"Tønne tar alt"

"Tønne tar alt"

Dette var en overskrift i Nationen i slutten av november i fjor, etter at Arbeiderpartiets landsmøte hadde vedtatt at sykehusene bør få statlig eierskap. Dersom helseminister Tore Tønne får det som han vil, blir ikke bare de somatiske sykehusene overført til Staten. Også psykiatrien, ambulansetjenesten og tannhelsetjenesten kan bli statlig, ifølge Nationen.

At sykehusene skal bli statlige, får etter alt å dømme flertall på Stortinget i vårsesjonen. Hva vil bli konsekvensene for fylkeskommunen? Hvilke endringer må tannhelsetjenesten påregne, og hvilke grep vil det være hensiktsmessig å ta fra vår side?

Dette er spørsmål som vi må ta stilling til. Nationen forskutterte trolig Sosial- og helsedepartementets planer for tannhelsetjenesten. Ved årsskiftet er signalene fra departementet at man i første omgang ikke vil foreslå endringer i tannhelsetjenestens forankring. Hovedstyret ønsker likevel en bred debatt internt for å være i forkant og vil derfor på årets første møte 17. og 18. januar drøfte hva vi gjør videre. Det vil være naturlig å nedsette en arbeidsgruppe for å utrede de forskjellige implikasjoner av eventuelle endringer, og vurdere hvilke andre tiltak som kan komme på tale fra Tannlegeforeningens side. Saken vil bli et hovedtema på årets formannsmøte. Basert på disse drøftingene vil vi oppsummere NTFs holdning og synspunkter i egnede kontakter med departementet.

Hittil har tannhelsetjenestens forankring vært av størst betydning for ansatte i Den offentlige tannhelsetjenesten. Foreløpig har vi dessverre sett lite til det samarbeidet mellom fylkestannlegene og privat sektor som lov om tannhelsetjenesten åpnet for. Fremtiden kan bli annerledes, og skillet mellom offentlige og private tjenesteytere kan komme til å bli mindre tydelig. Dette gjør at forankringsnivået blir viktigere for hele tjenesten.

Kampen om skattekronene har vært vanskelig i fylkene, hvor sykehusene har skrapt kassa tom de fleste steder. Hvorvidt lokalsamfunnene og kommunene vil få et bedre tilbud ved at kampen om pengene utkjempes i staten (les Oslo), er vel ikke helt åpenbart. Avstandene blir store og resultatene helt avhengige av gode systemer, som også ivaretar tjenestetilbudet fra vår sektor.

I vurderingen av forankringen må vi også drøfte det primærkommunale alternativ og modeller for interkommunalt samarbeid.

Jeg skal imidlertid ikke forskuttere vårt standpunkt, men oppfordrer tvert imot de av medlemmene som har synspunkter i disse spørsmålene om å kontakte hovedstyrets medlemmer. Vi trenger deres råd, og ønsker å ha vind i ryggen når vi meddeler departementet våre synspunkter.

Carl Christian Blich