Mitt liv som spurv i en høytflyvende tranedans

For hundre år siden var det for de aller fleste en sjeldenhet at man beveget seg mer enn halvannen kilometer fra hjemmet. I dag er det ikke bare en selvfølgelighet å dra 10–12 mil til hytta for en helg. Du kan få deg en langhelg i Beijing fra torsdag til mandag; opplev Kina på 3 dager! Homo sapiens er blitt Homo volans; som eneste levende vesen på jordkloden er det lykkes mennesket å innta et varmt måltid i ti kilometers høyde, for å sitere den tyske humoristen Loriot.

Da jetalderen kom for alvor, trodde profetene at fremtiden lå i kortest mulig reisetid, og konstruktørene styrtet til tegnebrettene for å skape det supersoniske passasjerflyet. Resultatet ble Concorde, men det var ikke her fremtiden lå. Fremtiden lå i kjempeflyene, som, skjønt relativt langsomme, kunne bringe et stort antall mennesker på hver flyvning. Luftfartens fremtid lå i volum, ikke i hastighet.

Resultatet er et vanvittig antall flymaskiner som bringer enorme mengder mennesker over ditto avstander. Over hele kloden er ro og fred blitt proporsjonal med antall kilometer til nærmeste internasjonale lufthavn.

Om en FDI-kongress avholdes i Singapore eller Mexico by spiller ingen stor rolle; det skiller bare en time eller to i reisetid. Menneskene er de samme, kongressfasilitetene de samme, emnene de samme, souvenirene er, om ikke de samme, så i alle fall laget på Taiwan. Om sommeren er luftrommet over Europa så proppfullt av flymaskiner at de uheldige må bli stående på bakken i timevis i påvente av plass i luften.

En måte å møte dette problemet på er å dytte flyene stadig fullere. Charterselskapene har utviklet dette til en raffinert kunst. Man trenger et slangemenneskes ferdigheter for å komme på plass og en yogis utholdenhet for å bli sittende immobilisert i fire-fem timer eller mer. Men frem kommer man, til sol, sjø og billig børst – og hva gjør vel noen timers ubekvemmelighet når solen stiger på himmelen og camparien synker i glasset?

De fleste av oss tilhører dette luftens proletariat. Det er lenge siden man fikk køye på SAS’ Skymaster på vei til Amerika; det var den tiden flyvertinnene hadde båtluer, yppighet og glatt hud og det utmattede propellflyet måtte mellomlande på Island for i det hele tatt å komme over dammen. Prisen for en flyvning var etter datidens pengeverdi astronomisk; i dag kan man fly jorden rundt for en snau månedslønn. Volum har, som alltid, presset prisene, og luftrommet er blitt allemannseie.

Men det finnes en diskret nisje i dette markedet. Aller forrest i den tettpakkede jumbojeten finnes det en verden for seg selv, like fremmed for deg og meg som Versailles var det for en fransk lappskomaker. Mens det store gross har jobbet for å øke volumet, har en forholdsvis liten gruppe jobbet stille, men intenst kun med én tanke i hodet: Hvordan gjøre en flyreise så luksuriøs som mulig for den håndfull passasjerer som ingen tanker har for lavpristilbud med 2 uker på uspesifisert hotell på Kreta?

Resultatet er det som på fagspråket kalles F-klasse. De aller fleste flyselskapene, også de europeiske, har en slik F-klasse på sine interkontinentale flyvninger, og den må ikke forveksles med den i og for seg utmerkede innretning som kalles business-klasse. På F-klasse blir du båret på hendene fra du sjekker inn til du er vel ute av terminalen på ankomststedet.

Mens en reise på business-klasse er en komfortabel måte å reise på, er en reise på F-klasse mer en måte å leve på, en intens opplevelse av luksus og velvære. For en passe loslitt globetrotter som meg var det en reise jeg ønsket skulle vare evig.

Etter en slitsom reisedag i Argentina får jeg den hyggelige beskjed fra British Airways i Buenos Aires om at jeg er invitert til å reise hjem på F-klasse. Av med shorts og t-skjorte, på med jakke, slips og penbukser. Litt stil kreves av en spurv som skal danse i tranedans. Mens et halvt tusen slitne turister snegler seg frem mot innsjekkingsskranken på økonomiklasse, eskorteres Tidendes medarbeider frem til en egen skranke merket "First", betjenes i ensom majestet av to søte damer og blir eskortert gjennom sikkerhets- og passkontroll til et venterom med dype skinnstoler, en velfylt bar og rikelig med aviser. Ikke før hele jumboen er fylt opp bakfra, blir jeg hentet, tiltalt med navn som den umåtelig betydningsfulle person jeg brått er blitt.

"Welcome, Mr. Nilsen – pleased to have you with us this evening" sier purseren mens tililende flyvertinner hjelper meg av med jakken og henger den i garderoben, geleider meg på plass og trykker et slankt krystallglass med årgangschampagne i min ikke uvillige hånd. Det er tre-fire tjenende ånder i førsteklassekabinen som tar 14 passasjerer, helt fremme i snuten på jumboen. Midt i kabinen er det en konsoll med en utsøkt blomsteroppsats og et stort utvalg av aviser og tidsskrifter

Jeg må endelig ikke nøle med å si fra hvis det er noe de kan gjøre for meg ...

Og det er det saktens. Mitt sete, 2A, er skråttstilt mot tre vinduer med en bred hylle og et sete skjermet av fra resten av kabinen, nesten som en egen liten kupé. Vis a vis selve setet er det et litt mindre sete der jeg kan invitere en middagsgjest til å dele et måltid ved et romslig bord dekket med hvit damask, flortynt porselen, friske blomster og krystallglass. Menyen er á la carte og måltidet kan inntas når som helst under reisen; teoretisk kan man spise seg fra Argentina til London non-stop. Selvfølgelig har jeg min egen private video med et videotek med 50 forskjellige filmer, fra årets produksjon til legendariske klassikere.

Jeg er faktisk langt ute over Atlanteren før jeg har klart å sette sammen en seks retters middag med skalldyr, curry-suppe, penne med pesto, argentinsk indrefilet, isanretning og litt roquefort og gruyère for sikkerhets skyld. Med ulike viner fra tre verdensdeler, XO cognac og litt sveitsisk konfekt til kaffen. Og kun porselen, intet flybrett så langt øyet kan se.

Ikke vet jeg hvor stor mage jeg trodde jeg hadde, men dette var klart i overkant. Hva med en liten hvil? Pysj har jeg fått utlevert, og med et enkelt trykk på en knapp i armlenet forvandles setet til en regulær, to meters seng ved hjelp av diskret summende elektronikk. Og med en liten night-cap av Johnny Walker Blue Label glir Tidendes medarbeider inn i Morfei arme, pysjkledt med hodet hvilende på en stor god pute.

Nedturen er å våkne over Biscaya. Hva har man ikke sovet bort av filmer, champagne, snacks og annen luksus! På den annen side: Her er det frokost på sengen med min egen lille tekanne, bløtkokt egg og varm toast, kaldt mineralvann og en kjempeporsjon med bacon og frisk frukt.

Alt tryllet frem med den lavmælte smilende stil som britene er så umåtelig dyktige til.

Skal det være en slags moral i denne historien, som, selv om den opptrer i Tidende som med all sin sommerlige lødighet, tross alt er et helsefaglig tidsskrift?

Det måtte i så fall være i tobakkskadelig forstand:

De fleste røkere er etter en transatlantisk flyvning rimelig hissige på en blås ved reisens slutt. Men ikke denne gang. Hadde valget vært mellom en Cohiba eller 10 flere timer i luften, ville mitt svar vært:

– Keep on flying, Captain!

Tekst: Henning A Nilsen. Foto: British Airways