Forskningens uavhengighet og troverdighet

En lang historie, forsøkt kort fortalt: To forskere ved Tandlægeskolen ved Aarhus Universitet inngår avtale med Dandy om en undersøkelse av forskjellige tilsetningsstoffer i sukkerfri tyggegummi og deres eventuelle kariesforebyggende egenskaper.

Studien blir gjort på barn i Litauen. Og forskernes konklusjon er at det ikke betyr noe fra eller til for tannhelsen om man tygger for eksempel V6 eller noe annet. Det passer Dandy dårlig, ettersom man markedsfører V6 som tyggegummien som forebygger hull i tennene.

Bråket starter derfor med at Dandy forbyr forskerne å offentliggjøre et abstract, aktuelt ved en forestående IADR-kongress i USA. Ifølge Jyllands-Posten, som kom under vær med saken og underholdt sine lesere i flere uker på slutten av året i fjor i sakens anledning, ble forskerne av Dandy truet med både advokat og rettssak og påfølgende økonomiske sanksjoner dersom de ikke trakk tilbake offentliggjøringen. Bekymringen hos Dandy heter seg da å være at studien ikke er vitenskapelig holdbar: Når man har ofret så mye for å få frem en merkevare, ville det være galt om det ble stilt spørsmål ved produktet på feil grunnlag. Dandy har ikke hatt noen vitenskapelig dokumentasjon på at V6 virker bedre enn tilsvarende sukkerfrie tyggegummier. Med Litauen-undersøkelsen skulle man få det!

Sakens gang har både avtalemessige gråsoner og interessante detaljer, som kan hentes opp på Internett under Jyllands-Posten. Tandlægebladet, nr. 18, 1999 og Tandlægernes nye tidsskrift, nr. 1, 2000 beskriver også saken fra flere hold.

Foreløpig resultat av skandalen er at instituttlederen for Tandlægeskolen, professor Thorkild Karring, har valgt å fratre for ikke å fremstå, som han selv uttrykker det, som ryggdekning for rektoratet ved universitetet. Det står i kontrast til at det er Karring selv, som før saken eksploderer i mediene, ber om konklusjonen av hensyn til Dandy. Senere er han også den som lekker forskningsresultatene til Jyllands-Posten, etter at universitetet og Dandy er blitt enige om å behandle resultatene som fortrolige inntil videre.

Et styremedlem i Jyllands-Posten, og samtidig eier av tyggegummifabrikken, har trukket seg fra styret begrunnet med at avisen har omgått sannheten gang på gang, på tross av at man har vært kjent med at forskningsresultatene ikke holdt mål.

Noen uker senere meddeler Jyllands-Posten at Dandy har brutt med PR-selskapet som var engasjert til krisestyringen av mediene. Som ledd i strategien hadde PR-selskapet anbefalt Dandy å få arbeidet frem dokumentasjon som pekte i en annen retning enn resultatene fra forskerne ved Aarhus Universitet. Navngitte forskere ble brukt i en storstilt annonsekampanje for Dandy. Dette falt ikke heldig ut fordi pressen begynte å sette spørsmål ved holdbarheten av forskernes uttalelser og innholdet i kampanjen. Som for øvrig ble sterkt kritisert også av Aarhus Universitet. Hodet sitter derfor stadig fast på rektor ved Aarhus Universitet, Henning Lehmann, som innledningsvis tilsynelatende prioriterte hensynet til Dandy mer enn hensynet til forskningens uavhengighet.

Uansett har avsløringen av motsetningene mellom næringslivets interesser og forskernes stilling gjort at det danske Forskningssministerium ønsker å se nærmere på hvilke regler som bør gjelde i avtaler mellom forskere og private firmaer. En liten tyggegummiundersøkelse til en pris av 300 000 kroner kan altså velte et målbart lass: Mens saken har versert i pressen har salget av V6-tyggegummi falt med 20% i Danmark!

Det saken egentlig dreier seg om, er universitetets og forskernes uavhengighet og troverdighet, også når pengene kommer fra og avtalene er inngått med private firmaer. Intet mindre! Det er dette universitetet lever av: Uavhengighet og troverdighet.

Også i Norge samarbeider forskere ved våre universiteter med private firmaer. Forskerne er avhengig av privat tilgang på kapital for å kunne forske, og firmaene av å få troverdige svar på sine problemstillinger ved utvikling av gamle og nye produkter. I hvilken grad har vi i Norge regler som styrer denne virksomheten? Kan det tenkes at forskere ikke bare trues til å holde "kjeft" som i eksempelet over, men også betales for å tie? Kan det også tenkes at forskere bevisst beriker seg på samarbeid med private kapitalinteresser på bekostning av arbeidsgiveren, fra ferieturer kamuflert som studieopphold til patentinntekter, også når denne er et offentlig finansiert universitet eller forskningsinstitusjon? Hvor godt virker det apparat som skal overvåke de etiske regler innenfor forskningen?

Vi har i Norge et nasjonalt utvalg for vurdering av uredelighet i helsefaglig forskning, opprettet av Områdestyret for Medisin og helse i Forskningsrådet i september 1994. Odontologene er representert ved professor Dorthe Holst og professor Nils Roar Gjerdet som varamedlem. Denne gruppen er helt avhengig av at forskningsmiljøene selv melder i fra om uredelighet.

Begrepet vitenskapelig uredelighet er gitt følgende definisjon: alvorlige, forsettlige eller grovt uaktsomme brudd på akseptert forskningsetisk praksis i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning. Dette kan dreie seg om alt fra forfalskning, plagiering, tyveri eller tilbakeholdelse av resultater, feilaktig bruk av metoder til misvisende forfatterliste og uakseptabel dobbelpublisering med mer.

I en rapport fra det nasjonale utvalg om dets arbeid i 1998, går det frem at de hadde fire saker til utredning i perioden 1994–97. I løpet av 1998 mottok man seks skriftlige henvendelser, hvorav fem ble funnet relevante for nærmere behandling. Av disse fem, handler én om mulig plagiering, én om en konflikt innen en forskningsgruppe om forsøk på patentering av en teknisk oppfinnelse, én om påstand fra to forskere om at en tredje forsker har unnlatt å rapportere flere pasienter i en studie samt unnlatt å rapportere alvorlige bivirkninger i samme studie, én om presentasjon av resultater uten tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon, og en siste om et tilfelle hvor artikkelens førsteforfatter har oppgitt som medforfattere personer i vitenskapelige stillinger uten kjennskap til artikkelen.

Det nasjonale utvalg for vurdering av uredelighet i forskningen har altså mottatt ni saker i løpet av fem år. Skal vi da rolig kunne sette oss ned og si at forskere ved norske universiteter og forskningsinstitusjoner i sin store alminnelighet er både vitenskapelig etterrettelige og i pengesaker ryddige? Vi har ikke svaret, men er overrasket over at økonomiske konsekvenser og problemer som saken i Danmark avslører, ikke er nevnt med et ord i utvalgets liste over forhold man bør være særlig på vakt overfor. En annen sak er hvordan man skal kunne avsløre "urent trav" i slike sammenhenger. Vi tror nemlig det er liten grunn til å smile av avsløringene i Danmark. Snarere burde kanskje også vårt "forskningsministerium", KUF, se nærmere på denne typer saker, og gi klare instrukser for hvordan kontrakter mellom forskningsinstitusjoner og private kapitalinteresser bør se ut. Hvem skal eie dataene som fremkommer, firmaet som betaler, eller forskeren og dens tilknyttede organisasjon? Hvem skal profittere, firmaet alene, forskeren alene, eller også institusjonen han/hun er tilknyttet ved resultater hvor det er fortjenester å hente ut? Det finnes utrolig nok ikke klare regler og forskrifter for dette i dag. Muligens fordi det er et upopulært område å ta fatt i for KUF. Men skal universitetene og forskerne bevare sin troverdighet og uavhengighet, og vi unngå typer saker som den i Danmark, eller saker som avslører forskere som personlig kan berike seg på bekostning av arbeidsgiver, er det ingen grunn til å vente med en opprydning. Det nasjonale utvalg har hatt sine ni saker på seks år. Det er utvilsomt mye mer å ta fatt i – helst før vi får vår "tyggegummiskandale" i en eller annen form.