Proteksjonisme, optimisme eller idealisme?

I løpet av sommeren er Tannlegeforeningen av aktverdige stortingskandidater fra Nord-Norge beskyldt for å være proteksjonistisk. Utgangspunktet var en NTB-melding som slo fast at partiprogrammene, med få og hederlige unntak, er uten vyer for tannhelsefeltet. Jeg etterlyste en helhetlig strategi for å hindre krise. Det blir 600 færre tannleger i løpet av 15 år, rekrutteringen av vitenskapelige lærere er meget lav, vi går mot spesialistmangel, og en MMI-måling viser at 320 000 nordmenn siste år måtte utsette tannlegebesøket pga. økonomi.

Tannlegeforeningen er bekymret for planene om å etablere et nytt fakultet. Tre fakulteter er mange i lille Norge. Spesielt lærerrekruttering og opprettholdelsen av de vitenskapelige miljøene tilsier at man skal være meget forsiktig med å splitte miljøene ytterligere. Helt siden vårt høringssvar ble avsendt, har vi lansert forslaget om «delt løsning». For å stimulere nordnorsk ungdom til i større grad å søke seg til odontologistudiet, bør preklinikken kunne gjennomføres ved Det medisinske fakultet i Tromsø. Deretter fortsetter studentene ved odontologifakultetene i Oslo og Bergen og får økt praksis i Den offentlige tannhelsetjenesten for å styrke identifiseringen til arbeidsoppgavene der.

Selv om en del politikere er selektive i sin hukommelse, kan verken to helseministre, Sosialkomiteens medlemmer, tre statssekretærer i KUF eller fraksjonslederne i KUF-komiteen påstå at de ikke har fått presentert dette synet. Påstander fra enkelte om at vi for et år siden mente det ikke var nødvendig å utdanne flere tannleger, men nå ser det samme som en hastesak, er bortimot et lysår fra sannheten. Problemet er at tilhengerne av et nytt fakultet i Tromsø ikke finner vår delte løsning særlig interessant, idet studentene avslutter studiet i sør og vest. Mediene er også uinteressert i problemstillingen med mindre man tar i bruk begreper som «luftslott» for å få dem til å forstå at årevis trenering av saken leder til alvorlige konsekvenser.

Fremtidens utfordringer må løses med fremtidens virkemidler. Derfor må man snakke om behovet for tannhelsepersonell og ikke isolere diskusjonen til å dreie seg om tannleger. Vi håpet at Statens helsetilsyns snuoperasjon før sommerferien skulle få både politikere og byråkrater til å forstå at tannlege- og tannpleierutdanningen er to sider av samme sak. Når tilsynsmyndigheten nå fraråder oppstart av et tredje fakultet, er det et faglig råd som bør bringes inn i vurderingen. Vi sendte derfor 16. august et brev til Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet der vi ber om at utdanningen av tannleger og tannpleiere blir vurdert samlet.

Tannlegeforeningen ønsker i høyeste grad at distriktene skal komme styrket ut av satsingen. Det er derfor vi har presset på i denne saken gjennom flere år. Derfor må det også utdannes flere spesialister som kan bemanne odontologiske kompetansesentre i regionene. Solide fagmiljøer både regionalt og lokalt blir viktige virkemidler i kampen om fremtidens tannleger. I Ellingsæterutredningen fra 1992 var et av forslagene at spørsmålet om spesialisering i tannhelsetjenesten skulle utredes separat. Nå, snart 10 år senere, ligger utredningen der, og anbefalingene er entydige: Økonomi til utdanningsprogrammene og lønnede utdanningsstillinger er påkrevet. Dette må komme på toppen av bevilgninger til grunnutdanning. Også for å etablere regionale kompetansesentre trengs det friske penger. Når Tannlegeforeningen har gjentatt dette budskapet ved hver anledning vi fikk, blir det litt underlig at politikere med ett primært mål i sakens anledning beskylder oss for å være proteksjonistiske.

Dette er dessuten bare noen av elementene som skal til. I tillegg kommer Helsetilsynets tanker om en annen organisering av tjenesten og nye avlønningsformer. La det være sagt med én gang: Mange steder i Den offentlige tannhelsetjenesten finner medarbeiderne liten mulighet for noen form for effektivisering. Det er hjertesukk som skal tas på alvor. Men; på det sentrale Østland, hvor en tredel av alle landets tannleger befinner seg, kan både geografi og topografi tillate endringsprosesser som gjennom noen år reduserer behovet for tannleger der. Dette vil frigjøre tannlegeressurser, slik at nykommerne må se på tilbudene fra Distrikts-Norge med nye øyne. Og jeg understreker at dette gjelder så vel privat som offentlig sektor. Det blir spennende å se resultatet av et forskningsprosjekt i Troms fylke hvor NTF har bidratt med en bevilgning på
100 000 kroner.

Når vi ikke deler rektor Tove Bulls optimisme med hensyn til å opprette et tredje lærested for tannleger i Norge, er dette begrunnet i to forhold: Vi frykter at dette vil svekke kvaliteten, ikke først og fremst på det nye lærestedet, men både kort- og langsiktig på alle tre. Vi frykter også at en slik tung satsing vil komme istedenfor andre nødvendige satsingsområder som nevnt ovenfor. Dersom dette gjør oss til proteksjonister, må det være fordi vi ønsker å verne om faglighet i utdanningen av tannleger og fordi vi ønsker å verne om arbeidsforholdene for fremtidens tannleger i Distrikts-Norge.

Knapt noen gruppe eller organisasjon har slik som Tannlegeforeningen slåss for bedre finansieringsordninger for pasientene og for etter- og videreutdanning av tannhelsepersonell som kan styrke kvaliteten på tjenesten. Vi bruker nær 9 millioner kroner på utviklingen av vår systematiske etterutdanning (TSE). Når vi ikke har kommet lengre i arbeidet for trygdeordninger, er det fordi Stortinget til nå ikke har prioritert tannhelse særlig høyt. Jeg synes vi kan tillate oss å kalle dette for idealisme på vegne av odontologien og tannhelsetjenesten. At enkelte politikere glemmer dette i valgkampen, kan ikke tas som garanti for at fremtiden blir uten begrensende prioriteringer.