Sabeltannlegen som ble norgesmester i revy

Jeg lever av å være tannlege, men for å spille revy, sier Stein Alsos. I fjor gikk han til topps med en monolog under revyfestivalen på Høylandet, det uoffisielle NM i revy. – Å bli antatt, var stort. Å komme til finalen var utrolig. Å vinne er det nærmeste jeg har vært en kulturell orgasme! sier Stein som for lengst er i gang med nye prosjekter på revyfronten.

Lykkelig vinner på revyfestivalen på Høylandet: Stein Alsos omgitt av Irene Reppen og kona Gry.

Det var faktisk to tannleger i fjorårets finale. Johan Øiestad fra Sunndalsøra var den andre. Til festivalen var det sendt inn 4–500 nummer, 80 ble antatt, men bare de 20 beste gikk til finalen.

– Det er fantastisk å opptre på Høylandet. Alle er ville og gale. Jeg var sammen med faren min og sønnen min for å se fotball på Anfield Road i mai i år. Det var mindre trøkk blant de 50 000 der enn det var i sirkusteltet på Høylandet! Høylandet er Holmenkollstafetten, jul og 17. mai på én gang for revyfolket.

Juryen bemerket i sin begrunnelse at Alsos’ monolog "ivaretar nordnorsk fortellertradisjon".

– Den er bygget på en virkelig hendelse og handler om to karer som etter en lystig fest ror hjem på morgenkvisten i sin 14 fots Rana når de får øye på en elg som svømmer over et sund. "Vi tar han!" De fanger dyret med lasso og skal prøve å drukne dyret og få det på land. Men elgen får landkjenning før kallene og bykser opp i fjæra med jolla på slep så småsteinen spruter.

– I virkeligheten var historien mye verre, for de fikk riktignok lasso rundt elgen. Men de klarte ikke å få avlivet den. Så fortøyer de like godt dyret i en bøye og ror til lands for å hente gevær, men der fortsetter de å skjenke seg og glemmer hele elgjakten inntil en nabo titter inn og spør om "det ikkje e’ dokker som eier elgen?". Historien ender deretter godt, idet elgen slepes til land og settes fri, forteller Stein.

Den burleske fortellertradisjon har godt fotfeste i Nord-Norge og Peter Wessel Zapffes "Vett og uvett" er den nordnorske humors Bibel. Hvem husker f.eks. ikke med fryd "Fallkniven"? Det var knapt en tilstelning i landsdelen der den boken ikke ble brukt i underholdningen.

– Arthur Arntzen har sagt at den beste humor finnes på yttersiden av Senja og i Lofoten og Vesterålen, og "Vett og uvett" er skrevet like oppe i fjorden her, forteller Stein.

Da Stein Alsos kom tilbake til Svolvær etter endte studier i Oslo for 15 år siden, hadde han forsynt seg målbevisst av scenekunsten i hovedstaden og hadde blant annet opplevd d’herrer Gokstad og Baches debut med "Hurraguttene". Nå ville han selv føre den rike revytradisjonen i Lofoten og Vesterålen videre. Men det ble en trang start:

– Ikke var vi kjent og det var allerede en gruppe i Svolvær. Ikke fikk vi øvingslokale og vi var så vidt ferdige med en elendig generalprøve da publikum begynte å strømme inn. Det skulle mye psykisk styrke til å begynne forfra igjen.

Men det ble en slags suksess, til tross for at gruppen ville være moteriktig pedagogisk; det skulle være en mening med hvert nummer.

– Det ble nok for mye av det gode, innrømmer Stein.

Etterhvert vokste det frem en thesbisk grunnstamme i Svolvær der Stein og hans kone Gry var blant de drivende krefter. Et skikkelig puff fremover fikk gruppen da de i 1985 fikk rettighetene til to oppføringer av "Kaptein Sabeltann". To forestillinger ble raskt utsolgt og Stein måtte ringe Terje Formoe for å få lov å spille en tredje forestilling:

– Vi spilte for 1500 unger. Det må vel nesten ha vært alle ungene i Lofoten og Vesterålen, og det er fantastisk å spille for unger når de blir fenget, forteller tittelrolleinnehaveren fornøyd. I år etterpå ble han bare kalt for Sabeltannlegen. Folk har god hukommelse i Nordland. Stein har fått høre at han ligner far sin, til tross for at det er 40 år siden den ikke ukjente periodontist spilte revy på kaia i Svolvær.

Etter "Sabeltann" slo de to gruppene seg sammen og utviklet seg videre:

– Problemet med lokale er like stort i dag som den gang. Målet er å få et kulturhus i Svolvær og overskuddene våre går dit:

– Vi budsjetterer alltid slik at det ved hjelp av annonser og sponsorer går i balanse før vi regner med billettinntektene, som dermed blir overskudd. Budsjettet for hver revy eller kabaret ligger på omkring 150 000 kroner. Siden 1985 har vi spilt revy eller kabaret én til to ganger i året. 90 prosent av stoffet skriver vi selv. Etterhvert som vi har fått det bedre og bedre til, har vi også kunnet investere i lys- og lydutstyr for 350–400 000 kroner.

– Du har opprettet ditt eget firma for disse aktivitetene?

– Lofoten har et stort potensiale på konferansesiden, og kongresser og konferanser er i dag nesten like mye kultur som fag. Det er her vi kan komme inn som underholdere, og det flyter kulturlivet i Svolvær på. Men det er ikke alltid det går like bra. Jeg ble engasjert til å underholde da en gruppe svensker og nordmenn skulle sitte og arbeide ut strategi under fusjonen mellom Telenor og Telia. Men det er ikke bare-bare å underholde svensker; de skjønner jo nesten ikke norsk. Jeg dro en knakende morsom historie, men en av svenskene bøyde seg over mot sidemannen og spurte: "Du, va är det han säger?"

– Men markedet er der, og nå er det blitt business, ikke bare lykken ved å få lov til å opptre. Nå kan jeg tjene penger på denne hobbyen som går på bekostning av enten jobben eller fritiden. En del av honorarene går til Svolvær Byteater for at vi skal slippe kakelotteri og tombola og ainna mainnskit! Med eget firma kan jeg nå utgiftsføre studieturer og kurs i revy og tekstskriving. Noen ganger kan det forresten kombineres med kurs for tannleger! Med eget firma blir det ryddige og ordnede forhold.

– Er din sterkeste side nettopp monologen?

– Nei, jeg gjør alt. Den sterkeste side må være humoren! Jeg har også vært med på flere musikaler i utdrag, som Cats, Chess, Les Miserables og flere.

– Har du noen skolering i sang, da?

– Jeg synger i dusjen. Det er jeg virkelig god på. Men bikkja protesterer og vil ut. Jeg vet ikke om det er fordi jeg vekker jaktinstinktet eller om det er for jævlig…

– Humor er forresten fint å ta med seg i tannlegeyrket også. Får pasientene flire litt, er det mange som slapper bedre av. Jeg sitter som styremedlem i Norsk forening for odontofobi, og på siste årsmøte hadde vi rollespill. Det gir fine diskusjoner når man ser det man snakker om. Rollespill brukes antagelig for lite.

– Blir det noe tid til familieliv?

– Gry er heldigvis opptatt av det samme, både som skuespiller og organisator. Og vi er i den praktfulle situasjonen at vi har besteforeldre som stiller opp. Uten dem hadde vi ikke hatt nubbetjangs til å holde det aktivitetsnivået vi gjør. Også ungene våre er preget av scenen, og vår eldste sønn skal i sommer delta på en internasjonal barneteaterfestival i Trondheim med 700 deltakere.

– Har du en drømmerolle?

– Det er fisken vi lever av her, ikke tannlegeri og ainna mainnskit, sier Stein Alsos, her på moloen i Svolvær. men han lever altså selv av å være tannlege, men for å lage revy.

– Ikke egentlig. Det jeg har lyst på, er mer tid til å utvikle en rollefigur. Men for oss amatører er tid en luksus. Jeg jobber egentlig kontinuerlig med dette; jeg går hele tiden og tenker på nye sketsjer og burde egentlig hatt en diktafon ved stolen. Drømmejobben ville være å få lov å jobbe NRKs "Hallo i uken" en periode og få kommentere dagsaktuelle ting. Kollega Tor Ove Solberg på Mysen fôrer meg hele tiden med nye ideer. Hvert år drar vi sammen på én ukes rypejakt i Vesterålen, og da kan vi få gjennomdiskutert ganske mye.

Stein Alsos har etterhvert fått verdifulle kontakter og får bl.a. lov å bruke Arthur Arntzen som konsulent på enkelte ting. Han har opptrådt hos Tore Skoglund i "Rorbua" og han har spilt for dronning Sonja under åpningen av hurtigrutemuseet i Stokmarknes i lag med størrelser som Lars Andreas Larssen og Jacob Margido Esp. Men denne gangen sprikte anmeldelsene.

– Den ene, som hadde sett den forestillingen dronningen var på, syntes det var altfor plumpt å by majesteten på. Den andre, som omtalte den forestillingen vi spilte for allmuen, hyllet det folkelige. Hvordan dronningen selv reagerte, aner jeg ikke.

Nå sitter Stein Alsos og skriver på et stykke med støtte fra Norge 2000 A/S; det skal bli en forestilling med satiriske vers om Lofotfiskets historie sett fra kaikanten.

Med denne støtten kunne Alsos ta seg fri og samtidig lønne tannhelsesekretæren.

– Å skrive så mye bare på fritida ville ikke gå. Jeg er foreløpig kommet til 1800-tallet, så jeg har et stykke igjen før jeg er ferdig!

Tekst og foto: Henning A Nilsen