Stille og lett, hvit, ven og vakker

Slike er de poetiske beskrivelsene av den tunge massen som dekker alt vi har utsikt til her i Tromsø. Og det er ikke rent få kvadratmeter av Norges overflate en til enhver tid kan se fra denne byen.

SJOG • Sne og sny sier de her, snø sier de på Romerike, snjo sa Aasen og snæ står det i gammelnorske tekster. Men nord i Gudbrandsdalen sier de sjog. Det er et ord fullt av skygge og passer på det som kommer ned akkurat nå. Himmelen er gråmørk av tunge skyer, men selve natten er lys. Vidder og tinder på Kvaløya er overnaturlig hvite av sne og himmelen bak er mørkt ubåtgrå av sjog i argsinte byger. Underlig at ikke denne ordformen har slått gjennom her i nord.

BULDER OG BRAK • Det synges at der intet i verden er så stille som sne. Si vel da at det er mye bråk her i verden. Sneen bråker. Den er aktiv. Den faller ikke, den legger seg. Den blir sint og raser. Den er brå, uberegnelig og grusom. Da tar den livet av folk og fe, smadrer hus og transportmidler.

I godlune kan den også være, ligge som silkefløtefløyel foran skituppene. Men nå, på denne årstiden med streik og vanskeligheter, synes de fleste av oss at det som ville være mest forenlig med godlune, var at den ble så snill at den smeltet så smått.

Innimellom hender at den viser takter i den retning. Stille foregår ikke det heller. Forleden hadde noe av den som lå nærmest taket, bestemt seg for å mildne litt. Eller kanskje var den bare blitt trett av å ligge på undersiden. Den ville ikke mer. Den gav opp, ble til vann og sildret saktelig. Den senest ankomne lå øverst og hadde det vel bra. Den hadde kanskje sett for seg at der skulle den ligge og trykke på taket til dørene inne i huset ikke lenger gikk i karmene. Den mobiliserte lynraskt de likegyldige lagene i midten og raste i sinne ned foran inngangsdøren. Til siden for døren kom den ikke ned, for der rekker brøyteskavlene opp til takrennene. Dermed ble det liggende en rest oppe på taket til spott og spe. Den minnet om en gruppe streikebrytere.

Huset ristet som om noen holdt på med å bygge en Opseth-tunnel i undergrunnen. Flaks at spaden var plassert på innsiden av raset. Det tok to timer å lage en rimelig gangvei ut av uføret. Hus her nord bør ha inngangspartiet på røstveggen.

Under sneen er gresset grønt • Det er nylig satt aprilvarmerekord i Bergen, det har vært tropenetter i Gøteborg og Oslo ligger oppunder rekordene. "Jau, her òg," sier folk her mens de tar en hvil og støtter seg på spaden. Det er ikke en stikkspade til bruk i hagejord. Det er sneskuffa folk lener seg mot. "Alle som klager, kan bare komme seg av landet og fare sydover og så bytter vi dem ut mot noen skikkelige søringer som setter pris på forhold som får deg til å kjenne hva det vil si å være menneske," sa en drosjesjåfør rett før påske. "En par meter sne er ingenting å klage over, han er borte på null komma niks. Han tiner ovenfra og nedenfra og gresset er grønt under," sa en annen lokalpatriot. Godt å tenke på alt det grønne gresset; det er bare ingen som ser det.

Det er ennå usikkert om vi kan nå frem til snorfestet slik at vi kan heise flagget den 17. Nå er det ikke slik at det ville ha vært vanskelig å grave det frem, hvis det ikke var for brøytefonnene. Problemet ligger i at sneen som falt i år og i fjor ligger hardpakket i fem meter høye dunger.

ENGLER I SNE • Det er to yrkesgrupper her i Tromsø som er beundringsverdige. Den ene heter brøytemannskaper. Byen er bratt og glatt, men, som de fleste norske byer, anlagt som om det var sommer hele året. Sneen som ryddes i sentrum, må kjøres til havs hvis trafikklysene skal bli synlige og biler skal kunne passere hverandre på gater og veier. I utkantene, der det er noe lengre mellom hagegjerdene, stables den i høye fonner. Natt og dag foregår det. Forrige gang det raste fra taket her hos oss, var spadene utenfor rekkevidde. De stod bak skredet, og vi befant oss utenfor den turkisskimrende jøkelen, som, ispedd takstein, strakte seg fra taket til seks meter ut på gårdsplassen. Ikke annet å gjøre enn å ringe ham som har ansvar for Statens veistumper her på øya og doser til å skjøtte ansvaret med. Han bad tynt om å få spise ferdig middagen og hilse på barna sine. Han hadde brøytet i ti timer. – Har Dokker hatt takras? humret han da han kom i sin gule maskin og fikk se den lokale van Post-breen som hadde kalvet ut i en smeltevannsdam.

Den andre yrkesgruppen heter bussjåfører. Uansett nedbørsmengder og kjøreforhold er de blide, høflige og muntre, enda de har tidspress og ansvar for liv i gamle, unge og morgengretne skrotter, i barnevogner og bæremeiser.

Inne ved enkelte husvegger i sentrum har det vært ryddet og bortkjørt systematisk i hele vinter. Der stritter hestehov som solens ektefødte sønner. Så det er da vårliv å se, om ikke nettopp i revnene. Revnene er fullpakket, kanskje med den evige sne?

EVIG? • Får de rett, de som spår at vintrene blir som denne her nord inntil vi alle slutter med det vi har lyst til – reise og se oss om og ellers hadetbra, da kan det bli noe evig over denne sneen som kom og la seg her både i det forrige og dette århundre.

Kan den brukes til noe? Jo, ski og kjelker har vi. Men en også kan lage kinolerret av den. Tidligere i vinter, under Den Internasjonale Filmfestivalen, var det utendørs visning av Karius-og-Baktus-film mot en gigantflate av kompakt sne på Torvet. Det slo an hos alle som hadde sørget for varme klær.

En kan også bygge kulisser og amfi til utendørs teaterforestillinger. Det gjorde Beaivvas Sàmi Teahter og viste en høydramatisk forestilling. De dro på turne og satset på at sneen skulle te seg slik den burde på Nordkalotten i mars. Men da andre forestilling stod for døren her i Tromsø, fikk sneen et anfall av mildhet over seg, sank sammen og rant vekk. Da var den blitt lei av laserbelysningen som fargela den storartede snearkitekturen som dramaet utspilte seg i.

Det sies at det samiske språket har førti ord for forskjellige snekvaliteter. Noen har jo vårt språk også, pudder – sukker – fokk – og skare – og tungsne for eksempel. Men skal det bli vintre som denne i fortsettelsen, slik at det reelt er ni måneders sneføre, da ligger det an til at språket må utvides med en del nyanser for snetyper.

Noen gloser brukes mer her enn andre steder. En av dem er verbet å grynne som betyr å gå i sne til grunnen, uten å ha bæreflater i form av ski eller truger under bena. Det er det en gjør akkurat nå, selv med ski. Det er førefall i skog og mark her nede i lavlandet. En trår igjennom til opp på låret.

En annen er sklette. Det er nærmest sludd, våt sne som kommer tungt deisende ned og legger seg over alt, især på briller og under halslinninger. Noen sier oppmuntrende at skletta tærer på den gamle sneen. Det er de som ennå ikke har mistet troen på sommeren. Men jeg holder på at uttrykket sjog må tas i bruk. Nå sjogger det veldig – nei, sludder, det gikk nettopp over i sklette. Og det skal den ha, sneen, den er sunket sammen. Nå kan mer enn halve gangvinduet slippe dagslyset inn.

Toner • Landskapet er å se til som svart-hvit grafikk, men med toner av brunt. Måsene hujer. Rypene har klokelig latt være å skiftet fjærdrakt, men de kvekker og snatrer utenfor veggen. Til tross for gradstokk og hvit nedbør ligger det et håp i slike lyder og fargetoner om at vi skal se grønt før Tidendes sommernummer kommer.

Sne, sny, snø, nå må du snart snu!

Berit Heløe
Tromsø, den 5. mai, du skjønne, milde – 2000