Fra speil og sonde til mord og mysterier

Fra speil og sonde til mord og mysterier

Å måtte slutte som tannlege var som å miste både sitt yrke og en del av sin identitet. Plutselig ble jeg ingenting, sier Helene Tursten. I 1993 ble hun rammet av Sjögrens syndrom og hennes karriere lå i ruiner. I dag er hun etablert som Sveriges fremste kvinnelige krimforfatter og ble i mai valgt til "Månedens forfatter" i Tyskland. Å la en tannlege bruke sitt fag til å ta livet av noen, ønsker hun ikke. Derimot er hun ikke fremmed for tanken på å bruke det akademiske miljøet hun kjenner fra sin egen utdannelse i en kriminalhistorie.

Helene Tursten slo igjennom med et lite brak med debutromanen "Den krossade Tang-hästen" våren 1998. "Matchar norskorna och erindrar om P.D. James" forkynte en av kritikkene. Norske kvinnelige krimforfattere var nemlig godt etablert da Helene trådte frem på arenaen i Sverige:

– Jeg var faktisk den første kvinnelige krimforfatter i Sverige. Senere er det kommet 10–15 stykker, med vekslende hell, sier hun. Nå er hun klar med bok nr. 3 om tobarnsmoren Irene Huss, kriminalbetjent ved Gøteborgpolitiet. Hun er en godt voksen dame med tenåringsdøtre, hund og en ektemann som er halvt hjemmearbeidende.

TROVERDIG • – Ikke minst kvinner i politiet er fornøyd med at hun er troverdig – ikke en sexy Modesty Blaze på 24 år. Hun er en vanlig kvinne som har utviklet et instinkt i sitt yrke, det er årene som gir den nødvendige erfaring. I kriminallitteraturen kan jo mannlige helter være hva som helst, mens kvinnene helst ikke skal se ut som vanlige folk, og i hvert fall ikke være over 30 år!

De troverdige skildringene, ikke minst av politimiljøet, er ikke tatt ut av luften. Helene har nemlig hatt en i enhver forstand intim kontakt med politiet. Hennes mann Hilmer hadde seks års fartstid som politimann da de møtte hverandre på tannlegehøyskolen i Gøteborg. I tillegg til at han jobbet som politi gjennom deler av studietiden, var og er mange av deres felles omgangsvenner knyttet til etaten. I dag driver Hilmer privat praksis i den fredelige vesle byen Sunne i Värmland og er konsulent for sin mer berømte hustru. Men manus får han ikke lese før det er ferdig!

Bakgrunnen for Helene Turstens forfatterskap er i seg selv en dramatisk historie. Etter sykepleierutdannelse og fullført tannlegestudium praktiserte hun i 10 år.

– Det var et yrke jeg trivdes utrolig bra med og hvis jeg ikke var blitt syk, ville det neppe blitt noen bøker heller. Jeg ville nok ha fortsatt som tannlege resten av livet, mener hun.

Det var 8. august 1993 at Helenes liv ble snudd på hodet i form av akutt revmatisk sykdom:

– Sommeren hadde vært regnfull og kald og jeg følte meg ikke bra. Denne dagen klarte jeg ikke å stå opp; jeg kunne knapt røre meg eller gå. Jeg fikk sterke medisiner mot revmatisme fordi hele sykdomsbildet minnet om revmatoid artritt. Det var først etter at jeg ble lagt inn ved revmatologisk avdeling for utredning i november at jeg fikk diagnosen primært Sjögrens syndrom. Jeg trodde jo at jeg skulle bli frisk igjen og det tok meg et helt år før jeg innså at jeg aldri mer skulle få jobbe som tannlege.

– Ble du deprimert ved tanken?

KEISERDIETTEN • – Det var i alle fall en sorg. Ikke bare var det å miste et yrke jeg trivdes så himla bra med, det var også å miste en del av min identitet. Plutselig var jeg ingenting. Skulle jeg bruke min utdannelse som tannlege, ville jeg måtte flytte fra Sunne, men her hadde Hilmer nettopp etablert seg i privat praksis. Og jeg var faktisk så dårlig at jeg hadde mer enn nok med å være syk.

I tillegg til Sjögrens hadde Helene også fått cøliaki.

– Med glutenfri diett ble jeg mye bedre. Jeg satset på den såkalte "Keiserkosten" som ble foreskrevet en kinesisk keiser som for 2000 år siden var hardt rammet av gikt. Den forordner at man unngår surt, slik som bær, juice, vin og kjøtt, men spiser grønnsaker, fisk og ost. Med denne dietten blir jeg bare bedre og bedre. Selv om anfall fortsatt kommer, er de ikke så sterke som før. Jeg må heller ikke trette meg ut eller stresse. For meg er et kjedelig liv et godt liv!

Helene visste at hun kunne skrive og begynte å oversette artikler for pasientavisen for Sjögren-foreningen.

– Etterhvert begynte jeg også å skrive egne artikler og merket at jeg fikk mye respons. Det var stimulerende. Før hadde jeg hatt et svært sosialt yrke. Sykdommen hadde gjort at jeg plutselig var blitt alene og ensom, men nå førte skrivingen til at jeg fikk nye kontakter.

– Men det er jo et stykke fra pasientavis til kriminalroman. Hvordan fikk du idéen til "Den krossade Tang-hästen"?

– Jeg vet egentlig ikke. Den bare begynte å vokse frem. Jeg viste at jeg ville skrive noe om "Hvit Makt"-musikken. Det kunne i og for seg blitt en hel historie eller en krim om den. I stedet ble det et sidetema i boken, et sidetema som for meg var det viktigste. Jeg har alltid likt krim selv. Som pike leste jeg "Frøken Detektiv" og Enid Blyton, og da jeg fant Sherlock Holmes på biblioteket var jeg huket! Siden har jeg alltid lest krim parallelt med skjønnlitteratur.

KLARE KVINNEVINKLINGER • – Bøkene mine begynner med at jeg får bilder. De blir etterhvert til scener – og til slutt til en historie. Når jeg setter meg til datamaskinen for å skrive har jeg reisverket og taket klart og vet hvordan jeg vil at byggverket skal se ut på slutten.

Helene Turstens bøker har klare kvinnevinklinger uten å være direkte feministiske.

– Noen menn synes nok at de får en del ubehagelige sannheter. Da "Tang-hästen" kom, snakket man ikke om seksuell trakassering innen politiet, selvom alle visste at det var et kjempeproblem. Holdningen blant menn til kvinnelige kolleger var mye at "har du først begynt her, må du faktisk tåle en del". I dag er dette nok blitt noe bedre, ikke minst fordi 35 prosent av tjenestemennene i svensk politi nå er kvinner.

Helene brukte to år fra hun begynte å skrive til "Tang-hästen" var antatt. På grunn av sykdom i familien ventet hun til våren 1998 med å gi den ut. Da var hun allerede halvferdig med sin neste bok, "Nattrond".

– Jeg tror det var bra at den var kommet så langt, for ellers ville jeg kanskje fått prestasjonsangst etter alle de gode kritikkene etter "Tang-hästen".

"Nattrond" som nå er under utgivelse på norsk, utspiller seg omkring en liten privatklinikk og i miljøtegningen har Helene tydeligvis hatt glede av sin erfaring som sykepleier. Også her har hun tatt opp et viktig sidetema, nemlig hva som skjedde med de tidligere institusjonspasientene etter psykiatrireformen.

– Det forferdelige er at 1/3 av de tidligere pasientene har forsvunnet; det er som de er gått i oppløsning. De er blitt usynlige for det sosiale byråkratiet og mange av dem er døde. Det som er så viktig med å skrive krim, er at jeg får skrevet om det jeg egentlig er opptatt av uten at leserne bare sluker det uten å oppfatte hva det dreier seg om. Men det må gjøres nennsomt. Klassikerne Sjöwall & Walhöo er i dag nesten litt pussige fordi de er så overtydelige i sine budskap.

STORE OPPLAG • – Hvordan forklarer du din suksess?

– Det gjelder å skrive om riktig sak til riktig tid. En god "timing" med samfunnet rundt kan være avgjørende for suksess eller fiasko for en bok som har alle kvaliteter ellers.

– Har du hentet inspirasjon fra norske kolleger?

– Jeg leser mye norsk; Norge er krim’ens høyborg i Norden. Selvsagt har jeg lest Karin Fossum og Anne Holt. Også Gunnar Staalesens bøker om Varg Veum er artige. Men ett problem her er at norske mannlige forfattere har mye dårligere svenske oversettelser enn kvinnene.

Helene Tursten kan leve av sitt forfatterskap. Både "Tang-hästen" og "Nattrond" er kommet i store opplag; den første har hittil solgt 11 000 innbundet og 16 000 heftet, den andre har solgt 8 000 innbundet og ligger nå på toppen av pocketlistene i Sverige. Et gjennombrudd i Tyskland vil gjøre hennes bøker tilgjengelige i et språkfellesskap for mye over 100 millioner lesere, og selv om royalty per bok kan være beskjedne 6–7 kroner, kan volumet bli så stort at det likevel er store penger å hente.

Selv om det i følge Helene er tilfeldig at både hennes agent er kvinne og at hennes forlag er et kvinneforlag, er hun ikke i tvil om at det har hatt stor betydning:

– I ettertid ser jeg at det har vært en utrolig fordel å ha en kvinnelig forlegger. Det er en lett og myk stemning i forlaget, ikke så tøff og "kall-hamrad". Jeg kjente meg så godt tatt vare på da jeg kom dit som debutant.

Å SKRIVE ER ET HÅNDVERK • Hennes heltinne er ren fiksjon, påstår hun, men når Hilmer kommer hjem fra kontoret, ser han klare likhetstrekk mellom kriminalbetjent Irene Huss og sin kone:

– De er begge målbevisste, dyktige og selvstendige som både selv tar initiativ og som preges av en rasjonell måte å tenke på, sier Hilmer som opplever Helenes skildring av politimiljøet som svært troverdig. Selv hadde han seks års tjeneste og politihøyskolen bak seg da han begynte på tannlegestudiet i 1979. – Å være politi på den tiden var en utakknemlig jobb. Uansett hva vi gjorde fikk vi kjeft, både av pressen og publikum. Jeg tjenestegjorde i ordenspolitiet og bestemte meg for å søke tannlegestudiet under en drepende kjedelig vakt da det ikke skjedde noen verdens ting. Alternativet var å gå den vanlige karrierestigen og ende opp på toppen av en papirhaug.

Selv har han intet til felles med Irene Huss’ mann: Ikke kan han lage mat og ikke har han de ekstra kiloene som kriminalbetjenten elsker. Den eneste i familien som er tatt rett fra virkeligheten, er familiens hund. En terrierlignende, dansende bunt av pels og labber. Han har til og med beholdt sitt eget navn i Turstens bøker: Sammie.

– Hvordan arbeider du?

– Veldig disiplinert! Jeg kan ikke jobbe ved datamaskinen mer enn to timer om dagen med min sykdom. Men jeg "skriver" mye av bøkene når jeg er ute og går tur med Sammie. Jeg legger stor vekt på nøyaktighet; det er kanskje ikke så rart når jeg er både sykepleier og tannlege. Men selv om man er veldig pirkete, må man passe seg for å rote seg helt bort i detaljene.

– Å skrive er et håndverk. Man lærer seg det etterhvert!

Tekst og foto: Henning A Nilsen