Overskudd av tannleger løser ikke problemene

Når det nye hovedstyret nå skal ta fatt på sitt arbeid, er det én sak som peker seg ut: utredningen om tannlegebehov i Norge og tannlegeutdanning i Tromsø. Utredningen konkluderte med at vi bør ta opp 67 flere studenter for å møte fremtidens behov. NTFs høringsuttalelse er avgitt, og som kjent gikk vi inn for en såkalt delt løsning med preklinikk i Tromsø, kombinert med klinisk utdanning i Bergen og Oslo. Vi har dessuten påpekt at man ikke løser dagens problemer med rekruttering og stabilitet i Den offentlige tannhelsetjenesten ved økt utdanning.

Flere høringsinstanser som vi mener er blant de mest kompetente i denne sammenheng, svarer som Statens helsetilsyn, at antallet ikke bør overstige 25 til 35. I så måte er det interessant å registrere hvordan Sveriges Tandläkarforbund vurderer situasjonen i hjemlandet.

Overproduksjonen i Sverige toppet seg i 1996 da 676 tannleger var innskrevet hos arbeidsformidlingen. Løsningen for mange av disse ble å reise til utlandet, bl.a. til Norge hvor de "reddet" oss i en periode. Et betydelig større antall slo seg ned i Storbritannia. Nå har Sverige fått behov for flere av disse tannlegene fordi man har problemer med å besette stillinger i utkantstrøk. Men hva skjer så? Samtidig med at man har ledige stillinger i Folktandvården er det registrert 400–500 svenske tannleger i Storbritannia og fortsatt er mer enn 300 registrert som arbeidsledige.

Dette bekrefter vår oppfatning om at overproduksjon er en meget kostbar måte å opprettholde problemene på. Tandläkarforbundets forslag til løsninger minner i store trekk om de forslag til strakstiltak som både Statens helsetilsyn og NTF framsatte i fjor, men er mer omfattende. Blant de svenske forslagene finner vi så vel kort- som langsiktige løsninger:

Konkurransedyktig lønn, nedskriving av studielån, ekstra lønnstillegg fra staten i særlig vanskelige områder, valgfrihet innen barne- og ungdomstannpleien som kan virke stimulerende for etablering av privat praksis, statlig etableringstilskudd i enkelte områder, tilbud om etterutdanning både offentlig og privat samt ambulerende tjeneste fra mer sentrale klinikker til klinikker som ikke later til å kunne bemannes fast. Sist, men ikke minst, foreslår de å effektivisere ved mer hensiktsmessig bruk av personellressursene, og tannpleiernes rolle nevnes spesielt.

Problemer med bemanning i distriktene er altså økende i Sverige til tross for at man har hatt og sannsynligvis fortsatt har, en viss overproduksjon av tannleger. Erfaringene fra forrige tiårsperiode i Norge tilsier at det neppe lar seg gjøre å overprodusere tannleger her, slik som i Sverige. Og godt er vel det – ikke bare for unge tannleger og vår stand som lett kan betraktes som proteksjonistisk. Viktigere er det for samfunnet som betaler 1–2 mill. per utdannet tannlege.

NTF har en viktig jobb å gjøre nå frem mot sommeren når revidert nasjonalbudsjett skal opp i Stortinget. Det er viktig for nasjonen at politikerne får et best mulig beslutningsgrunnlag. Det eksisterer imidlertid en del myter i det politiske miljøet. En av dem er at overproduksjon vil være et viktig hjelpemiddel for å besette ledige stillinger i distriktene.

Vi må fortelle politikerne at problemene i Den offentlige tannhelsetjenesten ikke løses ved å utdanne for mange tannleger. Positivt er det derfor at Stortingets sosialkomité i sine kommentarer til statsbudsjettet for 2000 tydelig har vist at man også der ser behovet for andre tiltak enn kun å øke utdanningskapasiteten. Komiteen slår fast at kapasiteten bør økes snarest. Det er vi enige i, først og fremst for å kompensere for det store frafallet fra tannlegestudiet i perioden 1989 til 1999. Gitt en akseptabel frafallsprosent på 10–15 % i et profesjonsstudium som odontologi, burde vi hatt minst 250 flere tannleger i Norge. Situasjonen kunne i så fall ha sett ganske annerledes ut i dag, hvor vi stadig registrerer mellom 120 og 140 ledige stillinger i Den offentlige tannhelsetjenesten, og hvor salg av private tannlegepraksiser i distriktene synes å bli vanskeligere.

I sine kommentarer til statsbudsjettet nevner Sosialkomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti også at alternative modeller til dagens offentlige tannhelsetjeneste bør utredes og peker på muligheten for kombinasjonsstillinger mellom offentlig og privat praksis. Den offentlige tannhelsetjenestens oppgaver kan for eksempel ivaretas gjennom deltidsstillinger på timebasis, på linje med den modellen det er lagt opp til for allmennpraktiserende leger innen kommunehelsetjenesten, som mottar driftstilskudd. De ønsker også en egen stortingsmelding knyttet til tannhelsetjenesten, hvor de ulike modeller som kan tenkes å virke rekrutterende og geografisk fordelende, utredes. Dette synes som en klok tilnærming til problemet. Hvis det ikke skapes "vinn-vinn"- alternativer, vil sannsynligvis de fleste tape. Ikke minst mange lokalsamfunn i distriktene.

Det er tid for samarbeid, ikke for mytebaserte løsninger. Tannlegeforeningen er riktig nok en fagforening; det legger vi ikke skjul på. I kontakt med politikere opplever vi likevel at vi har troverdighet, og vi mener at vår kompetanse bør komme bedre til nytte for samfunnet ved at vi i større grad bidrar i et samarbeid med myndighetene i tannhelsespørsmål. Jeg har stor tro på kontinuerlig samarbeid, og vil ta initiativ til at dette styrkes i kommende hovedstyreperiode.