Blir man syk av kompositt?

Tore Ramstad:

Det blir i disse dager stiftet en forening som har til formål å arbeide for redusert bruk av kompositt som tannfyllingsmateriale i Norge. Det endelige mål er totalforbud mot kompositt. Alt tyder på at myndighetene vil ta aktivt del i dette arbeidet. Støtteforeninger for komposittofre er under etablering. Initiativtaker er en 33 år gammel klinikksekretær, som selv nylig ble gjort til pasient pga. kraftig dokumentert reaksjon mot bl.a. uretan dimetacrylat – en bestanddel i kompositt (Fig. 1, A–C). Initiativtakeren er for tiden sykmeldt og ute av arbeidslivet. Hun må omskoleres til nytt yrke.

Foreningen hevder også at kompositt hos enkelte følsomme individer kan forårsake en rekke andre tilstander, bl.a. muskelsmerter, hodepine, hjerteklapp, konsentrasjonsvansker og dårlig korttidsminne. Disse antakelsene er dog ikke dokumentert.

Den overveldende majoritet, som (enn så lenge?) ikke reagerer mot kompositt, ønskes altså fratatt retten til å velge kompositt som fyllingsmateriale fordi noen ganske få reagerer med sykdom mot materialet. Med hvilken rett ønsker disse få å gjøre dette?

Beretningen ovenfor er fiktiv, allergitilfellet slik beskrevet og vist i Fig. 1 er imidlertid virkelig nok!

For en tid tilbake kom utredningen, "Bruk av tannrestaureringsmatrialer i Norge" (1), som hadde som uttalt mål å redusere bruken av amalgam her til lands. Utredningen ønskes nå fulgt opp av en "Veileder for bruk av tannrestaureringsmaterialer" med liknende målsetning. Myndighetenes begrunnelse for ønsket om å redusere bruken av amalgam er at "teoretiske betraktninger" ikke kan utelukke at "kvikksølv fra amalgamfyllinger kan utløse helseskade hos spesielt følsomme individer", skjønt miljøhensyn er også angitt som begrunnelse. Klinisk registrerbare systemiske helseskader utover allergi mot bestanddeler i amalgam er ikke dokumentert – "It is important to note that no scientific document to date has implicated amalgam in the development of systemic disease" (2). Et sterkt ønske fra myndighetene om redusert bruk av amalgam, kan fort oppfattes som et etisk/moralsk forbud. Det er liten tvil om at målet på lengre sikt er et reelt forbud mot amalgam som fyllingsmateriale.

Siden den offisielle begrunnelsen for å redusere bruken av amalgam også går på hensynet til miljøet, må vi anta at et eventuelt fremtidig forbud ønskes å gjelde globalt – det er ut fra miljøhensyn ikke logisk at amalgam skulle være tillatt i enkelte geografiske områder mens det er forbudt i andre. Amalgam er imidlertid et rimelig materiale, relativt teknikkufølsomt, med gode fysiske egenskaper; fyllingen har ofte ekstremt lang levetid og materialet er uten dokumenterbare systemiske bivirkninger (når vi ser bort fra enkelte sjeldne tilfeller av allergi). Miljøproblemene må vi tro kan overvinnes. Amalgam har bidratt avgjørende til å danne grunnlag for bedret oral helse hos oss. Hvorfor ønsker vi å frata mennesker i vårt land, eller i land der man av ulike årsaker ikke kan velge fra øverste hylle, mulighet til fortsatt å velge amalgam som tannfyllingsmateriale? Et moralsk eller reelt forbud kan vanskelig sees som annet enn dypt usosialt.

Hvilken rett har en liten minoritet – hvorav en ganske liten andel med reelle problemer pga. amalgam, de øvrige med antatte problemer – til å frata den overveldende majoritet, uten slike problemer, muligheten til å velge amalgam som fyllingsmateriale?

Ingen vil eller kan påtvinge noen en behandling vedkommende ikke ønsker. Dersom jeg ønsker å unngå amalgam, skal jeg selvsagt på egne vegne ha full rett til å gjøre dette valget. Men hvorfor skulle jeg ønske å påtvinge andre mennesker mitt valg? Hvorfor ønsker vi å frata dem muligheten til å velge selv?

Noen reagerer mot bestanddeler som inngår i helnarkose, andre mot antibiotika osv. Skal disse få individer kunne bestemme at bruk av helnarkose eller antibiotika må reduseres eller opphøre? Eller må vi akseptere at et gode også kan ha sin pris?

La oss arbeide for å redusere bruken av amalgam ved å fortsette vår effektive innsats for å forebygge karies og ved å utvikle fullverdige alternative fyllingsmaterialer med færrest mulig bivirkninger og med akseptabel miljøprofil. Et forbud mot amalgam før det foreligger tilfredsstillende alternativer, kan fort resultere i en odontologiens HVPU-reform.

Fig. 1 viser at for kompositt (og de øvrige materialene for den saks skyld) er det ikke kun snakk om mulig helseskade ut fra "teoretiske betraktninger", slik det angis for amalgam. Her er helseskader reelle nok. Man kan bli minst like syk av kompositt. Hvorfor da ikke også forby kompositten når vi først er i gang?

Henvisninger
1. Bruk av tannrestaureringsmaterialer i Norge. Oslo: Statens Helsetilsyn, 1998. (Utredningsserie/Statens Helsetilsyn 8/98.) IK-2652.

2. Leinfelder KF. Advances in biorestorative materials. What does the future hold? J Am Dent Assoc 2000; 131: 35–41.

Adresse: Hosletoppen 19, 1362 Hosle