På sykkeltur på Cuba

Liv Lyssandtræ og Anne Berit Tandberg:

På sykkeltur på Cuba

Å ferdes på sykkel i et fremmed land gir en enestående mulighet til nærkontakt med både mennesker og kultur. Dessuten får man brukt seg selv rent fysisk, noe som i tillegg betyr mosjon og ekstra god samvittighet. Dette, i kombinasjon med positive erfaringer fra tilsvarende turer, var bakgrunnen for at seks tannleger meldte seg på Tore Nærlands opplegg "Bike for peace" på Cuba.

Den 19. februar stilte 32 forventningsfulle norske deltakere, den yngste 36 og den eldste 78 år, opp på Gardermoen, med kurs for Havanna. Tannlegene som deltok var foruten skribentene: Tove Ingul og Einar Roan (Vestfold), Thor Steen (Buskerud), og Tove Stene (Østfold ).

UT PÅ TUR; ALDRI SUR •Det er et godt motto å ha når man reiser. Det første vi opplevde etter ankomst var at sykler og bagasje ble to døgn forsinket. I mellomtiden måtte vi greie oss med en T-skjorte fra Air France og noen få dollar til litt sommertøy. På føttene fikk norske vintersko duge. Bortsett fra svette føtter, ble dette ikke noe problem, da første reisemål var selve Havanna. For selv om det er mulig å få med seg det meste av byen fra sykkel, så er det nok ikke noe dumt valg å bruke buss og taxi i tillegg til føttene når man skal se seg om i denne byen.

VAKKER, MEN IKKE VEDLIKEHOLDT • Havanna, en gang betegnet som "juvelen i den spanske krone", er en by med mange arkitektoniske perler. Skyggefulle palasser ligger som oaser. Men mangel på penger til vedlikehold preger dessverre bygningene. Malecon, den fem kilometer lange havnepromenaden, ble vandret både opp og ned, men vi var for tidlig ute til å oppleve det mest pulserende livet.

Vi gikk også gjennom den fattigste delen av Havanna, som gjester hos en av bydelsadministrasjonene. De viste oss et velfungerende sosialsystem. Den nitide kontrollen gjør at skolegang og helsesystemet når alle innbyggerne. Vi evnet å se det positive i systemet: Alle blir ivaretatt, også de svake og gamle. Stortingsrepresentant Alvheim har nok rett i at vi kan lære av cubanerne på det området. Men et så sterkt kontrollsystem vil nok enhver nordmann betakke seg for. Rasjoneringskortbutikkene fristet heller ikke til innkjøp, men markedene har fine håndarbeider i tre og tekstil. De sosiale forskjeller mellom innbyggerne finner man i dag mellom dem som har tilgang på dollar og dem som ikke har det. Derfor er det populært å arbeide i turistindustrien, og man ser en tendens til at høyt utdannede mennesker helst arbeider på hoteller og som guider for å få mulighet til dollartips. Ikke så rart når en vanlig månedslønn er 20$, mens et enkelt tips vanligvis er 1$, og kan oppnås flere ganger per dag dersom man er heldig.

En tur på hotellet som tidligere tilhørte den amerikanske mafiaen, var vår luksusopplevelse i Havanna. I baren hang bilder av gamle filmhelter, fra 30-tallet og frem til i dag. Alle hadde besøkt hotellet og latt seg "henge opp" på veggen, der de skuet ned på oss mens vi nøt våre Mojitos.

I gatene var det, pga. bensinmangel, vanlig å se både sykkeltaxi og hestedrosjer. Gamle amerikanske biler, innført lenge før kommunisme og handelsboikott, preger også bybildet og er utrolig godt vedlikeholdte når man tenker på at det er manko på det meste som trengs av deler og annet utstyr.

ET VENNLIG FOLK • Cubanerne er vennlige og tar gjerne kontakt med turistene. De deler det lille de har med oss. Samtidig er deres oppfinnsomhet til å kunne tjene dollar stor. På Katedralplassen, et trivelig sted vekk fra biler og mas, gikk kvinner utkledd i kolonitidens drakter. Mennene våre fikk mange varme blikk og henvendelser fra de unge vakre damer. Turismen har igjen gjort "det eldste yrket" attraktivt, dessverre. Fidel erkjenner det og kom med uttalelsen om at vel har Cuba prostituerte, men de er verdens mest velutdannede. Mon tro Russland nå gjør han rangen stridig der? De unge menn prøvde på sin side å skaffe dollar ved sigarsalg. Fra gater og portrom spratt de ut, spesielt etter mørkets frambrudd: "Do you wanna buy a cigar?" Vi var blitt advart om at disse sigarene stort sett bestod av rusk og rask.

BESØK PÅ EN HACIENDA • Fra Havanna gikk turen med buss øst- og sydover til Villa Casa, en hacienda, heldigvis med svømmebasseng, "in the middle of nowhere" i regionen Matansa. Besøk på en liten gård viste både norske gårdbrukere og oss andre et hardt liv for å overleve. På landsbygda har Castro fortsatt en høy stjerne. De små gårdene vi besøkte var resultat av Castros jordbrukspolitikk – å la folket eie jorden. Med kommunismens fall i Russland ble oksen igjen trekkdyr fordi traktoren sto, enten av mangel på bensin eller av mangel på reservedeler. Transportsystemet er delvis brutt sammen. Folk bruker lang tid når de ønsker å forflytte seg fra et sted til et annet. Men både turister i leiebiler og landets innbyggere med bil tok med haikere. På den måten hjalp alle til.

GRISEBUKTA • Invasjonen i Grisebukta, sør på øya, er kjent for de fleste nordmenn. Av en tidligere norsk NATO-offiser i gruppen lærte vi noe om militærstrategi og invasjon da vi besøkte museet der. Dessverre for oss nordmenn ble cubanerne i liten grad påvirket av det engelske språket, selv om USA overtok herredømmet over Cuba etter spanjolene. Teksting på annet enn spansk på museene anses ikke som nødvendig. Utbyttet av museumsbesøket ble derfor ikke det aller beste. Hotell og bademuligheter i Grisebukta er imidlertid flott. Dykking gir en mulighet til å utforske det fantastiske livet i havet. Men det måtte bli en annen gang. Hotellet i Grisebukta vi skulle ha bodd på var overbooket, så vi måtte returnere med buss til vår innlandshacienda.

OG SÅ KOM BAGASJEN • Endelig kom den sårt savnede bagasjen. Sykler ble skrudd sammen igjen etter flytransporten, og vi var på hjul. Treningsnivået fra tidligere viste seg fort å være meget forskjellig i en så stor gruppe som 32. Etter ønske delte derfor storgruppen seg i to. Noen valgte Livsnytergruppen, med etapper mellom 4 og 7 mil. Andre ønsket å utfordre kroppen litt mer med lengre og raskere etapper, og ble med i Concordegruppen. Livsnytergruppen syklet altså litt mindre, badet litt mer og fikk best kontakt med lokalbefolkningen. Concordegruppen så mer på hjulet til personen foran seg, nøt slitet på sykkel og fikk dermed mindre tid til å bade. Cuba er langt fra bare flatt land. Spesielt var 20 kilometer rett opp i fjellene fra byen Trinidad på sørkysten en utfordring, selv for de sprekeste.

VEL BEVARTE BYER • Cienfuegos og Trinidad er vel bevarte byer fra kolonitiden. Trinidad står på UNESCOs liste over byer som har verdensbetydning (world heritage). Byen gikk fri da pirater i tidligere tider stadig plyndret nærområdene. På et besøk på sigarfabrikken i Trinidad erfarte vi at Havannasigarene virkelig er rullet for hånd. Så klag ikke på prisen neste gang du nyter en! Arbeiderne tjener lite. Det er distribusjonsapparatet som koster.

Che-museet i Santa Clara, midt inne i landet, var stengt under vårt besøk i byen. Che Guevara, som døde ung, er den store helten på Cuba. Bilder av han fins overalt. Castro har nok tapt den helteglorien han engang hadde. Men samtidig som cubanerene håper på forandring når Castro går bort, er mange engstelige for hva som kommer til å skje med landet etter ham.

Et besøk på sykkelgymnas viste oss en ungdom med en utrolig stå-på-vilje. De manglet det meste av materielle goder, til og med sykkelpumper, men ikke treningsvilje og humør. Cuba har fostret flere store idrettsstjerner. Vår ungdom ville kanskje ha godt av et skoleår på Cuba for å få innblikk i hvordan det er å leve i en trygg verden, men under helt andre materielle betingelser enn ungdom har i Norge. Apropos ungdom: I gruppen vår deltok den norske "eventyreren" Carl Emil Petersen på 75 år. Han underholdt oss med spennende polarhistorier. Han og hans to venninner, (den eldste var 78), spreke som bare det, ble et forbilde for noen hver av oss når det gjelder å planlegge pensjonisttilværelsen.

VEL VERDT EN SYKKELTUR • Da spanjolene kom til Cuba, mente de at de hadde funnet Paradis. Landets historie, som vel er kjent for de fleste, skal vi ikke komme nærmere inn på her. Den har imidlertid ført til at fattigdommen nå rår på Cuba. Men alle har tak over hodet, mat, skolegang og helsetilsyn. Og overalt hvor vi kom klang det salsamusikk, noe som for oss nordboere av og til kunne bli nesten for mye av det gode. Men for cubanerne virket det som musikken skapte glede og livsmot. De som har sett filmen "Buena Vista Social Club", forstår noe av musikkens betydning i dette landet.

Cuba er et spennende land – vel verdt et besøk. La menneskene, musikken og dansen gi deg opplevelser og livskvalitet. Men forvent ikke de store gastronomiske høydepunkter. Det beste man kan si om maten er nok at den var noe å fylle i magen. Og de som foretrakk vin til maten fikk heller ikke full uttelling, den ene skuffelsen avløste den andre i forsøkene på å spore opp den riktig gode vinen. Derimot hadde "ølhundene" blant oss mer suksess, ølet viste seg å være både godt og billig.

Sykkel er dessuten et fantastisk framkomstmiddel. Vi anbefaler Tores sykkelturer på det varmeste. Han har unike kontaktskapende evner, og er en fest å omgås. Måten han utfordrer sitt handicap på (han har bare 10 % syn) kan ha mye å lære mange. Sammen med han opplever du mye på kort tid. Det passer godt for et travelt moderne menneske med reiselyst.