Flaut at vi ikke er kommet lenger

Det er ikke registrert smitte fra pasient til tannlege og heller ikke krysssmitte mellom pasienter i forbindelse med tannbehandling av hivpositive og aidssyke. I Florida er imidlertid en hivpositiv tannlege mistenkt for med vilje å ha påført flere pasienter hiv. Dette er status quo etter de 22 år som har gått siden det første retrovirus ble identifisert i 1978 og aidsepidemien "tok av" på midten av 80-tallet. Tatt i betraktning alle de pasienter som har fått tannbehandling uten at de selv har visst om sin smittestatus eller som har fortiet denne for tannhelsepersonellet, er konklusjonen lett å trekke: Risikoen for å bli smittet av hiv i forbindelse med tannbehandling er praktisk talt ikke-eksisterende.

Likevel dukker det av og til opp episoder der vi via medier eller på andre måter får høre at pasienter har fått problemer når de har fortalt om sin smittestatus. Senest har det gjennom en undersøkelse foretatt på oppdrag fra Pluss – Landsforeningen mot aids, kommet frem informasjon om at mange hivpositive fortsatt opplever krenkelser fra helse- og sosialpersonell, også tannleger. Som eksempler ble det nevnt situasjoner der pasienten hadde vært åpen om sin hivstatus og der personellet hadde gitt uttrykk for avsky og redsel. Åpent hivpositive har også fått problemer med å få time til behandling, og det er rapportert at pasienter har fått avbrutt sin behandling etter å ha innrømmet å være hivpositiv. I flere tilfeller har pasientene også opplevd at helsepersonell har hatt liten kunnskap om hiv og smitteveier. Slike situasjoner medfører ekstra påkjenninger for pasienter som i utgangspunktet har særlig stort behov for å møte et profesjonelt hjelpeapparat.

Manglende kunnskap hos helsepersonell om hiv og smitteveier er selvsagt ikke akseptabelt. I noen tilfeller kan imidlertid uheldige situasjoner oppstå som følge av irrasjonell panikkangst. Når angst er irrasjonell er den ikke nødvendigvis en følge av mangel på kunnskap. Som helsepersonell forventes man imidlertid å være profesjonell i forhold til sine pasienter, og man plikter derfor å søke hjelp til å bearbeide sin angst.

Hva har så skjedd i perioden fra det første humane retrovirus ble identifisert av amerikaneren Robert Gallo og medarbeidere? Dette viruset, kalt HTLV-1, ble vist å fremkalle leukemi og nedsatt immunforsvar hos voksne. Fire år senere, i 1982 ble et tilsvarende virus, HTLV-2, oppdaget av samme gruppe, og i 1983 påviste franskmannen Montaigner og medarbeidere det første aidsviruset. Flere aidsassosierte virus ble registrert under ulike betegnelser og i 1986 ble det anbefalt å kalle alle aidsrelaterte retrovirus for hiv (humant immunsviktvirus).

Oppdagelsen av dette smittsomme viruset som forener seg med den humane celles arvemateriale slik at smittestoffet ikke kan fjernes når det først har "bitt seg" fast, førte til stor frykt og tilløp til hysteri både i befolkningen og blant helsepersonell. Verdens helseorganisasjon og myndighetene gikk ut med massive informasjonskampanjer, og her i landet ble det vedtatt en ny smittevernlov i 1994. I tillegg utgav Statens helsetilsyn en veileder om forebygging av blodsmitte i helsevesenet, siste utgave i 1997.

I Tidende ble temaet jevnlig dekket både i form av faglige artikler og redaksjonelt stoff for øvrig. Dessuten ble Aids-info – et blad utgitt av Statens Institutt for Folkehelse, trykket som en del av Tidende fram til 1994. Da fikk redaksjonen tilbakemeldinger fra leserne, som ikke følte behov for denne typen informasjon lenger.

På verdensbasis er tallet på hivpositive beregnet å nærme seg 40 millioner. Nitti prosent av disse lever i utviklingsland. Her til lands fikk epidemien ikke den utbredelse som fryktet i de første årene. De siste fem årene har antallet smittede variert mellom 94 og 116 per år og frem til november 1999 har totalt 1992 personer fått diagnosen hivsmittet. Av disse er 515 døde. De fleste blir smittet gjennom seksuell kontakt og økningen er størst i gruppen med heterofil praksis.

Nye behandlingsmetoder med antivirale legemidler som bremser kroppens produksjon av virus er de senere årene tatt i bruk. Dette medfører at færre dør av aids, og at tallet på mennesker som lever og fungerer forholdsvis bra med sin hivinfeksjon øker. Alle medikamenter har imidlertid bivirkninger, blant disse er det også bivirkninger som det er viktig at tannlegene kjenner til.

Når vi i dette heftet tar opp behandling av smittefarlige pasienter, eksemplifisert gjennom hiv-/aidsproblematikken, er det for å minne om at dette ikke burde være et problem for tannhelsepersonell i dag. Pasienten vi har i stolen kan være hivpositiv eller smittet med hepatitt B eller C uten å vite det selv. Eller han/hun vil ikke fortelle det. Har vi kunnskap om smitteveier og følger vanlig smitteregime for alle, er vi trygge. Og er vi trygge, blir det kanskje enklere for pasienten å være åpen om sin situasjon. Da vil pasienten også være sikret optimal behandling.