Ingen økning av bivirkningsrapporter om plastfyllinger

Lars Björkman og Vigdis Helland:

Ingen økning av bivirkningsrapporter om plastfyllinger

Til tross for at bruk av plastbaserte tannfyllingsmaterialer har økt, er  
 det ikke observert noen tilsvarende økning av bivirkningsrapporter om plastfyllinger. Dette viser data fra Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer. Den tendensen til økning som tidligere ble observert for plastbaserte materialer, har ikke fortsatt. Rapporter om metall- og legeringsrelaterte bivirkninger økte i 1999, men fremdeles er amalgam det materialet som oftest er nevnt i bivirkningsrapportene. De signaler som er kommet fra det svenske bivirkningsregisteret om astmaanfall i forbindelse med behandling med plastbaserte fyllingsmaterialer (omtalt i Tidende nr. 15, 2000) kan ikke verifiseres via data fra de norske bivirkningsrapportene.

I perioden 1994 til 1997 ble det registrert en årlig økning av rapporter om plastbaserte materialer. Denne trenden er brutt, og i de to siste årene har andelen rapporter om plastbaserte materialer minsket noe (1). I løpet av 1999 var, som tidligere, amalgam det materialet som oftest ble nevnt i rapportene til Bivirkningsgruppen (Fig. 1). En interessant observasjon er at andelen rapporter om metall- og legeringsrelaterte bivirkninger økte i 1999 i forhold til foregående år. Totalt er det, fram til slutten av 2000, mottatt nesten 1000 rapporter. 122 av disse er mottatt i løpet av 1999.

Det er en viss ubalanse i antall innsendte rapporter fra de ulike geografiske regionene i landet (Fig. 2). For Vestlandet var det gjennomsnittlige antallet bivirkningsrapporter høyere enn for Østlandet. Forskjellene går også igjen i relasjon til antall tannleger i regionen. Den høyere andelen av rapporter fra Vestlandet kan være et resultat av geografisk nærhet til Bivirkningsgruppen og til f.eks. kursaktiviteter vedrørende bivirkningsproblematikk, da dette kan bidra til at flere reaksjoner bemerkes og innrapporteres.

Fremdeles få rapporter om reaksjoner blant personell
Også yrkesrelaterte reaksjoner overfor dentale materialer kan rapporteres til Bivirkningsgruppen. I løpet av hele rapporteringstiden utgjør disse bare 2 % av alle rapporter. Dette er et lavt tall, spesielt om man sammenligner med data fra det svenske bivirkningsregisteret der ca. en fjerdedel av rapportene gjelder tannhelsepersonell.

Hva bør rapporteres?
Alle mistenkte bivirkningsreaksjoner bør rapporteres til Bivirkningsgruppen. Det kan være lokale reaksjoner (lichenoide kontaktreaksjoner, materialrelatert stomatitt/gingivitt, etc.) eller generelle reaksjoner (f.eks. eksemutbrudd i forbindelse med tannbehandling, mistenkte bivirkninger i form av allmenne og uspesifikke symptomer). Også andre reaksjoner som er uvanlige og har forbindelse med tannbehandling bør rapporteres, selv om man ikke er sikker på om det er en materialreaksjon. For at man skal få et så godt overblikk som mulig over omfanget og spekteret av reaksjoner, bør alle bivirkningsreaksjoner rapporteres, selv når det er velkjente materialreaksjoner, f.eks. lichenoid kontaktreaksjon ved amalgam.

Klinisk dokumentasjon av bivirkningsreaksjoner
Når en mistenkt bivirkningsreaksjon observeres, skal dette dokumenteres skriftlig i journalen. Tegn og symptomer (debut, forløp, etc.), tidsmessig relasjon til behandlingen, anvendte dentale materialer og eventuell topografisk relasjon til det mistenkte materialet bør noteres. Likeledes bør eventuell pågående medisinering registreres. Dersom man har tilgang til fotoutstyr, bør man ta bilder, da det er en stor fordel å ha dokumentasjon. I en del tilfeller kan det i tillegg være aktuelt å ta biopsi for å verifisere den kliniske diagnosen. Dette bør gjøres av tannlege med erfaring i biopsitaking. I tvilstilfelle bør pasienten henvises til spesialist.

Hvem rapporterer?
Bivirkningsrapporten bør fylles ut og sendes inn av den tannlege, lege eller tannpleier som først oppdager reaksjonen. Dersom pasienten henvises videre til annen lege eller tannlege for kompletterende utredning, bør det angis i henvisningen at bivirkningsrapport er sendt inn. Rapporten bør sendes inn så snart reaksjonen blir oppdaget. Dersom supplerende utredning bidrar til ytterligere informasjon om årsaken til reaksjonen, kan denne informasjonen sendes inn i ettertid. En generell regel vedrørende utredning av bivirkninger og bivirkningsreaksjoner er at symptomer fra munnhule, tenner og kjever i første rekke utredes av tannlege. Symptomer fra andre deler av kroppen utredes primært av lege. Hvis det er hudreaksjoner, utredes dette i samarbeid med dermatolog.

Tabell 1. Beskrivelse av de fem tilfellene der man nevnte både "astma" og "dentale plastmaterialer" (kompositt/polymer). Bare ett av tilfellene var relatert til et astmaanfall

Hvorfor skal man rapportere bivirkninger?
Fordelene med et spontant registreringssystem for "post-marketing surveillance" ("etterhåndsovervåkning") er at man på en enkel og kostnadseffektiv måte kan detektere sjeldne bivirkninger som man kanskje ellers ikke ville ha oppdaget. Bivirkningsregistreringen bør anses som et ledd i kvalitetssikringsarbeidet innen tannhelsetjenesten, og det er viktig at alle bidrar med sine observasjoner – både tannlege, tannpleier og leger – ettersom systemets kvalitet bygger på at alle medvirker. Dersom et produkt eller materiale forekommer uventet ofte, eller dersom nye typer av reaksjoner opptrer, kan dette føre til at man studerer produktet nøyere angående risiko for bivirkninger. Data fra bivirkningsrapportene kan også legges til grunn om myndighetene ønsker å utferdige advarsler, såkalt "vigilance" overfor et produkt.

Får man astma av kompositt?
I et tidligere nummer av Tidende (2) ble det referert til en artikkel i det svenske tidsskriftet "Dagens medicin" under overskriften: "Plastfyllningar i tänder kan utlösa astma och eksem" (3). Ved gjennomgang av alle 550 bivirkningsrapportene som var sendt inn til det svenske bivirkningsregisteret i perioden 1996–1999, ble det identifisert 36 tilfeller der det ble antatt å være sannsynlig sammenheng mellom pasientens plager og plastfyllinger. Pasientene hadde symptomer i form av blant annet blemmer i munnen og utslett på kroppen. Dessuten ble det rapportert at noen av pasientene fikk astmaanfall i forbindelse med behandlingen (3).

Disse opplysningene førte til at Bivirkningsgruppen i Bergen gjorde analyser av forbindelsen mellom behandling med plastfyllinger og bivirkningsreaksjoner i form av astmaanfall i de rapporter som ble sendt inn i perioden 1993 til 1999. I totalt 3 % av alle rapportene var "astma" nevnt enten direkte i forbindelse med mistenkt bivirkningsreaksjon eller som anamnestisk opplysning. Av de rapportene der astma var nevnt inneholdt 20 rapporter opplysninger om hvilke materialer som ble anvendt. I rapporter der astma var nevnt ble plastmaterialer samtidig nevnt i 25 % av tilfellene. Plastmaterialer ble nevnt i bare 7 % av tilfellene der astma ikke ble nevnt. Ved en detaljert gjennomgang av de tilfellene der man både har nevnt astma og dentale plastmaterialer (kompositt/polymer) viste det seg at bare ett tilfelle var relatert til et astmaanfall (Tabell 1). Denne pasienten hadde fått behandling med et kompomermateriale. I rapporten angis at pasienten ofte fikk astmaanfall også ellers. I de øvrige fire tilfellene dreide det seg ikke om astmalignende reaksjoner, men andre reaksjoner som kan være relaterte til overfølsomhet.

Konklusjon
Ved gjennomgang av bivirkningsrapportene som er sendt inn til Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer i perioden 1993–1999 vises bare ett tilfelle der astma kunne være relatert til dentale plastmaterialer. Imidlertid vet vi ikke hvor mange tilfeller som faktisk inntreffer, men som ikke rapporteres. Dette understreker betydningen av at helsepersonell registrerer og sender inn sine observasjoner.

Referanser

1. Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer. Årsrapport 1999. http://www.uib.no/ood/BVGtxt/arsr_99.pdf (avlest 23.10.2000)
   

2. Kompositt utløser astma og eksem, Nor Tannlegeforen Tid 2000; 110: 786–7.
   

3. Dagens medicin 2000-10-10. Plastfyllningar
   i tänder kan utlösa astma och eksem. (avlest 23.10.2000)

Adresse: Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer, Årstadveien 17, 5009 Bergen