"Vi vil være oss selv nok"

"Vi vil være oss selv nok"

"Fred er ej det Bedste, men at man Noget vil." Denne strofe fra et dikt av Bjørnstjerne Bjørnson, trykt første gang i 1869 i en dansk kalender kalt "Souvenir", kan beskrive tilstanden i de nordiske tannlegeorganisasjonene i dag.

Da delegatene ankom representantskapet i Den norske tannlegeforening, foreningens høyeste organ, i november 1983, var det med Tidende, foreningens tidsskrift nr. 11 slått opp på side 372. Spenningen var til å ta og føle på. Et intervju med formannen for de statsansatte tannleger, Eiler Myhre, og presidenten, Ivar A. Mjør, sendte ut faretruende signaler om lojalitetskonflikter og selvstendighetsbehov som kunne ende med delt forening. Ringside satt daværende direktør i Sveriges Tandläkarförbund, Lars Sandberg. Hans tilstedeværelse i Apolloniasenteret i Oslo var ikke bare en høflighetsvisitt. Spørsmålet var også stilt i Sverige: Ville offentlig ansatte og privatpraktiserende tannlegers interesser kunne forenes? Det skulle imidlertid gå seks–syv år med flere utredninger før Sveriges Privattandläkarförening kunne skru opp sitt eget skilt over inngangsdøren til Sveriges Tandläkarförbund. I Danmark var man på vei mot stupet med et hovedstyre som etterhvert bestod kun av privatpraktiserende. I september 1985 meldte hovedtyngden av barnetannlegene seg ut og stiftet Tandlægernes Nye Landsforening. I Finlands Tandläkarförbund var alt tilsynelatende rolig og velorganisert.

Ensartet på åttitallet
Ved inngangen til åttitallet var foreningsstrukturen i de nordiske land ganske ensartet. Hovedstyrene tok seg av de tannhelsepolitisk viktige saker for hele standen. Underutvalgene for de ulike interessegruppene holdt seg til sine spesifikke områder som lønnsmottakere og arbeidsgivere. Men nye farer truet ved inngangen til et nytt tiår: Arbeidsløshet, som hadde vært et ukjent begrep for tannlegene i Norden, rammet plutselig nyutdannede. Bare i Danmark økte antall hel- og deltidsledige fra 88 til 420 fra 1980 til 1984. Overtalligheten var en ulykke ikke bare for nyutdannede på søking etter jobb, men førte også til nedjusteringer av lønnsnivå og redusert studentopptak med påfølgende politisk trussel om nedleggelse av læresteder.

I Norge heter det allerede på slutten av syttitallet at gullalderen for akademikere er over. Men ikke minst førte det tilspissete arbeidsmarkedet og kampen om pasientene fra starten av åttitallet og utover til et voldsomt ideologisk skisma mellom offentlig og privat styrt tannpleie, med betydelige konsekvenser for tannlegeorganisasjonenes struktur.

Norge først ut
Grunnen til at Den norske tannlegeforening kom først ut med ny organisasjonsstruktur, skyldtes utenforliggende forhold. Fra 1. januar 1984 skulle en ny tannhelselov iverksettes som gjorde at de kommunalt ansatte, de såkalte skoletannlegene, og de statsansatte tannlegene, alle skulle under den fylkeskommunale hatt. De privatpraktiserende som kun hadde arbeidet med honorarforhandlinger overfor staten, ville med ny lov bli underlagt fylkeskommunenes tannhelseplaner og dermed som gruppe bli pålagt nye tannhelsepolitiske oppgaver. Det er i denne prosessen at foreningen nedsetter et strukturutvalg som presidenten, Arild Vangstein, i dag berømmer for jobben de gjorde: – Interessekonfliktene mellom de offentlig ansatte og de privatpraktiserende var relativt tydelige hos oss på denne tiden. Men ved å foreslå en struktur hvor ingen gruppe kunne overkjøre den andre, ble foreningen reddet. Vi fikk to søyler, der hver i sær innenfor sine områder kunne opptre selvstendig. Vi unngikk ikke bare forbundsmodellen med egne foreninger, men beholdt et felles kontor. Det var et lurt trekk, sier Vangstein. – Blant annet la man inn noe svært viktig, nemlig en "frihetsparagraf". Den ga den enkelte ervervsgruppe mulighet til å gå ut med eget syn i saker med uenighet på tvers av sektorene. I praksis ville det si i tilfeller hvor hovedstyret ikke var i stand til å komme frem til et kompromiss. Såvidt jeg vet, er den aldri blitt brukt, men psykologisk var den avgjørende, mener Vangstein. Dette bekreftes av uttalelsen til formannen for de statsansatte, Eiler Myhre, i intervjuet i Tidende i 1983: "Grunnlaget vårt er at vi ikke bør ha en struktur hvor den ene part binder den annen i den forstand at man sier dette skal jeg tjene, dette skal du tjene."

Fagpolitisk høyspenning
IDanmark gikk det også friskt for seg på denne tiden: "Man slog hinanden i hovedet med kroner og cariestal. Og kom til modstridende resultater omkring dispensationstandplejen. Det skabte en fagpolitisk højspænding hvor hver sektor råbte skældsord ad hinanden," heter det i en krønike over Dansk Tandlægeforening 125 år i Tandlægebladet nr. 16, 1998. Konflikten er ideologisk, men er også betinget av personlige motsetninger og mistenkeliggjøring. De privatpraktiserende tannleger, anført av sin egen (utenomparlamentariske) gruppe PTO, mener å se en utvikling som i sin endelige konsekvens vil føre til opphør av privat praksis.

Formannen i utbryterforeningen, TNL, de siste fem år, Per Antoft, uttrykker det slik: – PTO, som ikke betyr noe i dag, var utrolig sterk på åttitallet. Da splittelsen kom, hadde de besatt hele hovedstyret med egne folk. Gruppene av politisk moderate privatpraktiserende og offentlig ansatte, ble ikke hørt. Det som konkret skjedde, var at vi i 1985 fikk forhandlet frem en for oss meget god overenskomst. Kommunenes Landsforening ville gjerne at vi skulle behandle foruten barn, også eldre på pleiehjem og andre marginaliserte grupper, og for det ville de betale oss mer. Vi sa ja til avtalen; hovedstyret, bestående av kun privatpraktiserende, sa nei. De privatpraktiserende avgjorde med andre ord hvilken lønn og hvilke arbeidsbetingelser de kommuneansatte tannlegene skulle ha. Det kunne vi ikke godta. Som kommunalt ansatte ønsket vi en utvikling som de offentlig ansatte i Norge og i Sverige. Det mente vi den gang, det mener vi fortsatt.

Formannen i DTF de siste fem år, Erik Schmølker, er langt på vei enig med Antoft, men legger til at de privatpraktiserende i stridens hete noterte seg spesielt at enkelte kommuner ville utvide barnetannpleien til å gjelde ungdom opp til både 20–25 år. Det føltes som en reell trussel mot de privatpraktiserendes arbeidsmarked.

De arbeidsløse tannlegene i Danmark på denne tiden spilte derimot liten og ingen rolle i konflikten. De som kunne, reiste ut. I Norge hvor arbeidsløshet som problem ble svært kortvarig, snakket snart et flertall av tannlegene dansk i de nordligste fylkene. Schmølker innrømmer at det var de, som de privatpraktiserende oppfattet som politisk "røde", de etterhvert så omtalte 68ere, som forsterket polariseringen. Tanken om og frykten for samfunnsovertagelse av hele tannpleien var reell for mange privatpraktiserende på denne tiden.

Bruddet med Dansk Tandlægeforening er et faktum den 28. september 1985. Tre fjerdedeler av Dansk Børnetandlægeforening, som utgjorde de offentlig ansatte i DTF, velger å starte sin egen forening, Tandlægernes Nye Landsforening. Resten av barnetannlegene ble igjen i DTF som stadig hadde forhandlingsretten. Foreningene blir juridisk skilt først i 1988.

Hvorfor var ikke en søyledeling mulig, som i Norge og i Sverige? Antoft mener tanken ikke ble tenkt og at DTFs mål hele tiden siden ikke har vært søyledeling, men å få tilbake én forening. I den tidligere omtalte krønike om DTF 125 år sies det at søyledeling ble diskutert i månedene før splittelsen, men at et forslag kom for sent til å redde foreningen.

Utrederlandet utredet
I utrederlandet Sverige skulle det ta langt mer tid før den organisasjonsstruktur man har i dag, falt på plass. Diskusjonen kom ikke i gang på alvor før i 1987–88. Ytterligere 2–3 år gikk før ny organisasjonsplan ble iverksatt, forteller ordförande i Sveriges Tandläkarförbund de siste fire år, Leif Leisnert. I Sverige var det, i motsetning til i Danmark, de privatpraktiserende som truet med å skille lag om de ikke ble gitt større handlefrihet.

– Privattandläkarna følte mer og mer at andre tok over i kongressen etterhvert som Folktandvården ble utbygd og de offentlig ansatte fra midten av åttitallet kom i flertall, sier Leisnert. Ordförande for privattandläkarna frem til årsskiftet, Krister Sandström, forklarer det slik: – Ettersom jeg alltid har jobbet som privatpraktiserende har frihetsbegrepet vært viktig. Ingen skal kunne bestemme over meg. I den gamle organisasjonsstrukturen var det slik at hver gang det kom opp et spørsmål i kongressen, ble utfallet bestemt av et flertall av tjänsttandläkarna. De er våre konkurrenter, understreker Sandström. – Folktandvården begynte som et tilbud til barn, men fra midten av syttitallet har de mer og mer arbeidet på voksenklientell. Nå er det knapt noe skille mellom offentlig og privat sektor. Konkurransen er beinhard. Det har gitt god kvalitet og lave priser i forhold til landene rundt oss, og politikerne har vært fornøyd. Ved årsskiftet 1998–99 fikk vi fri prissetting. Inntil da har vi kun konkurrert på service, tilgjengelighet og kvalitet. Uansett har det ført til at spørsmålet om skattesubvensjoner er blitt et viktig kampområde for oss. Vi konkurrerer ikke på samme nivå så lenge det offentlige mottar ekstra skattepenger til sin drift. Vi har derfor aldri kunnet drive felles politikk med tjänsttandläkarna. Dette er bakgrunnen for den kompromissløsning som dagens organisasjonsplan er. Det er en "jättestor" kompromiss, sier Sandström.

Sten Arne Enocksson, ordförande for Tjänsttandläkarna inntil årsskiftet, ser ganske enkelt på dagens organisasjonsmodell som et resultat av ideologiske motsetninger. Dels har det vært et spørsmål om hvordan tandvårdsförsäkringen skulle se ut, dernest en konkurranse om pasientene, og om tjänsttandläkarnas flertall i Förbundet. – Jeg tror personlig at selv om vi ikke utnyttet vårt flertall, var det veldig "känsligt" for de eldre privattandläkarna, plutselig ikke være de som kunne bestemme alt, mener Enocksson. Det ble etterhvert mange kompromisser i förbundsstyret og lange omveier før man klarte å bli enige: – Vi mistet den politiske kraften, og dermed muligheten til å reagere raskt, sier Enocksson. – Både de private og vi ønsket etterhvert større frihet til å agere utad "snabbt og kraftfullt" med egne meninger. Da vi fikk den modellen vi har i dag, hadde privattandläkarna allerede truet med å forlate Förbundet. Vi var på vei mot danske tilstander, sier Enocksson.

Alle tre ordförande sier seg derfor fornøyd med at det ikke ble full splittelse av Sveriges Tandläkarförbund. I praksis synes forskjellen fra Danmark å være liten. – Vi er to juridisk separate organisasjoner i dag med full frihet til å gjøre hva vi vil. Men vi er tross alt under samme hatt i Förbundet, trøster Enocksson seg med. Alle som er medlem i Tjänsttandläkarna (TT) og Privattandläkarna (PT), må være medlem av Förbundet. Men delingen har hatt sin pris. Förbundet har sitt eget kanselli med et tyvetalls ansatte, Tjänsttandläkarna sitt eget med fire ansatte og noe leid hjelp, Privattandläkarna skilter med hele ti ansatte og eget tidsskrift, "Privattandläkaren" Frem til 1995 var TT og PT ikke engang formelt representert i Förbundets hovedstyre. Da var problemene også størst, mener Leisnert. Nå har de to representanter hver i styret.

Elsker organisasjoner
Finlands Tandläkarförbund forblir på åttitallet tilskuer til oppsplittingen og krangelen om særinteresser i Norge, Sverige og Danmark. Privattandläkarnas Krister Sandström sier han forsøkte å forklare kansellisjefen i Finlands Tandläkarförbund på denne tiden, Attila Samaletdin, om hvorfor det måtte bli som det ble i Sverige. Han skal ha ledd, ristet på hodet og lurt på hvordan det var mulig å gjøre alt så vanskelig for seg. Noe som får Sandström til å erkjenne at man muligens må være svensk for å forstå dette. Ordförande i Finlands Tandläkarförbund frem til årsskiftet, Heikki Vuorela, innrømmer imidlertid at syttiårene var en tid med mye indre uro i Finland. Den var forårsaket av ny lov om helsesentre (hälsovårdcentralene) som endret strukturen på tannpleietilbudet ved at offentlig ansatte fikk utvidet pasientgrunnlaget. Selv om han mener at "vi her i Finland elsker organisasjoner, og vi har mange av dem", meldte 3–4 prosent av medlemmene seg ut i denne perioden. – Men vi har siden arbeidet hardt for at alle skal forstå at det er bedre å være i samme båt, enn i hver sin. I dag er 98 prosent av tannlegene medlem i Förbundet, og vi har ingen kriser, ihvertfall ikke på foreningsnivå, mener Vuorela. Men han legger i neste åndedrag til at "selvfølgelig finnes det spenning mellom de private og offentlige".

Den økonomiske depresjonen på nittitallet har blant annet ført til høy arbeidsløshet blant tannleger. Finnene synes likevel å ha klart å løse motsetningene uten å "slå hverandre i hodet". Organisasjonsmessig velger de to viceordförande, én fra hver ervervsgruppe, under én förbundsordförande. I kanselliet har de også en viss arbeidsfordeling, som to jurister med særlig ansvar for hver sin interessegruppe.

Alle finske tannleger er derfor i praksis personlige medlemmer av Förbundet. Men i tillegg er de også som oftest personlige medlemmer av sin lokalforening, som er en egen juridisk enhet. Og man er ikke finne uten å ha en egen forening for dem som er ansatt i hälsovårdcentralene, og for svenskfinnene i Odontologiska Samfundet i Finland, og i foreninger for kvinnelige og mannlige tannleger, og som spesialist i Föreningen för oralkirurger. Men det er ikke nok. Nesten alle er medlemmer i Finska Tandläkarselskapet, som tar seg av vitenskapelig publisering og andre faglige behov, mens Finlands Tandläkarförbund tar seg av lønns- og arbeidsbetingelser.

Finska Tandläkarsällskapet ble stiftet så tidlig som i 1892, Finlands Tandläkarförbund fylte nylig 75 år. – Det er historiske grunner for delingen, sier ordförande i Selskapet Juhani Wolf, som hevder at man aldri blander seg inn i tannhelsepolitiske spørsmål, heller ikke da kampen om nedleggelse eller bevaring av tannlegeskolene toppet seg. Kanselliet har ni ansatte som arbeider med Tandläkardagene, forskningsdager og dentalutstillinger, og er størst på arrangering av etterutdanningskurs for tannleger i Finland. Sällskapet gir den organisasjonsglade finne muligheten til å være medlem i enda en forening, i én av de 24 lokale foreningene, juridisk uavhengig av Sällskapet. En mulig forklaring, utover det historisk betingete på denne todelingen, kan være at Finska Tandläkare-Sällskapet sitter på økonomiske midler som de ønsker å ha hånd om, og som gir betydelige beløp til forskningsprosjekter. I 1998 ble 45 forskjellige prosjekter tildelt fra 15 000 til 50 000 mark, i tillegg til en særlig pris på 100 000 mark. – Neste år håper vi å kunne dele ut enda mer, forteller Wolf gavmildt. Foreningene, som har nesten de samme som medlemmer, kunne ikke forenes om felles kontorer for 6–7 år siden. – Det skyldes en konflikt mellom oss uten at jeg kan si om det var av økonomisk art eller ikke. Selv synes jeg det er litt problematisk med så mange organisasjoner, betror Juhani Wolf oss, noe ufinsk.

Hva skjedde etter at de nye strukturer var på plass, kruttrøyken hadde lagt seg, og nittitallet var skrevet?

Klart å leve sammen
Da representantskapet i Den norske tannlegeforening i november 1983 gikk fra hverandre, var alle fornøyde, også de som i prinsippet hadde ønsket det annerledes: "NTFs representantskap har en imponerende evne til å finne løsninger på vanskelige saker når dimensjonen er klarlagt. De avgjørende prinsipielle løsninger må nå være løst for lang tid fremover," uttalte de statsansattes leder, Eiler Myhre. Leder for de kommunalt ansatte, Gerd von Erpecom, uttrykte stor lettelse og de privatpraktiserendes leder, Halvor Hegna, mente resultatet "er en prøve på solidaritet og samhold i foreningen".

Ettertiden har vist at man har klart å leve sammen, å ta diskusjonen innad og tale med én stemme utad. De offentlige ansattes leder frem til årsskiftet, Jan-Henrik Andersen, er da også fornøyd med den modellen man fikk: – Vi har ikke ønsket at Offentlig ansatte tannlegers ervervsgruppe (OTE) skulle være en stat i staten, et lukket forum for spesielt interesserte. Når det gjelder de privatpraktiserende, mistet de ved overgangen til fri prissetting et av sine vesentlige arbeidsområder, honorarforhandlingene. Er man derfor ute etter en balanse mellom våre grupper, må man gjøre noe med begge, innser Andersen. – Slik vi har det i dag, må vi satse på at de offentlig ansatte tannlegers interesser blir ivaretatt ved de sentrale og lokale forhandlinger. Men til det er det ikke sikkert vi trenger et helt OTE-styre sentralt.

De privatpraktiserendes leder frem til årsskiftet, Carl Christian Blich, som var ferdig tannlege midt på 80-tallet, uttrykker også glede over at foreningen ble holdt samlet. – Den situasjonen svenskene har, sett utfra min observasjonspost, er jeg glad for vi ikke har. Danskene synes å ha roligere forhold, muligens fordi de fikk full splittelse. For vårt vedkommende er jeg veldig glad for at vi slipper å bli spilt "ball i hatt" med av myndighetene. Slik jeg opplever situasjonen i dag, er veien mellom privat og offentlig sektor kortere enn noen gang. Den uenighet man har, synes mer å være av personlig art enn av saklig art, påstår han. Da de privatpraktiserende sa nei til fortsatte forhandlinger om veiledende priser med staten, ble de imidlertid, etter Blichs mening, mindre interessante for foreningens sekretariat. – Vi flyter litt i brakkvann, hevder han.

Kanskje det kan forklare at de offentlige og private tilsynelatende "henger om halsen" på hverandre i Norge. De er ikke lenger motspillere. Dermed kommer diskusjonen opp om selv "lettveggene" man bygget opp imellom seg, både organisatorisk og rent konkret i sekretariatet på åttitallet, med fordel kan rives. En utredning er allerede igang.

Revir skal holdes
I Sverige virker det fastlåst. I prinsippet er arbeidsfordelingen mellom de tre vel definert. Förbundet skal ta seg av utdanningsspørsmål, etiske spørsmål, arbeidsmarkedsspørsmål og internasjonale spørsmål. Tjänsttandläkarna skal uttale seg i spørsmål som angår deres særinteresser, likeså Privattandläkarna. – Men hele tiden er det et revir som skal holdes og som ikke er ordentlig klarert. Pressen og mediene i sin alminnelighet har f.eks. ikke lært seg å skille mellom oss, sier ordförande Leif Leisnert. – Dessuten merker man hos politikerne en slags trøtthet, man vil helst snakke med noen som snakker på vegne av hele kåren. Dersom lederne for de to andre gruppene tar opp "taxan" med riksdagspolitikerne, gjør jeg ingenting. Det er ille nok at tannlegekåren som det er, stiller med to ulike syn, sier Leisnert. Han er nemlig ikke i tvil om at hans kolleger hadde tjent på å uttale seg med én stemme: – Jeg har lenge argumentert mot en organisasjonsstruktur som bygger på om du arbeider privat eller offentlig. Jeg vil ha en organisasjon som bygger på tannlegenes ulike interesser som allmenntannlege og spesialist. Dessuten tror jeg tjänsttandläkarna gjennom "bolagiseringen" i Stockholm og privatiseringen i Skåne opplever en slags identitetskrise. Ryggraden for de offentlige er på vei til å forsvinne, sier han.

Sverige har fått to jevnstore sektorer, men med svært ulike forutsetninger, som har skapt nye motsetninger innen tannlegekåren. År med økonomisk nedgang er imidlertid på vei til å snu, og med avreguleringen av honorarene er det blitt større interesse "för gemensamma frågor". Men motsetningene er der stadig: – Vi har sagt at det er bedre at de ligger på bålet slik at vi kan diskutere dem, enn at vi hver for oss skal snakke om dem. "Men det er jobbigt", innrømmer Leisnert. Og gir oss en forklaring på hvorfor svenskene aldri har hatt en kvinne i topposisjonen: – Kvinner søker konsensus. Det har vi knapt tid til her. Dette styret begynte med veldig mange avstemninger og resolusjoner. Nå møtes vi på forhånd og diskuterer. Vi har forresten en student i styret som er svært konstruktiv. De unge ser annerledes på dette. De forstår ikke helt hva vi bråker med. Han vil likevel ha det til at forholdene i Sverige er bedre enn i Danmark: – Vi sitter i det minste i samme styre.

– Odontologiske spørsmål har ofte en faglig dimensjon, påpeker Sten Arne Enocksson, leder for Tjänsttandläkarna. – Derfor mener vi ofte ulike ting i de samme "frågor". Og da blir det stridigheter. Det har gjort dette til en arbeidsom periode, med mye støy. Enocksson gleder seg til å gå av ved årsskiftet: – Til tross for omstruktureringen har det vært en tiårsperiode med mye bråk. Likevel mener også han det ville vært verre om man hadde delt seg, som i Danmark: – Men det vi har, er ingen god løsning. "Jag tror vi har eliminerat varandra, privattandläkarna och vi". Fremgang for én gruppe, har betydd tilbakegang for den andre. Politikerne har spilt oss ut og svekket vår mulighet til "å agere utad som en tandläkarkår". Det er "jättesvårt", sier Enocksson. – Dessuten bruker man for mye krefter på å bekjempe hverandre. "Man har bitit sig själv så att säga i svansen" når man arbeider så hardt for et friest mulig marked. Enocksson gir år med overskudd av tannleger, dårligere trygdeordninger og færre pasienter, en del av skylden: – Det eneste vi har vært enige om, har vært behovet for å legge ned fakulteter, og da oppnådde vi i det minste noe. Jeg synes vi har forsøkt mye, men viljen er ikke til stede hos privattandläkarna til å samarbeide. De vil drive etter sin egen linje, sier Enocksson.

Og har rett i det. Krister Sandström, leder for Privattandläkarna, ser på dagens oppdeling som kurant. – Nå sitter både jeg og Enocksson i samme styre i Förbundet. Tidligere bare møttes vi sporadisk. Det fungerte ikke. I tiden etter at vi skilte lag har privattandläkarna hatt betydelig fremgang. "Vi har lyckas med alla våre frågor". I blant har vi stått sammen. Da jeg tiltrådte som ordförande hadde jeg ti punkter, og alle unntatt ett, er gjennomført. Det har ikke vært noe problem å vinne frem med våre saker. Politikerne vet det finnes ulike meninger i kåren.

Men når Sandström sier at de private nesten har lykkes i alt, står det i motsetning til Enocksson, som mener den offentlige tannpleien har vunnet best frem med sitt syn i utformingen av f.eks. tandvårdsförsäkringen: – Privattandläkarna fikk fri prissetting slik de ønsket det, men systemet ellers ble konstruert slik vi ville ha det. Men det er blitt et "krångligt system som man knapt kan förstå själv", medgir Enocksson.

På passordet "utbrenthet" svarer Enocksson at "boven i dramaet" er den gamle tandvårdsförsäkringen og privattandläkarnas kamp for konkurransenøytralitet. Man hadde et bra arbeidsmiljø, men ikke helt uten press fra de private har tjänsttandläkarna blitt tvunget til å arbeide raskere og raskere uten mer i lønn. – Her har de private lykkes, innrømmer Enocksson.

Det har i det hele tatt gått så langt at Privattandläkarna har anmeldt den svenske staten til EU av konkurransehensyn. – Det handler om at man subvensjonerer voksentandvård gjennom tilførsel av penger til Folktandvården utover tandvårdsförsäkringen. Men min motpart er ikke tjänsttandläkarna, bedyrer Sandström, – det er landstingene. Men krigen blir mellom oss i organisasjonen. For er jeg fremgangsrik, betyr det færre stillinger i det offentlige. For meg som bedriftsleder er det en del av spillereglene. Bare ved å være dyktig nok lever min bedrift videre. Nå ønsker ikke jeg livet av Folktandvården, som faglig har et veldig godt rykte. Jeg ville aldri sagt fra meg varemerket "Folktandvården", men jeg vil ha de samme spillereglene.

Leif Leisnerts kommentar til det pågående dramaet er at løsningen man fikk for snart ti år siden, ikke er noen lykkelig løsning. – Her som ellers i Norden, ser vi at det offentlige privatiseres, de to ideologier er på tur til å smelte sammen. Ser man fremover, tvinges man til å tenke annerledes fordi tannhelsetjenesten i seg selv er i så stor forandring.

Dyr ordning i Danmark
"Der var stor forskel på at være i en kampgruppe for privatpraktiserende tandlæger til at overtage DTF og så stå med ansvaret for hele tandlægestanden." Det innrømmer formannen i DTF på åttitallet, Jørgen Bjørnvad, i den omtalte krønike i Tandlægebladet. Nåværende formann, Erik Schmølker, som ikke selv var sentralt plassert da skibbruddet kom, mener at et av de umiddelbart store problemene, var at man mistet kontingentinntekter og for færre penger skulle løfte de samme oppgavene. Sekretariatsmessig er det blitt en dyr ordning for alle tannlegene. Så er det også på kontingentsiden diskusjonens bølger har gått høyest i DTF.

De første årene etter bruddet gikk med til konfrontasjoner over retten til å forhandle med myndighetene. Forhandlingsretten var en ting, men kampen om grensedragningene mellom offentlig og privat fortsatte med uforminsket kraft.

Schmølker innrømmer at de offentlig ansatte har fått til en del etter bruddet, men det kunne de også fått som medlem av DTF: – Nå spiller vi tid på å konkurrere om å være best. Vi er de store, mens en utbryterforening alltid må bevise at den er bedre for å kunne forsvare sin eksistens, hevder han. – Politikerne er ikke så opptatt av å stille oss opp mot hverandre. Deres problem er å få nok penger til det de gjerne vil ha utført. I denne sammenhengen tror jeg ikke to foreninger gjør noen forskjell. Men dersom de skulle ønske å endre på oppgavene mellom offentlig og privat, vil vi søke støtte for vårt syn der det er mulig, og TNL for sitt. Politikerne har hittil ikke brukt muligheten. Jeg mener vi har en felles oppgave med TNL: Få tannpleien til å fungere fornuftig, holde fast ved de ressurser vi har, og ikke slåss om dem slik som i dag.

Per Antoft, leder i TNL, er enig i at det ville være en fordel om man nærmet seg hverandre: – Kan vi ta hverandre i hånden i konkrete saker, ville vi stå sterkere. Likevel mener han at de kommunalt ansatte har oppnådd mer i egen forening enn de ville ha gjort i DTF. – Men det har vært slagsmål om alt, særlig om hvilken alder den kommunale tannpleien skulle begrense seg til når det gjelder ungdom. Det har vi kranglet om i 25 år, påstår Antoft.

Fra midten av åttitallet til begynnelsen av nittitallet ble 400 stillinger i den kommunale tannpleien nedlagt. – Uansett har det vært vårt syn at den offentlige tannpleien bør gi tilbud til voksne som har vanskelig for å bruke det private systemet. Og det er stadig vår holdning, sier Antoft. Med en fortsatt ganske klar grensedragning mellom offentlig og privat har den type privatisering man har sett i de øvrige nordiske land, ikke nådd Danmark. De offentlig ansatte har sluppet unna inntjeningspresset. De tjener likevel relativt sett betydelig bedre enn sine nordiske kolleger. De har også kortere arbeidstid (1440 timer per år). Dette forklares med at den offentlige barnetannpleien først ble en realitet i 1972. Alle tannlegene måtte hentes fra det private, og de måtte betales deretter. Dette henger ved, også i en tid hvor akademikere i Norden, for øvrig også i Danmark, har sett sin reallønn redusert. Da man på åttitallet ble rammet av høy arbeidsløshet, var man bekymret for både lønn og arbeidstid, også i Danmark. – Men samtidig ønsket politikerne at nye oppgaver skulle bli løst. Det ble vår redning, mener Antoft.

Tilbake til en forening
Undersøkelser blant medlemmene i DTF og TNL har vist at mange medlemmer vil tilbake til tiden med én forening. – Det er flere blant dem i DTF enn i TNL, bemerker Antoft. – Vi kan jo også arbeide sammen, selv om vi har to adresser. Og ett forhold som ikke styrker muligheten for å finne sammen igjen, er DTFs måte å skaffe penger til driften på: – Vi vil aldri engasjere oss i ervervslivet på en slik måte. Dette er i dag en alvorlig hindring for utvidet samarbeid. En fagforenings oppgave er å ta vare på medlemmene, ikke drive ervervsvirksomhet. Det som skjer i DTF, har hatt store omkostninger for tannlegenes omdømme i Danmark. Dessuten reflekterer dette holdninger vi ikke har, og finner dypt problematisk. Vi er to foreninger, men det er ikke kjent for alle. Derfor har dette også blitt vårt problem, sier Antoft. Han presiserer imidlertid at det ikke er TNLs oppgave å rakke ned på DTF: – Viktigst for oss er å få frem vår sunnhetspolitiske holdning.

– Begrunnelsen for Serviceselskabet er at de ytelser som DTF tilbyr, og som etterspørres av et mindretall, bør betales for av den enkelte bruker og ikke over kontingenten, forklarer Schmølker. – Alle vil ha lavere kontingent. Problemet er at dersom vi gjør noe for å ta inn penger på annen måte, faller det straks noen tungt for brystet.

Tandlægebladets redaktør, Christian Nissen, er muligens den som gleder seg mest i skyggen av Serviceselskabet. Aldri har debatten vært livligere i bladets spalter. Bidragsyterne er tannleger som er sterkt kritiske til DTFs nye selskap og til avtalene som er gjort med industrien. De mener det går på tannlegenes troverdighet og tillit løs. I 1996 og 1997 hadde Tandlægebladet tre sider debatt, i 1998 sytten sider, i løpet av det første halvåret av 1999 var man allerede oppe i tretten sider. Erik Schmølkers reaksjon er at det er en liten, men svært høyrøstet gruppe som gjør seg gjeldende, og at det er fint at de bruker tidsskriftet.

En av innvendingene er at det ikke er mulig å se forskjell på Serviceselskabet og DTF. Serviceselskabet har både kontorer i de samme lokaler og en leder som er en del av direksjonen i DTF. Schmølker mener at de som ikke ser forskjellen, ikke vil se den.

Verre er det at kontingenten ikke er blitt lavere, slik medlemmene oppfatter det. Men det er også feil. Sier Schmølker. – Det sier de fordi de ikke gidder å regne, lese og skrive. Vi har hatt en inflasjon på 4 prosent de siste årene, mens kontingenten nesten har stått stille. Det i seg selv innebærer en reduksjon. Dessuten har flere medarbeidere i foreningen blitt ført over til Serviceselskabet. Det har redusert lønnsbudsjettet i DTF. – Hadde ikke det vært mulig, hadde kontingenten måttet økes, alene på det grunnlaget, sier Schmølker.

I ro og mak
Uten konfliktnivået man finner de andre stedene i Norden, har Finlands Tandläkarförbund i ro og mak kunnet arbeide for begge gruppene, offentlig og privat. – Vi gjør vårt beste for å forhandle lønninger og arbeidsbetingelser både sentralt og lokalt for de offentlig ansatte. Noen steder kan det være spesielt vanskelig, som i Jyväskylä, hvor det er så mange tannleger at særlig de private har store problemer. De har sin egen lokalforening som vi forsøker å hjelpe, forteller ordförande Heikki Vuorela. Arbeidsløsheten blant tannleger har vært stor fra begynnelsen av nittitallet, og falt sammen med depresjonen for landet som helhet. – Vi har en egen arbeidsløshetskasse sammen med legene. Denne kassen kan man få penger fra dersom man har vært i jobb i minst åtte måneder. Som privatpraktiserende med for få pasienter har man ikke kunnet hente noe fra denne kassen. Heldigvis kommer AKAVA, sentralorganisasjonen for akademikerne, de privatpraktiserende i møte i denne sammenheng. Som tannleger har vi også et godt samarbeid med legene og veterinærene, sier Vuorela. I likhet med Sverige og Norge har finnene hatt en såkalt solidarisk lønnspolitikk som har gjort lite for akademikerne i offentlig sektor på åtti- og nittitallet. – Min personlige oppfatning er at leger og tannleger må bli bedre betalt. Dette er noe vi arbeider hardt med, og jeg mener vi har oppnådd noe, særlig for dem som er ansatt i hälsovårdcentralene. Selv legene er forbauset over hva vi har fått til. Jeg mener det har vært mulig fordi vi har så stor oppslutning om vår forening, og at vi har balanse mellom offentlig og privat sektor. Undersøkelser vi har gjort jevnlig de siste årene, viser heldigvis at det nå går bedre, selv om 20 prosent blant de privatpraktiserende stadig sier de skulle ønsket seg flere pasienter.

Overskuddet på tannleger har nødvendigvis ført til nedleggelse av grunnutdanningen i Åbo og i Kuopio. Forskere og lærere har måttet finne seg arbeid annet sted. Noen er pensjonerte. Målet er å utdanne kun 40 tannleger per år frem til 2040. I øyeblikket utdanner man 70 per år fordi fakultetene har tatt opp flere studenter enn anbefalt av myndighetene. – Det kalles akademisk frihet, sier Vuorela. – Man får penger for hver student man utdanner. En annen sak er at standarden på søkerne til studiet har gått ned. Vi prøver å fortelle ungdommen at det er store utfordringer ved å være tannlege, for å få de beste søkerne. Nå synes det som også fakultetene har forstått hva dette dreier seg om. Da vi som organisasjon prøvde å få redusert opptakene, ville de ikke se dette. De har ment at vi trengte alle tannlegene. Vi er også bekymret over undervisningsnivået, at tannlegen ikke er god nok. Vi må arbeide for at også de unge får en god jobbstart. Fremtiden ligger hos dem, sier Vuorela.

Selv om det kunne ligge en spire til konflikt mellom Förbundet og de fakultetsansatte, er det ikke blitt reflektert gjennom Tandläkare-Sällskapet. – Vi har ikke blandet oss inn, selv om vi ikke har villet ha flere skoler nedlagt, hevder ordförande Juhani Wolf. Han forsvarer studentopptaket som ligger over det Förbundet ønsker seg med at 5–10 studenter av hvert kull forsvinner til medisin. Han mener dessuten at man om 10–15 år risikerer å ha mangel på tannleger også i Finland.

Om ikke alt kan ha vært konfliktfritt i en tid med arbeidsløshet og økonomisk depresjon, vet man å lage minst mulig støy om det i Finland. Det kan de ikke ha lært hos nabolandene.

Nabo til dronningen
"Alle er forskjellig, men det er utenpå," heter det i en norsk barnevise. De indre stridigheter har vist seg både svært like og svært forskjellige. I det ytre merker man seg at Dansk Tandlægeforening holder seg med et gammelt og edelt hus og som nabo deler oppvarming med Dronningens slott. Utbryteren, Tandlægernes Nye Landsforening, har funnet seg husvære i universitetsområdet i det gamle København. Sveriges Tandläkarförbund holder seg med kontorer (og hotell) i gåavstand fra Dramaten, som kanskje gir ny inspirasjon til de nesten sceniske motsetninger av "hat og kjærlighet" i forbundsstyret. Den norske tannlegeforening har plassert seg i en gammel villa omgitt av syrintrær og gamle frukttrær, tilpasset den indre idyll. Trauste Finlands Tandläkarförbund, som ikke lar seg lokke av naboenes påfunn, finner man i et grått og helt ordinært kontorbygg, med kort avstand til hovedstadens eksklusive handlegater når bedre tider kommer.

Og fremtiden?
Det er ikke noe entydig gladbudskap foreningene kommer med etter at brikkene er falt på plass. Hvordan ser de derfor på fremtiden?

– Vi har ikke som mål å opprettholde to tannlegeforeninger, bedyrer Antoft. – Men vi krever å kunne ivareta våre lønns- og arbeidsmessige forhold uten innblanding, og vi har bestemte sunnhetspolitiske målsetninger. I sunnhetspolitikken skulle vi gjerne samarbeidet med DTF dersom de ville arbeide etter de linjer vi mener det skal arbeides etter. Han innrømmer at den sunnhetspolitiske oppfatning utgår fra ønsket om å skaffe nye arbeidsområder for medlemmene, altså også ut fra egeninteresser. – Får vi nye pasientgrupper tillagt oss, løser vi noen sunnhetspolitiske oppgaver for samfunnet, og vi gir oss selv både bedre lønnsgrunnlag og arbeidsvilkår.

– Dette er den metoden der man starter med å si at vi tar bare én gruppe, og så tar man flere og flere, innvender Erik Schmølker. – Voksne psykisk utviklingshemmede, som ikke er institusjonalisert, får i dag behandling hos de privatpraktiserende, selv om det er det offentlige som betaler regningen. Spørsmålet er om de nå skal tvinges til å gå til en skoletannklinikk? Det er også et kommunalt ansvar å betale for folk under sosialhjelp, pensjonister med flere. Da er det de som mener at siden kommunen likevel betaler, og skoletannklinikken har ledig plass, kan pasientene henvises dit. Selv om man diskuterer pasientgrupper, er det lønnen som vil bli avgjørende for hvem som går av med seieren om de nyutdannede tannlegene. I ressursknappe tider hvor det offentlige vil begrense sine kostnader, blir det vanskelig å få mer til lønninger. Mener Schmølker.

Det er også i Danmark glidende overganger mellom privat og offentlig drift. Innenfor de siste par år har man fått introdusert et helt nytt lønnssystem for offentlig ansatte, et system som minner om ervervslivet for øvrig. Alt utover grunnlønn skal det forhandles om, som funksjonstillegg, kvalifikasjonstillegg og til slutt resultatlønn. – Tidligere har alt vært forhandlet sentralt etter et ansiennitetssystem. Dette skal vekk. Fra 1. april 2000 går vi over til det nye lønnssystemet. Vi har ikke ønsket det, men har vært nødt til å akseptere det, innrømmer Antoft. – Det skyldes at vi har hatt en fordelaktig avtale med en grunnlønn mye høyere enn andre grupper av akademikere. Vår grunnlønn har ofte svart til andres sluttlønn. Vi har vært bekymret for at vi ikke skulle få beholde vårt lønnsnivå. Vi mener at vi har lykkes med å få dette respektert. Men det betyr at hver eneste tannlege selv, med hjelp av foreningen, skal forhandle sin lønn lokalt. Forut for innføringen har det vært en "utrolig ballade". Mange store organisasjoner har stemt i mot, som magisterne, cand polit'ene, juristene med flere. Man kan selvfølgelig ende opp med mindre enn man har i dag, på den annen side finnes det ikke noe lønnstak oppover. Jeg ser positivt på dette for å skaffe folk til den nordlige del av Jylland, f.eks. i Skagen. Antoft er enig med Schmølker om at det i fremtiden blir store problemer med å rekruttere tannleger og da vil det være vesentlig at den offentlige tannpleien fremstår så spennende som mulig både i forhold til lønn og behandlingsgrupper. Han underslår ikke at det er delte meninger i TNL i disse spørsmål: – Vi har medlemmer som mener at de kommunale tannleger kun skal behandle barn. Jeg mener imidlertid at vi må få tilført andre grupper for å være konkurransedyktige. Men utgangspunktet for vår holdning er at vi må respektere de to systemene vi har. Tretti prosent av voksenbefolkningen går f.eks. ikke til tannlege i dag. La oss sammen gjøre en felles innsats for å nå denne gruppen, forsøker Antoft seg. – Får vi tak i disse pasientene, kan de jo selv velge hvilket system de vil være i. Da har ingen tatt pasienter fra noen. Mitt synspunkt er at DTF og vi saktens kan finne en struktur å jobbe sammen i, hvis vi vil. Men vi vil aldri igjen bringes i en situasjon hvor vi ikke får bestemme over egne interesser.

Men kan et nytt lønnssystem, lik ervervslivets, få privatansatte til å søke seg over i TNL som fremover vil bygge seg opp erfaring? Schmølker skremmes ikke: – Det er klart ikke noe ønske i dag om sentralt styrte forhandlinger på dette området. Våre grupper av privatansatte hører da heller ikke hjemme sammen med barnetannlegene. I dag får de hjelp til kontraktsavtaler etter individuelt valg. Dessuten har vi allerede fire–fem forskjellige grupper med ulike interesser innenfor vår forening. Vi har lenge hatt en struktur som sikrer alle et eget rom der de bestemmer selv. Jeg tror vi som foreninger vil bli slått sammen fordi vi er for få tannleger til å være to, sier Schmølker. – Men bare fremtiden vil vise om jeg får rett. Så lenge de er med som forårsaket splittelsen, skal man ikke vente på sammenslåing. Det blir for stort tap av ansikt. Husk de som ville ha én ny forening, gjorde det fordi de mente de kunne gjøre det bedre. Sier Schmølker.

I det internasjonale arbeidet legger DTF mer vekt på deltagelsen i EUs liaisonkomité enn i ERO (europeiske del av FDI) og FDI. – De forskjellige organer i EU som beskjeftiger seg med våre områder, er mest bestemmende for våre fremtidsmuligheter, sier Schmølker. – Vi har nå en ordning der "sygesikringen" følger pasienten over landegrensene. En dansk pasient i Sverige får en refusjon som svarer til den han ville fått i hjemlandet og vice versa. Slike bestemmelser er viktige å være med på. I FDI er man forpliktet på en annen måte, som at vi sammen med andre land er med på å etablere noe fornuftig i de baltiske stater. Norge og Danmark har som kjent konsentrert seg om Litauen, Finland om Estland.

For TNL er situasjonen en annen. De har nettopp lykkes i å bli tatt opp som medlem i FDI. – Det er vi glad for av flere årsaker, sier Antoft. – Vi finner det vesentlig å kunne representere den skandinaviske tannhelsemodell. Vi mener vi kan tilføre det internasjonale fellesskapet noe her. I EUs liaisonkomité har vi bare en suppleant. Vi har derfor aldri møtt der. Vi er en liten organisasjon, og har derfor konsentrert vårt inter-nasjonale arbeide på barnetannpleieområdet hvor vi har medlemmer som gjør seg gjeldende.

Mens Antoft i TNL innrømmer ikke å ha noen politikk i forhold til det å bli én forening "Hvis man så og si eter hverandre opp, bruker kreftene på interne slagsmål, har man et alvorlig problem"; ser Schmølker i DTF derimot ikke behovet for to foreninger "Det synes imidlertid å være en forutsetning fra TNLs side at vi skal ha deres oppfatning av sunnhetspolitikk for å kunne nærme oss hverandre. Den er ikke den samme selv om vi i dag har et tettere samarbeid på visse områder".

Der står DTF og TNL.

På bedringens vei?
"Allt för många brände ut sig i det orimliga arbetstempo vi tidigare tvingades till men nu ser vi hur utrymmet för att delta i efterutbildning och att investera ökar efter en lång svacka. Detta är bra framförallt för patienterna men skapar också en positiv atmosfär och framtidstro inom tandvården," skriver Leif Leisnert i Tandläkartidningen, august 1999. Er man på bedringens vei i Sverige?

Med generelt bedre økonomi, mener Leisnert allerede å se at gruppene nærmer seg hverandre, at det er større interesse for samhandling. – Jeg kan definitivt se for meg ett forbund, men som ikke kommer til å arbeide med bedrifts- og markedsføringsspørsmål. Vi har allerede sterke organisasjoner som tilbyr hjelp på disse områdene. Derimot skal dette forbundet ta seg av de rene faglige spørsmål og spørsmål knyttet til profesjonen.

Leisnerts største bekymring fremover er at samfunnet skal miste interessen for tannhelsespørsmål. Derfor mener han Förbundets viktigste oppgave er å bli en naturlig formidler av kompetanse. Hva skjer med tandvården, hva skjer med pasientene, hva bør gjøres annerledes til beste for alle, det må være Förbundets oppgave å formidle overfor myndighetene. Han mener det i dag savnes en naturlig autoritet hos offentlige myndigheter, dette tomrommet må Förbundet som representant for profesjonen forsøke å fylle. I profesjonen finnes det mye kunnskap. – For meg er det nemlig ikke en selvfølge at det skal brukes mer penger på tandvård, sier Leisnert. – Når socialministeren lover åtte milliarder til tandvården, er det ingen som tror på det. Vi må derimot bli dyktigere på å gi politikerne den kunnskap de trenger for å ta beslutninger som angår tandvården. Hittil har vi vært alt for dårlige på dette området, innrømmer han, – blant annet fordi vi er så splittet!

I fremtiden ser han også for seg en annen profil på kanselliet. – Vi trenger mer juridisk og økonomisk kompetanse og en bedre informasjonstjeneste. Jeg vil også ha innført et mer direktedemokrati. Det krever flere ressurser. Ettersom de andre to gruppene tror at det vil gå på bekostning av dem, blir det unektelig en del diskusjon omkring disse spørsmålene.

For også i Sverige har de hatt en følbar redusert kontingentinngang på grunn av færre tannleger. Overtalligheten av tannleger har ført til at mellom 500–800 tannleger (tallene som oppgis er sterkt varierende) har forsvunnet til utlandet, særlig til Norge og til England. – Det har påvirket vår økonomi. Men så kan vi også si at vi har lykkes med å få redusert antallet tannleger i vårt land, smiler Leisnert. Nesten alle svenske tannleger står som medlem av Förbundet. Privattandläkarna har derimot en grensestrid gående med Praktikertjänst. Medlemmene der vil helst kun være medlem i Förbundet, noe de ikke kan slik reglene er. – Dette synes vi er kjedelig, sier Leisnert.

I likhet med danskene legger svenskene mest vekt på arbeidet i EUs liaisonkomité når spørsmålet er internasjonalt arbeid. Selv om Leisnert synes Liaisonkomitéen verner vel mye om de liberale profesjonsinteresser. Han synes derimot at møtene fører til nyttige kontakter til andre land. – Med England har vi hatt gode bilaterale relasjoner i "dimentioneringsfrågan". Det har også vært gjort kloke beslutninger i komitéen om grensehandelen. Som at man kan ta med seg de hjemlige sosiale ytelser over landegrensene. Uansett er Liaisonkomitéen det viktigste internasjonale samarbeidsorganet også for nordiske tannleger, og har gjort ERO mindre interessant. FDI betyr lite i denne sammenhengen, sier Leisnert.

Ordförande for Tjänsttandläkarna, Sten Arne Enocksson, er ikke i tvil om at medlemmene ville være tjent med at man igjen fikk ett forbund for alle gruppene. – Om ti år har vi kanskje de vanlige privattandläkarna, Praktikertjänst samt privatdrevne folktandvårdsklinikker, eller folktandvårdsklinikker drevet som kommunale aksjeselskap. Det vil være små forskjeller mellom offentlig og privat, sier Enocksson. – Men den dagen man dannet organisasjoner med egne kansellier, ulike kontingenter og ga makt og muligheter til tillitsvalgte, gjorde man det veldig vanskelig å gå tilbake til det gamle, sier Enocksson. – Det er blitt psykologisk umulig. Privattandläkarna er veldig opptatt av at ingen skal røre ved noe av det de driver på med. Og har man først et kanselli, sitter det langt inne å skulle si at dette er unødvendig. Enocksson ser derfor ikke lyst på muligheten til en sammenslåing, selv om det eneste som skiller etterhvert kanskje er noe "vårdideologiskt", at det offentlige har et ansvar for hele befolkningen: – Jeg vil påstå at vi allerede arbeider utfra de samme forutsetninger, også økonomisk, spesielt her i Stockholm. Pengene følger pasienten, både barn og voksne. Dette systemet blir etterhvert innført flere steder.

Enocksson håper også på at fri prissetting med høyere priser skal kunne gi en inntjeningsforbedring som kan brukes til å redusere stresset og gi mer til etterutdanning og utstyrsinnkjøp. Bedre økonomi kan også øke lønningene på sikt, håper han. Mangel på tannleger, som begynner å føles, har allerede endret lønnsutviklingen til det bedre. Viktigst for Tjänsttandläkarna er medlemmenes lønnsutvikling og arbeidsmiljø. Enocksson ser på overkapasiteten på utdanningen man har hatt, som "vansinnig". Mange har flyttet ut og studentopptaket er redusert betydelig. For få år siden mente man at det var flere tusen for mange, men prognoser er vanskelig. – For av en eller annen "konstig anledning" har etterspørselen økt på tandvård, forklarer Enocksson. – Det kan skyldes at Sverige økonomisk går bedre. Det skjer en enorm tilstrømming av pasienter til Folktandvården. Vi ansetter nye tannleger på løpende bånd, og det begynner å bli vanskelig å få tak i dem. Som fagforbund burde vi hilse det velkommen, men blir mangelen for stor, er ikke det bra for noen. Enocksson ønsker også mer samarbeid med privattandläkarna. – Når vi nå får mangel på tannleger, har vi ikke lenger noen grunn til å slåss. Men jeg er pessimist fordi det ikke synes å være noen interesse for å finne sammen. Jeg synes jeg har forsøkt, men det er som å stange hodet i veggen. "Det kjafsas och bråkas om så mange struntsaker." Jeg tror det kreves nye personer i ledelsen for å få endret dette. Det finnes nemlig all grunn til å finne sammen igjen, men det er ikke mye respons å få for dette hos privattandläkarna, sier Enocksson. Som berømmer Förbundets ordförande, Leif Leisnert, for at han "klarer av denne balansegangen".

Visjonen til Krister Sandström i Privattandläkarna er en upolitisk organisasjon: – En organisasjon som tar stilling til saker av faglig karakter og som bare sysler med odontologi, og ikke med penger, en organisasjon som tar stilling mot en sterk socialstyrelse og som forholder seg til tandvårdens faglige innhold og ikke til den enkelte sektor. For meg er dette mulig, men ikke for alle. Vi har ingen odontologisk visjon i dag, sier Sandström. Som mener at förbundsordförande kan gjøre mye, men noen ganger uttaler han seg feil, der "vi mener ulikt".

Privattandläkarnas viktigste utfordring er konkurransespørsmålet. Det vil si å arbeide mot de fordeler som fortsatt finnes i den offentlig drevne tandvården. – Vi har blant annet styrket kanselliet vårt med ytterligere en jurist for å bistå våre medlemmer ved anbud på pasientgrupper. Dette blir en viktig sektor dersom vi privattandläkare skal kunne være med på alle deler av svensk tandvård, mener han. – Tidligere har dette vært drevet av Folktandvården, men takket være EU har vi fått en reell konkurranse. Men det er et vanskelig område som krever stor kompetanse. Markedsføring av våre tjenester anser jeg også som viktig fremover. Alene er det lite vi kan gjøre overfor f.eks. Folktandvården i Stockholm, sammen i PT kan vi gjøre desto mer.

Holdningen til Privattandläkarna kan virke som en krig: – Det er fordi vi har to like store grupper, der den ene har økonomiske fordeler fremfor den andre. Derfor har vi anmeldt den svenske staten til EU. Sandström kan ikke se for seg ett förbund: – "Företaksfrågor" vil alltid være viktig for den gruppen jeg er ordförande for. Da vi hadde paraplyorganisasjonen, fikk TT alltid rett. Vi fikk ikke gjøre noe som helst, påstår han, og mener det nå gjøres for lite for å trekke til seg nyutdannede: – Det er ikke like selvfølgelig i dag å være medlem som da jeg var fersk tannlege. Vi profilerer oss ikke godt nok. Jeg mener at Leisnert ikke har vært nok "populist for å attrahera i det stora bruset". Unge tannleger er heller med i "Greenpeace". "Min organisation" lokalt har kurs, "mentorskap och arrendediskutioner" som rekrutteringsbasis, alt det man ikke lærer under studietiden.

Sandström tror TT og PT vil fortsette som de er, der TT minsker i omfang og PT øker. "Norra Sverige kommer inte til å privatisere sin folktandvård innan jag är pensionär".

Det eneste håp Sandström ser for at det skal bli mindre motsetninger, er at man får "norske tilstander". – Det er for mange "betongpolitikere" igjen i Sverige, som stadig befinner seg på sekstitallet i tankegangen. Unge politikere ser imidlertid på tandvård som "a minor problem". De kommer derfor ikke til å bry seg.

Den rene idyll i Norge?
Har Sandström grunn til å drømme om norske tilstander? I forhold til Sverige hersker det opplagt den rene idyll. Presidenten, Arild Vangstein, bekrefter det: – Det er ingen konflikt mellom offentlig og privat sektor. Det er i det hele tatt stor enighet innad om at vi skal ha begge systemer. Men samfunnet rundt oss endrer seg. Det kan vi ikke se bort fra. Den organisasjonsmodellen vi har, er stadig gangbar, men tiden er likevel moden for å gjøre noe med den, blant annet fordi jeg ikke tror vi har behov for en så tydelig oppsplitting. De offentlige må ha et eget forhandlingsutvalg lokalt og sentralt, men tannhelsepolitikken har vi felles. Jeg kan blant annet tenke meg et mindre hovedstyre, selvfølgelig sammensatt slik at begge gruppenes interesser ivaretas. Respekt for hverandre tror jeg at man oppnår bedre ved å sitte i samme styre og diskutere, enn i hver sine ervervsgrupper.

Medlemmene i dagens hovedstyre blir valgt både i forhold til sektorinteresser, kjønn og geografisk tilhørighet. Vangstein mener man må begynne å legge mer vekt på hvem man ønsker seg inn i hovedstyret enn på "dialekt" selv om en viss representativitet må være til stede. Han vil også ha lokalforeningene trukket mer inn i det løpende politiske arbeidet sentralt. Det mener han vil bli mulig med den nye informasjonsteknologien. – Man kan, om man vil, få alle hjørner av Norge med i prosessen. Man trenger derfor ikke noe stort hovedstyre. Vangsteins bekymring er at for få engasjerer seg i organisasjonslivet. Det tror han kan rettes på ved å trekke lokalforeningene mer med. – Kan man få slanket organisasjonen og brakt flere med i den politiske prosess, blir organisasjonsarbeidet mer attraktivt. Da kan flere få forståelse for hvorfor det tar så uendelig lang tid å nå frem overfor myndighetene i saker vi arbeider mye med og synes er helt opplagte. Jeg forstod ikke dette selv, før jeg ble valgt inn i posisjoner hvor jeg fikk erfare det. Det samme gjelder lønnsforhandlinger. Noe av det viktigste jeg har lært, er betydningen av uformell kontakt med beslutningstagerne. Det er slik man kan bygge opp tillit, og få de som bestemmer til å forstå at vi er en seriøs organisasjon som holder seg til fakta. Å være i offisielle høringer i Stortinget, sammen med seksti andre organisasjoner med meninger på samme område, kommer det ingenting ut av, sier Vangstein.

Formannen i OTE, Jan-Henrik Andersen, mener det er overdrevet å påstå at de offentlig og private "henger om halsen" på hverandre. Han viser til at det ble kjempebråk i hans hjemby Kristiansand da man for å få opp lønningene, inngikk en bonusavtale som betydde noe økt tilbud fra det offentlige på betalende klientell. All statistikk viser at det offentlige har grepet svært lite inn i den betalende massen av pasienter. Men Andersen viser til en del inntektskåte politikere som gjerne ser at de offentlig ansatte tannlegene tjener inn penger til fylkeskommunen. – Nå er det imidlertid aksept for at vi må ha lokale lønnsforhandlinger, det sentrale systemet er forlengst sementert i en maktstruktur mellom LO og næringslivets hovedorganisasjon hvor vi bare er en liten brikke. Kritikken fra medlemmene tror jeg skyldes uvitenhet om hvordan forhandlingssystemet er bygget opp. Kynisk sett kan man si at det ikke betyr noe om man er medlem eller ikke for hva man får på lønnsslippen. Men det er mange kvaliteter ved en samlet forening som jeg mener må vurderes ved et medlemskap. Blant annet ligger vår legitimitet i at vi har nesten alle bak oss når vi forhandler.

Andersen er klar på at han ikke vil ha en sekretariatsstyrt forening. Foreningspolitikken skal være hovedstyrets ansvar. – Oppgavene fremover for de offentlig ansatte vil være å forhandle frem såkalte rammeavtaler som kan iverksettes og brukes lokalt. Til det trenger vi et godt tillitsvalgtapparat lokalt som kan utnytte de muligheter som fremskaffes sentralt. Det innebærer bedre skolering av våre egne. Jeg har også stor tro på Akademikerne. Men slaget for oss kommer til å stå lokalt, hvor de er opphengt i gamle dogmer. Derfor ligger vår jobb der, sier Andersen. – Vi må også ha et utvalg sentralt. Det betyr ikke at vi trenger et helt OTE-styre som i dag, men et sentralt utvalg valgt av representanter fra de lokale forhandlingsutvalg, mener Andersen. I Tidende har det i løpet av 1999 kommet frem en del kritikk om kostnadene ved å være medlem: – Jeg mener ikke man skal bagatellisere misnøyen. Men jeg tror vi skal tenke oss nøye om før vi inngår reklame- og sponsoravtaler som i Danmark. Ut fra et etisk synspunkt tror jeg ikke våre medlemmer vil like en slik utvikling. Delt kontingent, der man betaler noe for fellesoppgaver og egenandeler for andre oppgaver, er jeg heller ikke tilhenger av. Jeg synes vi skal være nøkterne og prise deretter, sier Andersen.

– Hele organiseringen av helsevesenet går i retning av privatisering, konstaterer formannen i PTE, Carl Christian Blich. Foreningen kan derfor ikke fortsette å drives på tvers av denne utviklingen. – Det er ikke gitt at den offentlige sektor forsvinner, men det kan være at de vil få sin inntjening på en annen måte enn i dag. Derfor mener jeg at grensen mellom OTE og PTE må bygges ned. Vi bør bli et felles kollegium. I dag bruker vi for mye ressurser på å ha styremøter både her og der. Ut av dette blir det en del dobbeltarbeid, også i forhold til hovedstyret. Blich mener at det PTE har arbeidet med på ingen måte har falt negativt ut for OTE: – Hvis man er mer opptatt av målene enn gamle sektoriseringsgreier, vil vi komme mye lenger. De utslag vi har sett i debattspalten i Tidende, forteller meg at det stadig er for mye syttitallstenkning. Det vi bør gjøre fremover, er å slåss for et godt oppsøkende tilbud til svake grupper, men det er ikke sikkert det vil bli finansiert slik vi har vært vant til. Jeg tror faktisk de offentlig ansatte vil få det bedre med en annen modell enn nå. Og da må vi organisere oss slik at vi ikke sitter der med våre gamle grupper, basert på andre forutsetninger.

Blich er imidlertid enig med Jan-Henrik Andersen om behovet for et eget utvalg som arbeider med lønnsforhandlingene i det offentlige. Blich ønsker ikke at kontingenten skal bli høyere, og han er kritisk til sponsorsatsing fordi det kan gå ut over troverdigheten: – Da er det bedre å være litt sidrumpa på dette feltet. Vi får heller stille spørsmålet om det er vår oppgave å lede en valgkamp for visse brukergrupper. Etter mitt skjønn er det politikerne som har et problem når vi først har påpekt en svikt i vårt velferdstilbud. Blich er i motsetning til Arild Vangstein heller ikke sikker på om "vi som liten forening, skal fortsette å bruke penger på "høye smørbrød" med politikerne". – Det vi gjør i dag er alt for ressurskrevende. Vi skal alltid være så snille og greie, ikke mase. Men ved å plassere ansvaret der det hører hjemme, vil vi spare oss for mye arbeid. Mener Blich. Som også vil ha ned sektor- og avdelingsveggene i sekretariatet. I stedet bør man bli prosjektorientert i forhold til de oppgaver som skal løses. I dag føler han frustrasjon over at det som vedtas i styrene sentralt, blir overlatt i sin helhet til sekretariatet. – Ofte føler man at det er rutinearbeidet som blir gjort, de langsiktige politiske oppgavene blir liggende.

Arbeidsmarkedet er etter Blichs oppfatning en drøm for offentlige ansatte når fylkestannlegene må slåss om tannlegene. Helsemarkedet kommer uansett til å se svært annerledes ut om 5–10 år. – Da er det bedre å være én samlet forening der vi i fellesskap kan nærme oss de fremtidige oppgaver. En annen viktig oppgave for foreningen er å gjøre faget attraktivt igjen: – Vi må ikke fortape oss i lønn og rekruttering og stabilitetsproblemer. De er bare symptomer på et større problem, mangelen på interesse for odontologistudiet. Vi bør fortelle politikerne om dette. Også det gjør vi bedre sammen enn hver for oss. Mener Blich.

400 000 underskrifter
Norge har underskudd på tannleger, finnene har overskudd. Bekymringen for kvaliteten på søkerne til studiet har man likevel felles. Men i et land hvor de store motsetninger mellom offentlig og privat har vært nesten fraværende, har de likevel forsøkt å arbeide for en balanse mellom sektorene, ikke minst med hensyn til pasientsubsidieringen. Av historiske grunner, man valgte å begynne et sted av økonomiske grunner, får alle voksne født etter 1956 subsidiert sine tannbehandlingsutgifter med ca. 45 prosent. Er du derimot født før, betaler man som i Norge, hele regningen. Finland har vært igjennom en økonomisk depresjon, men det begynner å lysne. Og man håper derfor på at endringer vil kunne skje i 2001. I løpet av februar 1999, før riksdagsvalget, var Finlands Tandläkarförbund ikke snauere enn at man ved hjelp av medlemmene samlet inn 400 000 underskrifter fra pasienter. – Vi ønsket å gjøre en kampanje på at alle født før 1956 stadig ikke får noe subsidiert, forteller ordförande Heikki Vuorela. – Vi overleverte underskriftene til politikerne. Det skjedde like før valget. Det var vårt mål å influere på partiene i denne saken. Og jeg vil kalle det en suksess. Nå sier de at alle skal få refusjon, selv om det legges til at man foreløpig ikke har pengene, og at refusjonen muligens bare blir 35 prosent istedenfor som nå 45 prosent. Også i Finland er det fri prissetting. Det gjør at refusjonen for pasientene i virkeligheten ligger på 40 prosent, fordi de offentlige takstene ikke justeres i takt med prisstigningen. Høsten 1999 satte man i gang en kampanje for tannhelse hos eldre. Man er også opptatt av forbindelseslinjen mellom infeksjoner i munnen og hjertesykdommer. Vuorela viser til en artikkel om dette i Time: – Vi bruker denne type kunnskap overfor politikerne. Vi skal ha et møte med dem om de ovennevnte sakene i november. Dette er et hovedtema for oss som organisasjon, sier Vuorela. Förbundet driver en del lobbying i sin alminnelighet, og Vuorela roser særlig den nylig avgåtte kansellisjef Atilla Samaletdin. Han var rett mann på rett plass. – Politikken vår er den samme, men jeg er ikke like god som Samaletdin på dette området, ler Vuorela.

Mens man i Norden for øvrig regner med at 70–80 prosent av befolkningen går regelmessig til tannlege, er dette tallet nede i 60 prosent i Finland. Om det skyldes at gruppen født før 1956 ikke får refusjon ved behandling, vet man ikke. – Tusenårsskiftet er en anledning til å tenke igjennom hva man har gjort, og hva man bør gjøre fremover, sier Vuorela. – Vi må som forening klare å se utover munnen, oppdage omgivelsene rundt oss. Som tannleger har vi betydelig erfaring på forebyggende arbeid. Vi kan drive med ernæringsopplysninger, som vi forresten allerede gjør, og vi har tobakksproblemene hvor vi også kan bidra med vår kompetanse på forebyggende arbeid, mener Vuorela. Foreningen har også opponert mot at tannpleierne skal se barna først. – Vi mener tannlegen skal diagnostisere. Förbundets oppgaver er knyttet til det faktum at det er overskudd på tannleger. Det fundamentale for oss er at tannlegene har en jobb, innrømmer Vuorela.

Internasjonalt er Finland opptatt av å hjelpe sine naboer, esterne. – Estland blir kanskje medlem av EU innen 2005/6. De må få lover og systemer som fungerer. Det forsøker vi å hjelpe dem med. Det er faktisk bare 60 km herfra til Tallinn. Det er allerede finner som reiser dit for behandling fordi det er mye billigere. Men vi ønsker å hjelpe dem til å harmonisere sitt system med vårt. Esterne vil gjerne arbeide hos oss, men det er ikke enkelt å komme fra et utenforland. Men vi har til gjengjeld egne utdanningsprogrammer for esterne. Slik forsøker vi å hjelpe dem.

Finnene har som vanlig en pragmatisk holdning til sine omgivelser.

Langt til søt musikk
Norden er et Søskend-Lag af et godt og gammelt slag, skriver Åsmund Olavson Vinje i sitt dikt Skandinavsang av 1852. Hvor riktig er det?

Vi liker å tro at vi har mye til felles, språklig, kulturelt, historisk: Likevel lager vi like mange løsninger, som det finnes løsninger. Hendelsene på 1980-tallet ble avgjørende for den struktur tannlegeforeningene i Norden stadig har. Det bemerkelsesverdige er at de tilsynelatende samme problemstillinger skulle gi så ulike resultater. Skyldes det tannhelsepolitiske strukturforskjeller, kulturforskjeller, eller bare tilfeldigheter knyttet til personene som befant seg i posisjoner da vinden blåste opp fra stille til storm på den odontologiske arena?

Underhånden sies det at mye av skylden for stridighetene var og er visse personers manglende evne og (ønske) om å samarbeide. Bare når "kranglefantene" har nådd pensjonen kan det være håp om at søt musikk igjen kan oppstå i Sverige og Danmark. Det var nettopp viljen til samhold hos lederne for de ulike grupperinger og evnen til å komme hverandre i møte som reddet Norge fra en todeling av foreningen. Sies det.

Tannhelsepolitisk er forskjellene i Norden større enn et overfladisk blikk på en blandingsøkonomisk tannhelsetjeneste kan gi inntrykk av. Ulike politiske beslutninger i de enkelte land i forhold til utforming av trygdeordninger på voksenbehandling og omfanget av de offentlige tjenesteytelser, kan forklare det ulike støynivået i foreningene.

I Danmark og Norge er de privatpraktiserende overlegent flest. Men mens man i Danmark er redd for at voksenbefolkningen skal bli mer og mer en del av offentlig ansatte tannlegers pasientgrunnlag, er den frykten nesten fraværende i Norge på tross av at det offentlige i prinsippet ikke har noen begrensninger. I Sverige er de offentlig ansatte tannleger i flertall. Ettersom pasientgrunnlaget for offentlig og privat etterhvert har nærmet seg og praktisk talt er identisk over store deler av landet, er utformingen av tandvårdsförsäkringen blitt en betydelig kampsak med de to partene på hver sin side av vollgraven. I Finland er gruppene nesten like store med en liten overvekt av privatpraktiserende. Men der er ikke problemet hvem som jobber på hvilke pasientgrupper, men arbeidsløshet og underbeskjeftigelse. De kjemper for felles sak, retten til å ha et arbeid å leve av.

Ekteskap og gjengifte
De offentlig ansatte og privatpraktiserende i Finland har med andre ord felles interesse og glede av å stå sammen i gode og onde dager, i et godt og stabilt ekteskap uanfektet av tidens ustabile naboforhold. I Sverige klamrer man seg fast til et vaklende samboerforhold. Tross utroskap og mye krangel lever de med en uforløst drøm om ekteskap på sikt. I Danmark tok man konsekvensen av et dårlig ekteskap og valgte skilsmissen. Nå håper man at det etter så mange år skal være mulig å omgåes på et vennskapelig plan som kanskje kan føre til gjengifte. Ikke minst barna, medlemmene, ser gjerne at foreldrene kommer sammen igjen. I Norge har man etter krisen på 80-tallet, levd i et stabilt og etterhvert lykkelig samboerskap, så lykkelig at man vurderer "å lovfeste" det allerede i løpet av et år eller to.

Vinjes "søskendlag"
Kanskje er tannlegeforeningene bare et offer for det tilsynelatende kulturelt bestemte mønster vi ellers opplever på den nordiske samarbeidsarena? Tre av landene er medlem av EU, hvorav ett protesterer så godt det kan innad mot alt det ikke liker, ett vet ennå ikke riktig hva det skal bruke medlemskapet til, ett har kastet seg inn i det med hode, armer og bein, mens det fjerde av oss holder seg på avstand, lukker øynene og håper på det beste.

Under den kalde krigen ble de forskjellige økonomiske og forsvarspolitiske tilknytninger eller mangel på sådan opphøyet til nødvendig "nordisk balanse". Tannlegeorganisasjonene krever ingen internasjonal balanse, men mønsteret gjentar seg. Vi kommer nødig til de samme konklusjoner. Men vi liker å treffes, gjerne over de "høye smørbrød", så ofte som mulig, i tannhelsepolitiske såvel som fagpolitiske sammenhenger, på våre innbyrdes landsmøter/årskursus/tandläkardagar og riksstämmar, på kryss av våre nesten usynlige grenser uten krav til pass og andre formaliteter. Vi liker å samarbeide så lenge det ikke får for vidtgående konsekvenser. Vi vil gjerne føle oss som Vinjes "søskend-lag". Forskjellighetene skyldes kanskje at vi er som søsken flest: Vi ligner hverandre av årsaker vi ikke kan rømme fra, og vi er ulike fordi vi nekter å lytte til såvel allvitende storesøster som til nesevise lillebror.

Vi vil være oss selv nok!

Bente Rohde Try