– La ikke Kong Barn regjere dere!

Gjør statskupp på barnetannklinikken:

Det danske grin ble til norsk skoggerlatter da psykolog Jens Hansen fra Ballerupseminaret i København tok et alvorsmuntert oppgjør med dagens vinglete barneoppdragelse – ikke minst den tannhelsepersonell kan bli konfrontert med når barn umuliggjør behandlingssituasjonen ved kyndig manipulasjon av foreldrene. Hansens råd var klart og entydig: La foreldrene bli igjen på venteværelset!

– Noen ganger må man slå i bordet. Kjærlighet er også å gi motspill. Ofte kreves det mer kjærlighet for å si nei enn for å si ja. Kjærlighet til barn defineres også som service og mange barn opplever et enormt høyt servicenivå hjemme. Mange av dagens foreldre er "curling-foreldre" som jevner ut hver lille ujevnhet før barnet skal passere. Slike barn vil dere også møte på klinikken. Noen av oss har en iboende evne til å skape en varm og trygg atmosfære og kan forsikre den lille pasient om at det ikke gjør vondt. Andre av oss må gripe saken annerledes an, kanskje ved å vedgå at det kan være ubehagelig å gå til tannlegen. Uansett bør du søke etter en utstråling hos deg selv som forteller barnet at "dette er ikke noe å diskutere". En treåring vil oppfatte et slikt budskap – og finne seg i det. Samtidig er det fullt mulig å etablere en trygg situasjon, mente Hansen.

Barn på halvannet til to år trenger mer enn bare kjærlighet og omsorg; de trenger den kjærligheten som setter grenser og stiller krav. – Men i dag er det Kong Barn som regjerer, sa Hansen:

– De barn vi har i dag er villede, ønskede og tilrettelagte barn. Foreldrene blir en slags verter og sørger for høy grad av service. Kong Barn er i virkeligheten et svakt, forkjælet barn som ikke har noen evne til psykoregulering, altså evne til å takle motgang, smerte eller å overvinne selv det minste traume. Dette er barn med svakt psykisk immunforsvar. Evnen til å kjempe mentalt er minst like viktig som kjemoterapi ved alvorlig sykdom. Daglig trenger vi psykoregulering, en evne som Kong Barn ikke har. De klarer rett og slett ikke å håndtere at noe gjør vondt.

– "Jeg må ha krisehjelp – undulaten min har fått hikke", fleipet Hansen og advarte mot superpedagogen som er en spiral uten ende.

– Barn kan være dyktige i det psykologiske spill, særlig når det gjelder splitting: Å få voksne til å gå mot hverandre. Tannlegen og foreldrene er opplagte kandidater for splitting. Selv kan vi jo ikke bruke fysisk makt overfor barn lenger – og vi lærer barna opp til å bruke psykiske krefter.

"Den dramatiske trekant" illustrerer ofte psykodynamikken i en én-barns familie. Barnet som man forsøker å sette grenser for, definerer seg selv som offer. Den av foreldrene som prøver å sette grenser, blir "forfølger" mens den andre av foreldrene som gir etter, blir en slags "redningsmann". Foreldre vil jo gjerne helst være redningsmenn, en rolle som lett kan spilles når barnet slår seg vrangt på tannklinikken. Moderne foreldre klarer ikke å håndtere at man er "slem" mot deres barn.

Dårlig samvittighet følger moderne foreldre, og Hansen oppfordret klinikkpersonell til kynisk å benytte seg av dette:

– Fortell dem at de er dårlige foreldre hvis de ikke passer på barnets tenner. Fortell dem at de er dårlige foreldre hvis de ikke får barnet med seg til tannlegen. Og at de er dårlige foreldre hvis de ikke kan vente på venteværelset. Mitt råd er at klinikker som behandler små barn burde ha en brosjyre som forteller foreldrene hvilke krav personellet har rett til å stille til dem og barnet deres!

Hansen opplyste at gjennomsnittet i Danmark for tiden er 1,4 barn per familie. Dette betyr en voksende andel enebarn. En helsesøster i København har anslått at i halvparten av danske hjem er det i virkeligheten to-åringer som har tatt kontrollen og styrer familien. Et tilsynelatende uskyldig eksempel er det når et barn forlanger å få bestemme hvor resten av familien skal sitte når de spiser. "Å, for et søtt og initiativrik barn" tenker man. Men så er det likevel alvor:

– I dag er mange barn i førskolealderen med på å styre beslutninger som kjøp av hus, bil eller ferie. Det er nesten ikke lov å si det, men slike spørsmål kan de umulig ha noen kvalifiserte meninger om! slo Hansen fast. Oppdragelsen i dag er blitt en privat sak. Det er ingen som rynker på nesen lenger hvis et barn har satt potten midt på spisebordet og sitter med mobiltelefonen klar for å fortelle mormor at det er blitt en liten bommelom!

Det er ikke lett å være foreldre i dag. Vi har fått en kulturell fristilling, der det som før var riktig eller galt i dag er blitt normer i oppbrudd.

– Barn i dag får altfor mye ros. Vi har en slags autopilot som sier "ros" hele tiden. Kommer barnet med tre skjeve streker på et papir, roser vi dem selv om det bare er rabbel. Dermed lærer barna seg at det går an å få ros uten å anstrenge seg. Hva i himmelens navn skal vi rose dem for etterhvert? "Gid så flink du er til å trekke pusten"? spurte Hansen.

Å bli curling-foreldre er en snikende utvikling og det kan trenges noen som ser familien utenfra for å oppdage forholdet.

Sett fra klinikkpersonalets synspunkt kan den eneste måten å få tingene til på, være å utnytte foreldres dårlige samvittighet.

– Det er viktig at barn allerede fra første konsultasjon lærer seg å gå selv inn til tannlegen. Så kan det etterpå gå ut til mor og fortelle hvordan det var.

Sjelden har vel et landsmøteforedrag vært mer burlesk enn dette og lattersalvene runget i Oslosalen på Royal Christiania hotel. Hansen står bak bestselgeren "Nu kan det være nok!". Og det var kanskje noen pedodontister som syntes det gikk troll i ord til slutt.

Henning A Nilsen