Bymusa og fjellmusa

Bjørg Figenschou:
Bymusa og fjellmusa

Det er riktig trivelig å være landsbytannlege, men hva skjer med våre kolleger i hovedstaden? Er det bare money, money, money? Det må da være nepetrist?

Jeg forstår at Krimkrigen er over og at Florence er begravet, men... For to uker siden fikk jeg etter megen strev og møye ut en vannrett 38 og la en veke og sydde fire vakre suturer. Ingen problemer, bare det at pasienten bor i Oslo og måtte få tatt ut stingene der. Hva tror dere vi her i huttaheita gjør når folk fra de sentrale strøk står på døra og trenger hjelp i ferien? Selv om venterommet er stint, sier vi naturligvis, oftest med et smil, og gjør det som trengs. Ofte tar vi ikke betaling engang, noe som virker forvirrende, har vi sett.

Men ikke slik i hovedstaden. Først ringte jeg til en «familietannlege», dvs. fetter av far eller noe slik. Der svarte stemmen i tele fonen at filleting tok de ikke. Jeg hadde en morsom sekretær som kalte veken for ei fille, men jeg tror ikke det var slik ment. Så prøvde pasienten (en usedvanlig trivelig og vakker ung dame) 10-12 telefoner selv, men ingen ville hjelpe! Alle var tannleger i Oslo sentrum, da dette var best for jobben hennes. Redningen ble Sentrum Tannlegekontor, hvor damen ble hyggelig behandlet og alt i orden og stor takk. Men her sitter jeg sjokkskadd i provinsen og sier med mitt tantebarn: Fy for skam! Ikke lov å gjøre sånn!!!

Os i Østerdal, 19.06.2001.