Om politikk og tannhelse

Tidende har i dette nummeret en interessant gjennomgang av de politiske partienes satsing på tannhelsefeltet. Det viser seg at det til dels er langt mellom liv og lære.

Politikk stammer fra det greske politikos og kan defineres som "statsmannskunst", eller den aktivitet som går ut på å styre eller lede samfunnsutviklingen. Tannlegeforeningen benytter ofte begrepet "tannhelsepolitikk", og vi legger i det et ønske om å påvirke utviklingen innen vårt fagfelt.

Sammenstillingen av partienes programmer for inneværende stortingsperiode og deres respektive innspill på Stortinget i løpet av perioden hittil gir grunnlag for to hovedobservasjoner: De partiene som skriver mest omfattende om tannhelse i programmet, har vist minst aktivitet på Løvebakken, og de som har minst i programmet, har vært mest aktive. SV er et hederlig unntak og det partiet som så langt kan sies å drive tannhelsepolitikk. For øvrig er det heller skrøpelig hvis man, som undertegnede, ikke betrakter "tabloide" utspill basert på beskrivelser av enkeltskjebner, som politikk. Sistnevnte er det vi i helsetjenesten kaller akuttbehandling der hvor profylaksen (les politikken) har sviktet eller aldri eksisterte.

Tannhelsetjenesten utgjør en avgrenset del av den totale helsetjenesten. I kraft av tjenestens egenart, både organisatorisk og faglig, vil jeg hevde at den bør vies særskilt politisk oppmerksomhet. Man må ha overordnede strategier og holdninger for å sikre et godt tilbud til befolkningen i fremtiden. Programerklæringene behøver ikke å være altomfattende, men alle partier bør ha noen programformuleringer om hvordan de vil bidra til dette. Hvis ikke overlater de til tjenesten selv å organisere seg, og fraskriver seg retten til å beklage hvis resultatet skulle bli uønsket. Tannlegeforeningen vil gjerne se fraværet av politikk på vårt område som en tillitserklæring, men frykter at det heller er et resultat av manglende politisk oppmerksomhet. Vi er selvsagt klar over at stortingspolitikernes hverdag er strevsom med krav til kunnskap om hele samfunnet. Nettopp derfor bør det være nyttig å ha en strategi å følge. Vi stiller oss derfor til rådighet med vår kompetanse innen tannhelsespørsmål.

Det er interessant å merke seg at partiene i den avgåtte sentrumsregjeringen har minst å vise til, både i ord og gjerning. Forslaget til kutt i trygdefinansieringen for kirurgiske inngrep i munnhulen som utgikk fra denne regjeringen, ble møtt av massiv motstand fra nær sagt alle hold. Dette "politikkfrie" lappverket etterlater et stort behov for at disse partiene i kommende programmer synliggjør hva de ønsker å tilby befolkningen av tannhelsetjenester i fremtiden.

Arbeiderpartiet har i sitt program tatt til orde for at man må vurdere hvor grensen går for størrelsen på egenandeler for tannlegebehandling. I dette bildet ønsker man tilsynelatende å se kostnadsgrenser og pasientenes inntekt i sammenheng. Slike mål er definitivt politikk, men så langt etterlyses konkretisering, først i opposisjon og nå i posisjon.

Fremskrittspartiet er aktivt fra sak til sak. Der i gården er man flinke til å måle pulsen og til å kalle en spade for en spade. Problemet er bare at et overordnet mål for deres tannhelsepolitikk er høyst fraværende. Dette er alvorlig for et parti som er i ferd med å bli Norges største.

NTF har nå tatt kontakt med samtlige partier for å komme med forslag til hvilke områder av tannhelsefeltet som vil kreve politiske grep i årene som kommer. Vi har understreket behovet for en plan for kommende fireårsperiode som det kan bygges videre på i årene som følger. Vi etterspør rett og slett en tannhelsepolitikk.