På traktoren med speil og sonde

Jeg har hatt pasienter på jordet mens jeg pløyde, og det hender også at dyrlegen gaper for meg borti fjøset. Det er mange interessante landbruksdiskusjoner i stolen, og jeg kan måtte sette av ekstra tid for å prate kjøttfe. Men da tidsdebiterer jeg! sier Simen Wigenstad, kjøttfebonde og privatpraktiserende tannlege på Dovre. Han har valgt å kombinere disse vidt forskjellige yrkene, ikke bare for å ta vare på farsgården, men enda mer fordi gårdsdriften gir ham et fellesskap med sønnene han ellers neppe ville hatt. Bortsett fra med den yngste, da. For han vil bli tannlege.

Simen overtok farsgården på Dovre allerede i 1982, men forpaktet den bort frem til 1994 mens han drev praksis på Dombås.

Det har hendt at Simen Wigenstad har måttet undersøke pasienter midt i pløyingen. Men da får de pent ta seg en tur på jordet, ikke til klinikken

– I disse årene så jeg hvordan gården forfalt, og jeg gikk noen år og tenkte over mulighetene for å drive med noe annet som en avveksling fra tannlegeyrket. I den forbindelse betyr det mye at vi er i et typisk jordbruksmiljø, der nesten alle driver landbruk på hel- eller deltid, forteller Simen.

HJELP FRA NABOER • I begynnelsen tenkte han på sau, men tidlig på 90-tallet kom kjøttproduksjon og nye raser på dagsorden:

– Det var kjøttproduksjon basert på enkel drift og da ble det fristende å prøve seg på det. Selv vokste jeg opp med husdyrhold, og på den tiden var det slik at barna tok del i gårdsdriften. Åshild, kona mi som er lærer, var nok mer ivrig på dette enn jeg og tok til og med agronomutdannelse.

– Jeg var nok litt skeptisk likevel, skyter Åshild inn, – jeg syntes vi hadde nok med unger og jobb begge to om vi ikke skulle ha dyr i tillegg. Men når ungene koser seg med gårdsarbeidet, er det greit.

Hvordan Simen tok fatt på en ny karriere, denne gang som bonde, er en trivelig historie om hvordan lokalmiljøet tro hjelpende til. De begynte forsiktig med fem dyr:

– Den første vinteren bare fôret vi. Hele gårdsdriften var preget av den enorme utviklingen som hadde skjedd innen jordbruket i de 20 årene jeg var utenfor. Vi hadde lite redskap og dårlig utstyr, og jeg har ofte lurt på hvordan vi kom gjennom den første vinteren. Men naboene hjalp til, kom med gode råd og lånte oss redskap. Vi hadde den store fordelen å ha hjelpsomme folk rundt oss som hadde erfaring, sier Simen. Kjøttproduksjon er langsiktig arbeid og oppstarten krevde også en del investeringer.

Nå er det 30 dyr på gården, litt Hereford og litt Limousine. Det er få nok til at de kjenner hvert individ; guttene kan navnene på hver enkelt. Her er både Dagros og Litago, men også Rosinante og Elvis – og sjefen sjøl, Napoleon! Et vennlig kjøttberg av anselige dimensjoner, som må stå i fjøset når kvigene kommer i brunst, for da finnes det ikke det gjerde som kan stå imot det napoleonske testosteron!

Simen begynte med Hereford, som er både hardfør og kan klare seg på skrint skogsbeite, og samtidig er ekstremt godlynt. Ulempen er for mye fett i slaktet, og derfor er det et stadig større innslag av Limousine. Ikke uten stolthet forteller tannlege Wigenstad at han i fjor var blant de 100 beste kjøttprodusenter og fikk landbrukets kvalitetspris. Vi ble nr. 49 – og det er ikke dårlig for amatører! Da ser vi i alle fall at vi er på rett vei i forhold til det markedet etterspør. Det er bare synd at god smak ikke er vektlagt. Jeg tror nok hele landbruket etterhvert må innstille seg på at her vil markedet innhente oss.

ALLSIDIG HVERDAG • Arbeidsdagen begynner kl. 05.30 når Simen går rett i fjøset; det skal fôres og pyntes før frokost:

– Jeg må innrette meg slik at jeg har god tid i tilfelle noe uforutsett skjer, slik som at noe må repareres eller at dyr er syke. Etter en god dusj og frokost er han på kontoret klokka åtte og første pasient kommer et kvarter senere. Så bærer det hjem igjen, ofte rett i fjøset, ved 15.30-tiden.

I tillegg til 135 mål eng og gressproduksjon skal Simen Wigenstad og familien ta seg av 30 storfe. Limousine-rasen er godlynt og med stor daglig tilvekst. Foreløpig har de ikke tatt returslakt; det har vært for sært å spise de dyrene ungene koser seg med!

– Jeg føler meg nokså allsidig når jeg kommer fra fjøset til et rent og sterilt kontor med helt andre måter å arbeide på. Og jeg føler meg privilegert som kan ha to så trivelige, interessante og forskjellige yrker. Det ene gir overskudd til det andre. Ulempen er at man blir bundet – og at det blir mye slit. Det går ut over ferie og fritid, og i en oppbyggingsfase også ut over økonomien. Ett problem er at produksjonen er så langsiktig; det tar gjerne 6–8 år før den gir utbytte. Men det blir en livsstil. At guttene våre er så interessert, gir det en mening til strevet. Uten deres interesse hadde jeg neppe orket å holde på, og den dagen deres interesse er borte, er det nok slutt. For guttene er det viktig at de får et forhold til det praktiske liv og en motvekt mot IT og dataskjermer, sier Simen og titter bort på eldstemann på 17 år som sitter og verker etter å komme seg opp på traktoren.

– Ikke glem å skrive at dere er flere ute mens det bare er én inne! sier Åshild.

HVOR GÅR LANDBRUKET? • Men det er ikke bare familiebetraktninger som avgjør fremtiden:

– Det avhenger også av den generelle utviklingen innen landbruket: Hvor lenge vil det være mulig å drive lønnsomt? Nå som prisene skal ned, blir det et spørsmål om hvor mye overføringer Staten er villig til å gi. Hvilken distriktspolitisk profil landbruket vil få, er et politisk spørsmål.

– Et distrikt som dette er avhengig av kombinasjonsgårdbrukere slik som oss. Er det ikke muligheter for dette, vil det gå ut over bosettingen. Lesja og Dovre kommuner med tilsammen 5000 innbyggere har hatt en netto fraflytting på 100. De er også pasienter! Men også her er det blitt slik at stadig flere beholder tenner livet ut og behandlingsbehovet er enormt for den eldre generasjon, så i min tid frykter jeg ikke for få pasienter.

– Hvordan er dine muligheter for faglig oppdatering?

– Det er ikke så lett å delta på august- og januarkurs, for da trengs jeg på gården. I 8–10 år hadde jeg en assistent, men jeg er nå alene og det kan nok bli litt ensomt og preget av liten kontakt med sentrale fagmiljøer.

Sommeren er en fin tid for familien. Da slippes dyrene på sommerbeite og det medfører 3–4 turer til fjells for å se etter buskapen. For Napoleon er sommeren litt nedtur, for da må han på båsen i den kontrollerte avls navn. Men før det har han fått hygge seg med de kvigene som ikke skal insemineres med sæd fra Danmark eller Frankrike. De genitale kavitetene overlater imidlertid tannlege Wigenstad til veterinæren; til gjengjeld kan det bli en rask sjekk av dyrlegens tannstatus i fjøset.

Tekst og foto: Henning A Nilsen