Vil ha en slagkraftig forening

Tannlegeforeningens nyvalgte president feier inn som en ny kost. Han vil ha en effektiv, slank, og slagkraftig organisasjon som kan tale tannlegenes sak overfor myndigheter og politikere. – Vi har kommet alt for sent inn i beslutningsprosessene og dermed mistet vår mulighet til å påvirke, sier han.

Carl Christian Blich har ennå ikke gitt opp kampen mot den nye tannlegeutdanningen i Tromsø, men han frykter at slaget kan være tapt allerede.

– I denne saken har vi vært for naive, sier han. – Tannlegeforeningen var i utgangspunktet positiv til utvalget som skulle se på tannlegebehovet i Norge fram til 2030, men vi burde ha reagert da det ble klart at utvalget stor sett bestod av folk fra Universitetet i Tromsø. Jeg mener det offisielle målet om å finne tiltak for å bedre Den offentlige tannhelsetjenesten i distriktene er et vikarierende motiv i denne saken. Det viktigste målet synes å ha vært å gi Universitetet i Tromsø en odontologisk utdanning, ikke å finne en løsning på tannlegemangelen i distriktene, sier Blich.

Ville bli musiker
Carl Christian Blich er 40 år, og etter sigende den yngste president i Tannlegeforeningens historie. Noen novise i foreningen er han imidlertid ikke. Han har sittet i NTFs representantskap siden 1990 og har vært både formann og styremedlem i PTE (Privatpraktiserende tannlegers ervervsgruppe).

At han overhodet skulle bli tannlege lå ikke i kortene. Foreldrene hadde ingen akademisk bakgrunn, men var opptatt av å gi gutten god ballast i livet. Carl Christian ble sendt til Steinerskolen på Hovseter.

– Det var egentlig en ganske fin skole, selv om det først gikk opp for meg da jeg begynte på Fagerborg gymnas. Det var litt av en nedtur. Både pedagogikken og lærerne var temmelig gammeldagse, og i løpet av de tre årene ble jeg ganske skolelei. Da jeg var ferdig, var det ikke akkurat mer lesing som lokket. Jeg hadde begynt å spille klarinett og hadde mest lyst til å bli musiker, sier Blich.

"Fornuften" seiret
Han vurderte å begynne på Musikkhøgskolen, men slo det fra seg, godt hjulpet av foreldre som nok ikke syntes en musikerkarriere hørtes særlig lurt eller framtidsrettet ut. Faren hadde hentet søknadspapirer på Det odontologiske fakultet, og det beseglet sønnens skjebne.

– Jeg må innrømme at det var hodet og ikke hjertet som fikk velge den gang, sier Carl Christian i dag. Ikke uten et visst vemod.

– Jeg spiller fortsatt litt ved siden av, men etter hvert som familie, jobb og organisasjonsarbeid har tatt mer og mer tid, er det blitt vanskeligere å finne tid til å spille. Mest aktiv var jeg nok da jeg begynte på studiene. Da var jeg både med i jazzband og gjorde en og annen studiojobb i NRK. Nå er jeg ute av det aktive miljøet, men jeg håper å kunne ta det opp igjen senere. Selv om jeg trives som tannlege, får jeg på en helt annen måte utløp for kreativitet og improvisasjonstrang når jeg spiller. Jeg trenger en sånn arena og ser fram til den dagen da jeg kan bruke mer tid på musikken igjen. Men en får ikke tid til alt. Akkurat nå er det organisasjonsarbeidet jeg brenner for, sier den ferske presidenten.

Da Carl Christian Blich først hadde bestemt seg for å bli tannlege, var det for å bli praktiker. Han kunne kanskje fått bruk for kreativitet og improvisasjonsevner i en odontologisk forskerkarriere, men det streifet ham aldri.

– Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg hadde aldri lyst på forskning. Jeg tror det har veldig mye å gjøre med å treffe den rette fagpersonen eller det rette miljøet til rett tid, og det klaffet aldri for meg. Men jeg synes det hadde vært bra om flere ble bitt av den basillen. Rekrutteringen til forskning er jo ganske kritisk i odontologien, og det er ille for vårt fag. Det kan ha noe å gjøre med lønnsbetingelsene forskerne tilbys, men samtidig har jeg en mistanke om at unge mennesker i dag har et mer pragmatisk forhold til utdanning og jobb. De føler ikke det kallet som er nødvendig for å gjøre suksess som forsker. Den faglige interessen blir mer og mer praktisk orientert, sier Blich.

Troverdighetsproblem
Selv har han vært privatpraktiserende tannlege siden han gikk ut fra Oslofakultetet i 1983, og bor med kone, tre døtre og hund på Berg, Oslos nestbeste vestkant. Han innser selv at denne besteborgerlige bybakgrunn gir ham et troverdighetsproblem når han snakker om behovet for å styrke Den offentlige tannhelsetjenesten i distriktene. Likevel krever han å bli trodd.

– Det er behov for å gjøre noe for å stoppe flukten fra Den offentlige tannhelsetjenesten. Og det bør gjennomføres stimuleringstiltak for å sikre tannlegedekningen i distriktene. Likevel tror jeg det å bruke 300 millioner på en ny tannlegeutdanning i Tromsø verken vil løse det ene eller det andre problemet. Å utdanne flere tannleger vil ikke uten videre gi flere offentlige tannleger i distriktene. Det er ikke slik det fungerer. Myndighetene gir inntrykk av å gjøre noe for distriktene, men i virkeligheten feier de problemene under teppet, sier Blich.

– Forrige hovedstyre introduserte i sitt høringssvar en delt løsning, med preklinikk i Tromsø og klinisk tjeneste i Oslo og Bergen, samt noe mer praksistjeneste i offentlige klinikker i distriktene. Hovedstyret måtte tåle hard kritikk fra representantskapet i denne saken. Alle som var tilstede vet at jeg forstår dette godt, og jeg er overbevist om at det nye hovedstyret tar med seg de signalene videre. Man må se på forslagene i NTFs høringssvar som kreative innspill i en prosess hvor det politiske alternativet med hele tannlegeutdanningen i Tromsø synes å være mye dårligere for nasjonen Norge.

Tror ikke på "lakseeffekt"
Logikken bak forslaget om tannlegeutdanning i Tromsø er den såkalte"lakseeffekten". Laksen vender som kjent tilbake til elva der den er født, for å gyte. Myndighetene mener dette prinsippet også fungerer i utdanningspolitikken. Ved å spre høyere utdanningsinstitusjoner rundt om i landet hindrer en hjerneflukt til Oslo og Østlandet, og gjør det mer attraktivt for ungdom å ta med seg kunnskapen tilbake til hjembygda. Carl Christian Blich tror ikke denne effekten virker lenger – om den noen gang har gjort det.

– Det er betegnende at regjeringen i statsbudsjettet for 2000 bevilget 24 millioner kroner til å styrke rekrutteringen til primærlegetjenesten i nord, mer enn 20 år etter at Tromsø fikk sitt medisinske fakultet. Det er også betegnende at man stadig uttaler at kandidatene blir i "landsdelen". Men hva hjelper det distriktene i Troms om det blir flere leger i Tromsø by? Og hva med distriktene ellers i landet? spør Blich. Han mener det er helt andre prosesser som styrer unge menneskers valg av utdanning, yrke og bosted.

Urbanisering
– Over hele den vestlige verden er vi vitne til en tiltakende urbanisering. Unge mennesker søker seg mot byene både for å finne jobb og utdanning. Å tro at vi kan tvinge dem til å ta seg jobber ute i distriktet ved å skape et nasjonalt overskudd av tannleger er naivt. Unge tannleger velger heller en deltidspraksis i byen enn en fulltidspraksis på landet – selv om de tjener mindre og kostnadene er høyere. Mange er utpregede entreprenører. De vil gjerne skape noe selv, og de vil helst bo nær byens mange tilbud og aktiviteter. Dessuten må vi ikke glemme at det er vanskelig for mange unge akademiske par å finne arbeid til begge på mindre steder, sier Blich.

– Det er mulig tannlegeutdanningen i Tromsø vil gi et bedre tannlegetilbud i Tromsø, men det kommer neppe til å gi flere tannleger i distriktene. Det beklagelige er at denne satsingen sannsynligvis vil koste så mye at andre stimuleringstiltak vil bli lagt helt på is.

Kort vei til Tinget
Selv om Carl Christian Blich mener det er mange gode argumenter mot en ny tannlegeutdanning i Tromsø, frykter han at slaget allerede kan være tapt. Han akter likevel ikke å gi opp før saken kommer opp i Stortinget, sannsynligvis i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 2001. Dit er det ennå noen måneder, og presidenten skal benytte tiden godt. Med privatpraksis i Stortingsgata 28, midt i Oslo sentrum, sitter han bare et par lange steinkast fra Stortinget, Akersgata og departementet. Blich har en klar målsetting om å arbeide mer aktivt mot presse, byråkrater og politikere for å ivareta medlemmenes interesser.

– Denne saken er et eksempel på at vi har vært for lite flinke til å påvirke viktige prosesser på riktig tidspunkt. Her tror jeg foreningen kan bli mer profesjonell. Men skal vi greie det må vi få en mer effektiv organisasjon. I dag er sekretariatet opptatt med for mange trivielle oppgaver som tar oppmerksomheten vekk fra de viktige utfordringene. Vi har også et alt for stort tillitsvalgtapparat, spesielt ute i lokalforeningene. Jeg mener vi små slanke organisasjonen for å bli mer tidsmessige og få de nødvendige ressurser til å konsentrere oss om det som er viktig, nemlig å bli mer synlige og mer aktive i arbeidet med å påvirke våre egne arbeidsbetingelser, sier presidenten.

– Vi kan ikke forsette å være tilskuere mens viktige avgjørelser blir tatt.

Tekst: Morten Ryen