Hode, skulder, kne og tann

Paneldebatten under årets landsmøte

Fjorårets paneldebatt var så vel lykket at fagnevnden i år satset på en utvidet variant, delt på fire temaer. Det var satt av tre timer og publikum sviktet suksessivt. Det skal noe til å holde koken over så lang tid, men debattantene og folket på tannberget gjorde jobben sin. Det gjorde debattleder Per Jarle Hellevik også.

Tannhelsereform
Er det tid for en omfattende tannhelsereform? Dette var første tema, og stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo (SV) fra Finnmark, som har fremmet et dokument 8-forslag om en såkalt tannhelsereform, fikk innlede:

– Med utgangspunkt i vanskelighetene med å rekruttere personell til offentlig tannhelsetjeneste og den arbeidskapasitet som finnes blant privatpraktiserende tannleger, bør man fjerne de vanntette skottene mellom private tannleger og offentlig tannhelsetjeneste. I korthet går forslaget ut på at private tannleger må kunne utføre offentlig tannhelsearbeid i deler av sin arbeidstid og etter avtale med det offentlige, oppsummerte han sitt forslag som vil ble behandlet av stortinget i inneværende sesjon. Dessuten mener Ballo at tannhelsebehandling må likestilles med annen medisinsk behandling i relasjon til folketrygden.

Hellevik spurte panelet om det er fornuftig at private tannleger hjelper det offentlige. Og dermed var debatten i gang. Uenigheten var i grunnen ikke særlig stor, selv om alle synspunkter har sine nyanser. Ideelt sett skulle man gjerne sett at verden så annerledes ut, men så lenge virkeligheten er som den er, er Ballos forslag spiselig for de fleste, både tannleger og politikere

Stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen (Ap, Møre og Romsdal), som har et varmt forhold til fastlegeordning, ga forslaget sin uforbeholdne støtte. – La det personell som er best egnet få løse oppgaven, var hans hovedprinsipp, som han så ivaretatt med Ballos forslag.

NTFs president var glad for at tannhelsepolitikk, som stort sett er et ikke-tema på Stortinget, kommer på dagsordenen. Samtidig er det ikke slik at politikere kan bestemme hvor tannleger skal jobbe. Det handler om inntjeningspotensial, og det sitter ikke en privatpraktiserende tannlege på hvert nes og venter på å kunne kaste seg over oppgavene i offentlig sektor. Blich tenkte seg en løsning der private kommer inn og tar ansvar for enkelte definerte driftsområder i det offentlige.

Helsetilsynets fagsjef, Ola Johan Basmo, syntes det mest interessante i Ballos forslag er samordningen mellom tannhelsetjenesten og den øvrige helsetjeneste. – Munnhulen må få samme behandling som resten av kroppen, understreket han. Ballo, som er lege, med kjennskap til hele legemet så ingen grunn til at munnhulen, mer enn kjønnsorganene, skal ses på som et isolert område. Dette vakte munterhet. Som alltid.

OTEs formann, Gunnar Lyngstad, fant det interessant med en kobling til privat sektor og vil gjerne dele de byrdene det offentlige har i dag. Han mente likevel bestemt at oppgavene hovedsakelig bør løses av offentlig ansatt personell, og at hovedproblemet er at man ikke får nyutdannede tannleger til å jobbe i offentlig sektor. Han så løsningen i større klinikker og større faglige enheter. Ved siden av bedrede lønnsforhold.

En annen ting som ble tatt opp er hvordan man bruker personellgruppene i tannhelsetjenesten. Og dermed er vi over i neste tema.

Tannleger og tannpleiere
– Hvor mange tannleger og tannpleiere trenger vi og hvor skal de utdannes? var spørsmålet i del to av debatten. Tromsøutvalgets leder, Knut M. Fylkesnes ble alene i panelet om å forsvare både tannlegeutdanning i Tromsø og en økning av utdanningskapasiteten med 70 nye kandidater årlig. Han fikk imidlertid støtte fra tannbergets og Helsetilsynets Ola Johan Basmo, når det gjelder tannlegeutdanning i Tromsø, men Basmo mente ikke behovet er så stort. Han vil øke opptaket med rundt 30.

Det dreide seg mest om tannleger, både hvor stort behovet er, og om hvordan og hvor det skal løses. Fakultetene i Oslo og Bergen, i panelet representert ved henholdsvis professor Pål Barkvoll og dekanus Kjell Bjorvatn, mente at en økning på 30 kandidater i året er det som trengs. Argumentene mot utdanning i Tromsø dreide seg mest om problemene med å rekruttere vitenskapelig personell.

NTF, ved visepresident Steinar Brekke, forsvarte den delte løsningen med preklinikk i Tromsø sammen med medisin og klinisk undervisning i Oslo og Bergen.

NTpFs leder, Kari Elisabeth Dahl, mener at tannpleierne kan ta mange av tannlegenes oppgaver. Hun tror på stor gevinst, både helsemessig og økonomisk, ved å utvide tannpleierutdanningen til tre år og øke opptaket av tannpleierstudenter. – Vi kan gjøre jobben mer spennende både for tannleger og for oss selv, sa hun. Og de øvrige i panelet sa seg i prinsippet enige.

Tannteknikk på tilbud
Tannteknikk på tilbud fra utlandet var tredje tema. I dette panelet satt bl.a. tannlegesjef Trond Augustson, som har lang erfaring med å benytte tannteknikk fra utlandet og som var svært fornøyd med det. – Vi har spart inntil halvparten av teknikerutgiftene på det, sa han. Tannlege Knut Mauland delte Augustsons positive erfaringer og mente at import av tannteknikk hadde virket dempende på prisnivået innen norsk tannteknikk.

Formannen i Norges Tannteknikerforbund, Torstein Wremer, var selvsagt bekymret for de norske tannteknikerne.
– Vi kan ikke konkurrere på pris med Hong Kong og Manila, sa han, – og vi har ikke monopol, det er hard priskonkurranse også her i landet. Men vi kan konkurrere på kvalitet og nærhet til kunden.

– Kvaliteten på importarbeid synes ikke å være noe problem, mente tannlege Gerd Knudsen. Hun var imidlertid opptatt av å kunne kommunisere og diskutere med sin tanntekniker. – Av faglige, ikke sentimentale grunner, er det derfor viktig at vi klarer å opprettholde et tannteknikermiljø på kvalitetsmessig høyt nivå i her Norge, understreket hun.

Nye lover
Er den nye helselovgivningen en styrking av pasientenes stilling eller blir det pulverisering av ansvar var spørsmålet i siste del av debatten. To av lovene det dreide seg om var helsepersonelloven og lov om pasientrettigheter, som begge trer i kraft fra nyttår. Ingeborg Traaholt fra Norsk Pasientforening tenderte mot å mene det siste. Hun var bekymret bl.a. for ansvarsforholdene: – For pasientene er det viktig at det er én som har ansvaret. Nå er ikke legen (tannlegen) en gang nevnt. Da har man gått for langt i å skulle dekke over en profesjonsstrid, sa hun. – I Norsk Pasientforening er vi skuffet over at det ikke er kommet tydeligere frem hvem som har det overordnede ansvar for en behandling.

Informasjonsplikten ble også satt under debatt. – Vi har vært pålagt å informere våre pasienter i mange år, så dette er ikke noe nytt. Jeg vil påstå at lovverket nå kommer diltende etter praksis, sa Trond Strandenes, som var NTFs representant i denne delen av debatten.

Jurist Olav Molven, som representerte Statens helsetilsyn, var enig i dette. – Men det kan også skje viktige kvalitative hopp; for eksempel er det nå kommet inn mange nye grupper under lovgivningen. Og når det gjelder reglene om informasjon, samtykke og medvirkning, er det kommet inn nye bestemmelser. Tannleger må nå forholde seg til at pasientene skal kunne velge mellom alternative, forsvarlige behandlingsmetoder. Da må pasienten informeres om hva som finnes på området. Det betyr at informasjonskravet er styrket i forhold til det som gjaldt tidligere, sa han.

– Men hvordan skal dette gjøres i praksis? spurte Strandenes. – Skal alle pasienter ha absolutt all informasjon om alle muligheter? Jeg mener vi må konsentrere oss om de pasientene som selv ønsker informasjon. Vi kan ikke rekke å informere alle om alt. – Vær glad du ikke er lege, trøstet Hellevik, som selv var tilhenger av å kunne gå til sin tannlege og si: – Dette kan ikke jeg noe om. Gjør det som er best for meg.

Ellen Beate Dyvi og Gudrun Sangnes