Forheksede øyer ved verdens ende

Forheksede øyer ved verdens ende

De kalles Las Islas Encantadas – de forheksede øyene – og lå i evig isolasjon i hundretusenvis av år. Klodens farligste rovdyr – mennesket – glimret ved sitt fravær helt til den nye verden ble oppdaget. Og mennesket kom hit bare ved en tilfeldighet – en spansk biskop på vei til Peru drev av og havnet altfor langt til havs, der han plutselig fant en liten øygruppe. Her hadde evolusjonen gått sin egen gang og hadde frembrakt et dyrerike unikt i vår verden.

Galapagosøyene fikk navnet etter kjempeskilpaddene som bebodde dem sammen med hav- og landøgler, sjøløver, pels-sel og et stort antall fuglearter, de fleste av dem unike for øygruppen. At øyene ble oppfattet som forhekset, skyldtes de sterke havstrømmene i området som gjorde at skipene drev av for et godt ord; på sjøfolk virket det som om det var øyene selv som flyttet seg. Fortsatt lever øyene opp til ryet som forhekset, men det skyldes mer at det dyrelivet du møter er så himmelvidt forskjellig fra alle andre steder. Uten predatorer gjennom hundretusener av år har dyr og fugler mistet sin instinktive frykt for mennesker; når du beveger deg blant dem er det som å ha tatt på seg usynlighetskappen.

DET RIKE HAVET• Du opplever en harmoni med naturen som griper sjelen, det er en flik av Edens have før syndefallet. Og det er blitt mitt "jordbærsted".

Skjønt, Eden og Eden. Mot slutten av den tørre årstid virker øyene golde og avsvidde under ekvators brennende sol. Sand, støv og sort lava, bladløse trær og karrig jord kan gi en trøstesløst inntrykk ved første øyekast. Inntil du vender blikket mot havet som syder av liv og vitner om en marin fruktbarhet uten like.

Galapagos har en liten, men særpreget plass i norsk historie. I mellomkrigstiden hadde flere grupper med norske emigranter satt kurs mot dette lovede land. Fantasirike reportasjer i norsk presse kunne fortelle om gratis jord og muligheten for en sorgfri tilværelse under evig sol og sommer. Virkeligheten for de aller fleste ble en annen: vannmangel, slit – av og til direkte nød – og skuffelser. De dro i gang en hermetikkfabrikk og da den endelig så ut til å skulle lykkes, forsvant hele utbyttet ved ineffektivitet, obstruksjon, korrupsjon og ikke minst gjennom avstanden til nærmeste marked: 1000 kilometer åpent hav østover mot Ecuador. Det norske kolonisasjonsforsøket strandet i alt vesentlig på underfinansiering, og mange av kolonistene mistet alt de eide før de vendte hjem til gamlelandet eller ble spredt for alle vinder på det amerikanske kontinent.

De norske sporene er i ferd med å viskes ut på Galapagos. Søskenparet Maria og Thorbaldo Kastdalen på øya Santa Cruz er i dag de eneste direkte etterkommerne av de mange emigrantene fra Norge. På Floreana, der hermetikkfabrikken lå, er det bare noen rustne kjempekjeler og noen betongfundamenter tilbake.

DARWINS INSPIRASJON • Det vemodige ved dette er at mine fantasifulle journalistkolleger egentlig langt på vei hadde hatt rett: Kolonistene var nærmere paradiset enn de ante!

Galapagosøyene er i dag et blomstrende samfunn. Av de 13 større øyene er fem bebodd og størstedelen av arealet er nasjonalpark. Den voktes med argusøyne, for det unike økosystemet er galapagenernes arvesølv og en ukontrollert turisme ville raskt føre til en miljøkatastrofe. Den økonomisk viktigste av øyene er Santa Cruz, som via naboøya Baltra har to ganger daglig flyforbindelse med Guayaquil og Quitó i Ecuador. Her bor det 10–12 000 mennesker, de fleste i havnebyen Puerto Ayora, som er preget av langsom travelhet, butikker, små hoteller og restauranter. Her finner du også Charles Darwin forskningsstasjon; det var nettopp på Galapagos i 1835 at den store naturforskeren gjorde observasjoner som skulle føre til hans banebrytende arbeid om utviklingslæren og artenes opprinnelse.

Så godt som all turisme på Galapagos skjer per båt, noe som demper inntrykket av masseturisme. Ved å seile mellom øyene og gjøre strandhugg noen ganger om dagen, kan man komme nært innpå dyrelivet og la seg fascinere av landiguaner og hekkende fugl, slik som blåfotsul og fregattfugl, eller du kan svømme med sjøløveunger, pingviner og flyveudyktig skarv. Du kan seile opp til fuglefjell og inn i havgrotter og se lokale terne-arter hekke – eller snorkle og dykke i en fargerik maritim verden full av koraller og fisk i alle tenkelige farger. Eller slikke sol på en av de mange hvite sandstrender i arkipelet.

Galapagos’ fauna griper deg om hjertet og slipper aldri mer taket. Jeg har vært der for tredje gang i år og planlegger allerede neste besøk ved juletider. Mitt "jordbærsted" der ute fant jeg først i år. En liten landsby på den største av øyene, Isabela, som totalt har omkring 1 500 innbyggere med tilsammen 11 biler. Du kommer dit med lokalbåten fra Santa Cruz som tar fem timer og går én gang i uken. Og er virkelig ved verdens ende.

BARONESSE OG FILOSOFISK TANNLEGE • Isabela er preget av et lavabelte ved kysten og tropisk regnskog i det indre. For den som vet å ta vare på nedbøren er det ikke den ting som ikke kan dyrkes her. Innbyggerne har motsatt seg med nebb og klør at den vesle flystripen deres skal utvides til å kunne ta imot turister. De vil ha sine liv i skilpaddenes tempo, uforstyrret av tilreisende. Men klarer du først å komme deg dit, er du mer enn velkommen og folk er hyggelige nok.

Det var nettopp roen, uforstyrreligheten og evighetsfølelsen som trakk enkelte europeiske kolonister hit i mellomkrigstiden. Blant dem var en balstyrig baronesse av tvilsom herkomst med to elskere som slo seg ned på Floreana. Dette ménage a trois endte naturligvis med forferdelse, og vi kjenner bare skjebnen til den ene av elskerne: Panikkslagen ble han reddet av nordmannen Trygve Nuggerud som var kommet over fra Santa Cruz for å drive jakt. Baronessen og den andre elskeren forsvant sporløst; deres skjebne er en saga som går inn i galapagenernes folklore i dag. Nuggerud og den forsmådde ble funnet omkommet på en øde øy langt mot nord i arkipelet.

Det er også på Floreana vi finner denne beretnings odontologiske fotnote som globetrotteren Stein Hoff skriver om i sin bok om de norske emigrantene til Galapagos. 1). Blant de mer bisarre innslag blant kolonistene var nemlig også den tyske lege og tannlege Friedrich Ritter med en glødende interesse for filosofi. Og hans filosofiske grublerier hadde ført til at han sammen med sin kvinne hadde søkt vegetarianisme og ensomhet på Floreana. En av forberedelsene til reisen bestod i at Ritter fikk ekstrahert alle tenner på både seg selv og sin venninne, og det sies at han fikk laget en stålprotese som de byttet på å bruke når det en sjelden gang kom folk. Et fotografi av Ritter noen år senere viser da også tydelig resorbsjon av kjevekammen. Som profylakse mot tannverk har metoden formodentlig virket etter sin hensikt.

Imidlertid viste det seg at det ikke var så lett å forbli vegetarianer under en langvarig tørke. Noe bedervet hermetisert svinekjøtt ville han ikke spise og ga det istedet til sine høns. Forutsigelig nok kreperte fjærkreet prompte; dr. Ritter mente at giften nok ville forsvinne hvis de bare ble kokt lenge nok. Som sagt så gjort, hvoretter dr. Ritter spiste høne og like prompte som den fjærkledte tok han avskjed med denne verden etter magekramper og lammelser. Tysk odontologi og medisin ble antagelig spart for meget takket være hans drøm om det ensomme paradis på Floreana.

EN FLIK AV EVIGHETEN • Floreana går i dag for å være den minst attraktive av øyene. Et stort antall forvillede esler, geiter og kyr har ført til en tragisk rasering av det opprinnelige miljø. Selv om Ecuador i hovedsak må regnes som et utviklingsland, har landet hatt en lykkelig hånd med forvaltningen av naturparadiset Galapagos de siste 40 år. Turismen er begrenset til omkring 60 000 besøkende per år og reglene for ferdsel i nasjonalparkområdene er meget strenge: Det er strengt forbudt å etterlate seg noe eller å ta noe som helst med seg, totalforbud mot røyking og all ferdsel må skje på oppmerkede stier under oppsyn av autorisert guide. Ferdsel mellom fredete øyer er forbudt uten at det skjer med lisensiert båt.

Likevel oppleves dette sjelden som tvang, men mer som ydmykhet overfor ett av klodens mest fascinerende og sårbare økosystemer.Du kan risikere brått å stå overfor en kjempeskilpadde som var i live under Napoleonskrigene. Å stå tett innpå en blåfotsul som utfører sin merkelige, langsomme dansende kurtise eller å svømme med en sjøløveunge er vakre opplevelser. En reise til Galapagos blir noe mer enn en ferie – det er en ferd inn i din egen miljøbevissthet, inn i en verden av evolusjonær uforstyrrelighet. Få steder under himmelen kommer du evigheten nærmere enn her.

Henning A Nilsen

1). Hoff, S: "Drømmen om Galapagos", Grøndahl & Søn, Oslo 1985.