillegg tas i betraktning at mye av dagens tilsyns- og vedlikeholdsbehov kan ivaretas av tannpleiere. I lys også av den lave tannsykdomstilvekst i befolkningen antar vi at etterspørselen neppe stiger, men snarere vil falle.

I overveielsene om befolkningens fremtidige behov for tannbehandling må det foretas en avveining mellom det korte og det lange perspektiv. Det er allerede i dag relativt sett flere tannleger i Norge enn i de andre europeiske land. Ulempen ved å ha litt for få tannleger i noen år må veies opp mot ulempen ved å ha for mange om 10–20 år. Personlig har jeg lenge ment at det ville være interessant å starte utdanning i Tromsø. Min begrunnelse har ikke vært behovet for flere tannleger, men at en utdanning i tett tilknytning til det medisinske miljø i Tromsø kunne være et viktig løft videre også for de etablerte utdanningene.

Referanser 1. Schuller AA, Holst D. Changes in the oral health in adults from Trøndelag, Norway, 1973–1983–1994. Community Dent Oral Epidemiol 1998; 26: 201–8.

2. Holst D, Schuller AA, Grytten J. Future treatment needs in children, adults and the elderly. Community Dent Oral Epidemiol 1997; 25: 113–8.

Adresse: Institutt for samfunnsodontologi, postboks 1052 Blindern, 0316 Oslo