Språk- og talevansker hos barn født med leppe-kjeve-gane-spalte

Anders Holmefjord og Inger Beate Tørdal

Språk- og talevansker hos barn født med leppe-kjeve-gane-spalte

Leppe-kjeve-gane-spalte påvirker utviklingen av barnets språk og tale. Vanskene er ofte spesifikt knyttet til avvikende anatomiske og fysiologiske forhold i mellomansiktet, som er et sentralt område for realisering av mange språklyder. Det er også en klar sammenheng mellom ganespalte og mellomørebetennelse. Språkutviklingen kan hemmes av nedsatt hørsel. De spaltespesifikke vanskene deles i to hovedgrupper, artikulasjonsvansker og resonansvansker. Artikulasjonsvanskene skyldes ofte at det er vanskelig å plassere språklyder på riktig sted og med riktig trykk. Det har til dels sammenheng med unormal tannstilling og avvikende bittforhold. Resonansvanskene er knyttet til ufullkommen velofaryngeal lukkefunksjon, som innebærer at den bløte gane ikke stenger tilfredsstillende mot bakre svelgvegg under tale. Andre grunner til avvikende resonans er oronasale fistler og redusert nesepassasje.

Logopeder tilknyttet spalteteamene i Bergen og Oslo gjennomfører regelmessig oppfølging av barna. Logopedisk diagnostisering danner grunnlag for supplerende kirurgiske inngrep og for rådgiving om språkstimulering og taletrening. Det medfører utstrakt samarbeid innad i teamet og kontakt med fagpersoner i lokalmiljøene. Logopedene i spalteteamene deltar i forskning. Det er viktig å få fram data om talefunksjon i forhold til metoder som er benyttet for eksempel i kirurgi og kjeveortopedi.

Barns språk- og taleutvikling
Barns språk- og taleutvikling er et stort emneområde som studeres fra ulike vinkler, både nevrologisk, psykologisk, lingvistisk og fonetisk. Når vi bruker betegnelsen språk- og taleutvikling, står språkutvikling ofte for de prosessene som foregår i hjernens språkområder med den intellektuelle tilegnelsen av symbolfunksjoner knyttet til språket. Språk kan kortfattet sies å være et system av symboler som brukes til å overføre mening. Lingvistikken er det vitenskapelige studiet av språk og befatter seg med bl.a. fonologi (studiet av betydningsdifferensierende lydelementer i et språk), syntaks og semantikk. Fonetikk er et nærliggende fag som har mer med den ytre produksjon og manifestasjon av tale å gjøre. Den beskriver og hjelper oss å forstå hva som skjer når personer snakker.

Barnet utvikler både et mottakerapparat, en lagrings- og bearbeidingssentral og et distribusjonsapparat for språk. Taleutviklingen handler om den delen av distribusjonsapparatet som får lydlig uttrykk i form av talte ord. Tale er det talte språk. Fra tankestadiet, gjennom nevrologiske prosesser, skal språklig materiale bringes fram til uttrykk via taleapparatet. Dette er også kalt artikulasjonsapparatet og omfatter i følge Grundy (1) strukturer i lunger, strupe, hals, gane, nese, tunge, kjever, tenner og lepper som kan benyttes til å lage talelyd. Det kreves nødvendig utviklet funksjon av alle disse. Deres primærfunksjoner har med åndedrett og næringsinntak å gjøre, så utviklingen i retning av funksjonelt taleorgan skjer gradvis.

Normalt vil utviklingen av språk og tale være sammenvevd. I bableperioden, fra ca. halvt- årsalder, vil barnet både utforske og trene taleapparatets muligheter, samtidig som det vinner erfaring i kommunikasjon med nærpersoner og oppfatter stadig mer av omverdenen.

Når barnet er intellektuelt modent til å uttrykke seg ved hjelp av ord, er som regel artikulasjonsapparatet langt på vei utviklet til å produsere ordene.

For barn født med leppe-kjeve-gane-spalte er problemer med språk og tale i hovedsak knyttet til produksjon av tale, det vil si at spalten har påvirket viktige deler av artikulasjonsapparatet. En uoperert ganespalte vil innsnevre barnets muligheter for variert babling. Noen undersøkelser tyder på at barn med leppe-kjeve-gane-spalte også ligger litt etter i språkutvikling i en tidlig fase, men denne tendensen er ikke lenger så klar i 4–5-årsalder. Spalte, særlig isolert ganespalte (det vil si spalte i bakre del av ganen), er et av symptomene i mange syndrom. Det viser seg gjennom nyere forskning at nevrolingvistiske utfall ofte forekommer i disse genetisk betingede syndromene (2). Derfor kan utviklingsmessige språkproblemer forekomme i litt større grad i denne gruppen enn i befolkningen for øvrig.

Hørselens betydning
God hørsel er en viktig forutsetning for normal språkutvikling fordi hørselsinntrykk er råmateriale for språklig bearbeiding og grunnlag for imitasjon. En gane-spalte kan påvirke mottakerapparatet fordi den indirekte kan være årsak til hørselsproblemer. Muskulaturen tilknyttet den bløte gane er medvirkende til å holde øretrompeten, tuba Eustachi, åpen. Ganespalte og derav sviktende muskelfunksjon i området fører ofte til at barnet får kronisk mellomørebetennelse, otitis media, og dermed et mekanisk hørselstap. Et slikt hørselstap er som regel ikke så stort, men kan ha negative konsekvenser hvis det rammer begge ører og tilstanden blir langvarig. Når en del av mottakerapparatet på denne måten har nedsatt funksjon, fører det til tolkingsvansker for språklyd hos barnet, og det blir vanskeligere for barnet å imitere. En vanlig behandlingsmåte er å sette inn ventilasjonsrør, "dren", i trommehinnen. I Norge er det sjelden at dette gjøres før den bløte gane blir operert, det vil si når barnet er ett år. Hos noen barn stabiliserer ørefunksjonen seg etter at ganespalten er lukket (3), mens andre trenger lang tid før de kan avslutte behandling hos øre-nese-hals-lege. Det forskes fortsatt på i hvilken grad tidlige forbigående hørselstap fører til språklige tap på lang sikt.

Artikulasjonsfeil knyttet til spalteproblemet
Artikulasjonsvanskene henger sammen med spaltetype. Det er få vansker knyttet til isolerte leppespalter. En sjelden gang kan en se avvik i overleppen som medfører at barnet ikke oppnår fullt leppelukke på bilabiale lyder (/p/,/ b/,/m/). Problemet lar seg vanligvis løse kirurgisk. Ekstremt åpne bitt kan også gjøre det vanskelig å lukke leppene. Noen ganger er det nedsatt bevegelighet i leppemuskulaturen. Ved leppe-kjeve-spalte kan det være større risiko for artikulasjonsfeil tilknyttet tannstilling og bittforhold (se eget avsnitt).

Hovedtyngden av vansker finner vi hos barn som har totalspalter, det vil si at spalten går gjennom både leppe, kjeve og gane. Alle de tre områdene kan i større eller mindre grad være påvirket av spalten, også i forhold til tale. Det er stor enighet om at barn som er operert for leppe-kjeve-gane-spalte i hovedsak har vansker med plosiver, (i norsk /p/,/b/,/t/,/d/,/k/,/g/) og frikativer ( i norsk /f/,/v/,/s/,/sj/,/kj/) eller affrikate lyder (en integrert kombinasjon av plosiv og frikativ) som finnes i norske dialekter og i mange andre språk (for eksempel uttalen av ch i child) (4). Mer sjelden rammer vanskene lateral lyd, /l/, og vibranter, for eksempel fortunge- /r/.

Både for plosiver og frikativer må det være et visst oralt lufttrykk for å danne lyden. Hvis den velofaryngeale lukkefunksjonen er sviktende, er det vanskelig å få til nødvendig trykk, da noe av luften lekker opp i nesen. Det fører til at karakteristiske trekk ved plosivene taper seg, slik at de kommer til å ligne mer på andre lyder. F. eks. kan en trykksvak /p/ ta preg av en /m/, og en /d/ kan ligne en /n/. Noen kompenserer for dette ved å lage plosivene som glottale støt, som dannes ved å stenge med stemmeleppene i strupen. Hos andre får plosivene et hørbart nasalt luftutslipp. Et annet fenomen er at enkelte plosiver erstattes av andre, f.eks. at /t/ og /d/ kan uttales som henholdsvis /k/og /g/. Motsatt kan /k/ og /g/ uttales frontalt. Slike vansker er ikke nødvendigvis spaltespesifikke, men kan være fonologisk betinget.

Frikativene dannes ved at en luftstrøm hindres ved en innsnevring som er så trang at det oppstår turbulens og dermed friksjonsstøy. Hos barn med spalte kan en av og til se at friksjonsstedet forskyves fra en fremre posisjon til faryngeal eller nasal posisjon. Lyden blir av den grunn påfallende. S-lyden har dessuten en lateral variant som opptrer ganske ofte. Avvikende frikativer kan også skyldes tannstillings- og bittforhold. Det må nevnes at barn på et tidlig tidspunkt kan utvikle avvikende snakkevaner som det kan kreve mye behandling å bli kvitt.

De som er operert for isolert ganespalte opplever også de nevnte vanskene som skyldes sviktende velofaryngeal lukkefunksjon. Selv om spalten i utgangspunktet ikke virket dramatisk, får en del av barna problemer med å oppnå fullgod lukkefunksjon. Det samme gjelder en del av dem som er operert for submukøs ganespalte.

Spaltespesifikke resonansproblem
Det andre området som er spaltespesifikt gjelder resonansen i talen. I følge McWilliams og medarbeidere (3) knyttes begrepet "resonance disorders" til hypernasalitet og andre forstyrrelser som forekommer supraglottalt. Når det gjelder forstyrrelser i larynx omtales disse som "phonation disorders". Selv om fonasjonsproblem for eksempel i form av heshet forekommer, er det ikke noe framtredende problem hos spalteopererte.

De forskjellige språklydene krever spesielle resonansrom for å få riktig kvalitet. De fleste norske lyder, inklusive vokalene, har normalt oral resonans. Det vil si at åpningen mot nesen skal være stengt. Bare lydene /m/, /n/ og /ng/ og noen dialektvarianter har nasal resonans. Hvis den velofaryngeale lukkefunksjonen er sviktende, forstyrres dette forholdet, slik at en del orale lyder får nasal resonans. Spesielt vil en høre det på vokalene, som bærer det meste av klangen i språket. For mye nasal resonans kalles hypernasalitet (rhinolalia aperta). Den må ikke forveksles med hyponasalitet (rhinolalia clausa), som oppstår når det på grunn av forsnevringer i nesepassasjen blir for lite nasal resonans på de nasale lydene, slik som når man er forkjølt. Det er en relativt liten del av spaltepopulasjonen som opplever hyponasalitet som problem, men for noen kan det være aktuelt med en operasjon for å utvide passasjen gjennom nesen. For å få best mulig resultat anbefaler en ofte å vente med slike operasjoner til nesen er ferdig utvokst. Både hyper- og hyponasalitet kan forekomme hos en og samme person. En kaller det da hyper-hyponasalitet ( rhinolalia mixta).

Dersom talen er preget av hypernasal resonans, bør en dia-
gnostisere om dette skyldes en organisk svikt i gane-svelgområdet (velofarynx) eller om det er funksjonelt betinget. Feilfunksjon kan oppstå hvis barnet har feil artikulasjonssted, for eksempel glottal realisering av plosiver.

Hvis de velofaryngeale forholdene er utilfredsstillende, for eksempel ved nedsatt bevegelighet av den bløte gane, eller dersom den bløte gane er for kort, oppnås ikke full velofaryngeal tillukking på lyder som krever det. I slike tilfeller vil talen være preget av hypernasalitet av ulik grad. Nasoendoskopisk undersøkelse inngår som en viktig del av diagnostiseringen ved velofaryngeal insuffisiens. Det anbefales også å gjøre videofluoroskopi i flere plan (2), noe som ikke er standard prosedyre i Norge. Når det er påvist organisk svikt, vil en som regel anbefale en plastisk operasjon i svelget. Tradisjonelt har en her til lands gjort en faryngeallappoperasjon, men en sphincter faryngoplastikk er også tatt i bruk. Det finnes også andre operasjonsmetoder.

I noen tilfeller kan talen ha et hypernasalt preg til tross for at det er godt velofaryngealt lukke ved diagnostisering. I slike tilfeller er nasaliteten funksjonelt betinget og logopedisk trening anbefales. Etter velofarynksplastikk kan det også være aktuelt med logopedisk trening en tid etter operasjonen for å oppnå en funksjonell utnyttelse etter inngrepet.

I tillegg til nasalitet er det et par andre nasale karakteristika som opptrer. Det ene er nasal luftlekkasje (nasal emission), som i mange tilfeller er hørbar som et tillegg til den lyden som sies. Luftlekkasjen oppstår enten gjennom en oronasal fistel eller ved sviktende velofaryngeal lukkefunksjon. Det andre karakteristiske trekket er nasal bilyd (nasal turbulence, nasal snort), en skurrelyd som blir dannet i små velofaryngeale reståpninger når personen forsøker å danne ganelukke. Hvis det blir mye av denne nasale bilyden virker den forstyrrende for dem som hører på.

Fistelproblematikk
I denne forbindelse er det tale om oronasale fistler, hvor det er reståpninger mellom nese og munn i spalteområdet. Fistlene er som regel uttrykk for at operasjonen teknisk sett har vært vanskelig. Fistlenes størrelse og form varierer sterkt. Dessuten er fistlenes plassering avhengig av operasjonsmetode, spaltens bredde og tilgang på vev i området. Ved de operasjonsmetoder som hittil har vært rådende i Norge, er eventuelle fistler oftest lokalisert i kjevekammen eller i den harde gane like bak kjevekammen. Fistler i den bløte gane er sjeldnere. Det er ikke alltid at fistelen er synlig fordi den kan være dekket av en vevsfold. Noen ganger blir den utvidet ved kjeveortopedisk ekspansjon av overkjeven og kan da bli symptomgivende.

Fistlenes innvirkning på talen varierer, fra praktisk talt ingen betydning til å medføre stort nasalt luftutslipp og farging av enkeltlyder. Det går mest ut over konsonanter som har sitt
artikulasjonssted foran fistelen (2). Dette kan f.eks. være /p/,/b/,/t/,/d/,/s/ og /f/. I tillegg til at det gjerne oppstår en hørbar nasal friksjonslyd, taper den aktuelle språklyden noe av det lufttrykket som skal til for å gi den riktig kvalitet. Henningsson & Isberg (5) har påvist at luftlekkasje via fistel påvirker den velofaryngeale lukkefunksjon negativt, selv om fistelen er liten. Det er derfor ønskelig å lukke fistler. For fistler i den harde gane skjer det i dag som regel ved at det legges inn ben i fistelområdet. Inngrepet skjer gjerne samtidig med at det skal transplanteres ben til kjevespalten. Hvis fistelen forårsaker store problemer blir den av og til lukket før ordinær bentransplantasjon. Den kan også dekkes temporært ved hjelp av en plate.

Relasjonen mellom tenner/tannstilling og artikulasjon
Tennene, og spesielt fortennene, er viktige for forming av mange lyder. Det gjelder labiodentale lyder som /f/ og /v/, og dentale og alveolare lyder som /s/,/sj/, /t/,/d/ og til dels også /n/,/l/ og /r/. Problemene kan oppstå fordi det mangler tenner i spalteområdet eller fordi det er uregelmessig tannstilling. Vanskelige bittforhold som ekstreme kryssbitt, underbitt, store overbitt og åpne bitt kan også føre til artikulasjonsvansker. Hvis noen av disse forholdene er til stede, forsøker barnet ubevisst å gjøre det beste ut av situasjonen. Som regel fører det til kompensatorisk utførelse av lydene, enten ved at den ønskede lyden erstattes av en som under de rådende forhold er lettere å produsere, eller ved at lyden forvrenges til et hørbart, til dels også synbart avvik fra normen.

Et vanlig fenomen er at tungen søker mot de åpningene som finnes, og for eksempel inntar en interdental posisjon som vil gjøre lydene avvikende i større eller mindre grad. Vanskene kan være temporære eller mer permanente. Noen ganger løser problemet seg av seg selv når regulering er fullført, men vel så ofte ser en at en feilartikulering på grunn av vanedannelse fortsetter også etter fullført regulering. I så fall er det nødvendig med logopedisk behandling. Det er viktig å finne riktig tidspunkt for logopediske tiltak. Det kan lønne seg å ta pause i tannfellingsperioden for fortennene og i perioder der det foregår omfattende tannregulering, særlig hvis denne innebærer apparatur bak tennene.

Logopedens rolle i spalteteamet
Logopedene i spalteteamene har ansvar for at språk- og taleutvikling blir vurdert i forhold til barnets spalte og teamets behandlingsplan. Det er deres oppgave å informere om språk og tale i forhold til brukergruppen. Videre skal logopedene ta opp aktuelle problemstillinger på taleområdet med samarbeidsparter innad i teamet eller eksternt. Det betyr at logopeden informerer og gir råd til foreldre og fagpersonale når det gjelder språkstimulering på ulike alderstrinn. Informasjonen starter allerede på dagskurs for foreldre til nyfødte barn med leppe-kjeve-gane-spalte. Et hovedmål er å forebygge feilutvikling. Kontakten med foreldre og barn følger en oppsatt behandlingsplan, med særskilt vekt på førskolealder. Logopeden i teamet møter det enkelte barn regelmessig og vurderer språk og tale, sett i forhold til barnets spalteproblem og øvrige utvikling. Systematiske undersøkelser gir grunnlag for å anbefale ulike behandlingstiltak til rett tid med metoder som er gunstige for det enkelte barn (6).

Slik kunnskap er også nødvendig for logopedens arbeid innad i teamet. Ut fra hensyn til språk og tale skal logopeden drøfte og anbefale tiltak som griper inn i de øvrige teammedlemmers fagområde, f.eks. foreslå ulike operasjoner. Det kan være sulcusplastikk, fistellukking, ulike former for svelgplastikk, nesekorreksjon, ortognatisk kirurgi etc. Før en vedtar at slike operasjoner er nødvendige, foregår en tverrfaglig diskusjon, gjerne ved at de angjeldende fagpersoner vurderer pasienten sammen. Logopeden vil som regel gjøre pre- og postoperative registreringer for å måle effekten av tiltaket på talen. Når teamet drøfter den totale behandlingsprotokollen, for eksempel tidspunkt for de forskjellige operasjonene eller operasjonsmetoder, vil logopedenes synspunkter veie tungt når målet er å oppnå en best mulig tale.

Logopeden i teamet er også en sentral medarbeider i forskningsprosjekt hvor evaluering av tale inngår. For tiden er logopeder fra spalteteamene i Norge med på internasjonale forskningsprosjekter. I "Scandcleft, Randomised Control Trial of Primary Surgery in UCLP" er den logopediske delen vesentlig. I et annet prosjekt: "Multicenter Randomised Trial of Pharyngoplasty and Pharyngeal Flap," undersøker logopeden taleresultat etter to metodisk ulike sekundære ganeoperasjoner.

En del norske logopeder har skrevet sin hovedfagsoppgave med emne innen leppe-kjeve-gane-spalte, og har formell forskerkompetanse. Det foreligger også en doktoravhandling på fagområdet, skrevet av Inger Lise Sæther (7).

For øvrig er logopedene tilknyttet spalteteamene aktive deltakere i prosjektarbeid og publisering sammen med andre teammedlemmer.

Logopedisk oppfølging
Logopedisk oppfølging er definert som et spesialpedagogisk tiltak og derfor fundert på bestemmelsene i "Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa", (1998) § 5. Den slår fast at det er kommunen/fylkeskommunen som er ansvarlig for å etablere spesialpedagogiske tiltak for innbyggerne. Imidlertid har Staten tatt på seg et overordnet ansvar for særskilte grupper av personer med spesialpedagogiske behov, blant andre de som er født med leppe-kjeve-gane-spalte, slik at det skal finnes sentral ekspertise som kan bistå de lokale instansene faglig. Logopedene som er tilknyttet de to spalteteamene i Norge er derfor tilsatt ved statlige kompetansesentre, henholdsvis Bredtvet kompetansesenter og Eikelund kompetansesenter, som sammen har fått et landsdekkende ansvar for leppe-kjeve-gane-spalte. Kompetansesentrene skal samle, utvikle og spre kompetanse på sitt ansvarsområde. Logopeden er således spalteteamets kontaktledd til skolesystemet og arbeider under vilkår som er administrert av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Logopedene ute i distriktene er tilsatt på ulike vilkår. Noen arbeider ved et Pedagogisk/Psykologisk Tjenestekontor (PPT), og skal bruke en stor del av tiden sin til faglig utredning og rådgivingsarbeid, mindre til direkte behandling. En del kommuner har tilsatt logopeder som i større grad er behandlende. Noen få steder er det opprettet kommunale eller interkommunale logopediske sentre. Noen logopeder er tilsatt i lærerstilling på en enkelt skole og er vanligvis tillagt en del spesialundervisning. En del kommuner står dessverre uten logoped.

Logopedene i spalteteamene har derfor ofte arbeid med å knytte den rette lokale kontakt. Som regel går en via PPT-kontoret. Disse kontorene er nå tilført flere ressurser og vil bli en enda viktigere samarbeidspart. Når den best mulige kontakt er etablert blir innholdet i rådgivingen som regel gitt etter følgende mal:
– Opplyse om barnets spalte og spalteteamets behandlingsplan
– Skissere lokalt behandlingsbehov
– Formidle metodisk tilnærming
– Avtale kontroller og annen oppfølging fra senterets side

De lokale fagpersonene inviteres til å drøfte behandlingsforløpet og få faglig oppfølging individuelt eller på kurs sammen med flere. I noen tilfeller er problemene tilknyttet spalten av en slik art at det ikke finnes tilstrekkelige ressurser lokalt til å løse dem. I slike tilfeller kan barnet få kortere opphold på senteret for videre utredning og utprøving av behandlingsopplegg. Resultatene formidles til lokale fagpersoner, enten ved at de kommer til senteret og er med på deler av opplegget eller ved at spalteteamets logoped reiser til barnets hjemsted og formidler kunnskap og metoder til fagpersoner tilknyttet PPT-kontor, skole eller barnehage.

Når de lokale instansene vet om at det finnes tilgjengelig kompetanse på felt som har med avvikende artikulasjon og resonans å gjøre, henvender lokale fagpersoner seg til senteret også i tilfeller der det ikke foreligger påvist spalte, men hvor personen har lignende problemer med nasalitet og/eller artikulasjon. De kan på den måten dra nytte av ekspertisen som finnes i et sentralisert team.

Til slutt kan en spørre: Hvordan blir det talemessige resultatet av moderne behandlingsmetoder? Myklebust og Åbyholm (8) publiserte i 1989 en undersøkelse av norske 6- og 15-åringer. De kom fram til at 86,2 % av 6-åringene hadde oppnådd god artikulasjon og 80,5 % hadde godt resultat for nasalitet. Etter nye behandlingstiltak var godt resultat for nasalitet økt til 97,3 % ved 15-års alder. Det er grunn til å regne med at tidlige operasjoner, moderne kjeveortopedi og nær logopedisk oppfølging av barna i småbarnsalder er med på å gi god gevinst. Samtidig ligger det store utfordringer i forhold til dem som har vedvarende problemer med talen.

Referanser

1. Grundy K. Linguistics in Clinical Practice. London: Taylor & Francis; 1989.
   

2. Shprintzen RJ, Bardach J. Cleft Palate Speech Management. St. Louis: Mosby; 1995.
   

3. McWilliams BJ, Morris HL, Shelton RL. Cleft Palate Speech, 2. utg. Philadelphia: B.C. Decker Inc; 1990.
   

4. Grunwell P. Analysing Cleft Palate Speech. London: Whurr Publishers; 1993.
   

5. Henningsson G, Isberg A. Influence of palatal fistulae on speech and resonance. Folia Phoniatr Logop 1987; 39: 183–91.
   

6. Tindlund RS, Holmefjord A. Functional results with the team care of cleft lip and palate children in Bergen, Norway. Folia Phoniatr Logop 1997; 49: 168–76.
   

7. Sæther IL. Behandlingstilbudet for mennesker født med leppe-kjeve-gane-spalte i Norge. Oslo: Universitetet i Oslo; 1996.
   

8. Myklebust O, Åbyholm FE. Speech results in CLP patients operated on with a von Langenbeck palatal closure. Scand J Plast Reconstr Hand Surg 1989; 23: 71–4.

Adresse: Anders Holmefjord, Eikelund kompetansesenter, postboks 85 Paradis, 5856 Bergen. E-post:

Nor Tannlegeforen Tid 2000; 110: 810–3.

Nøkkelord: Behandling; Hørsel; Språk; Tale; Leppe-kjeve-gane-spalte