Lærerne hentes i utlandet

Tannlegeutdanning i Tromsø:

De står klare i Tromsø. Og de står samlet. Rektor, universitetsdirektør og dekanus ved Det medisinske fakultet. Sammen med helseadministrasjonen og politikerne i nord. De kan begynne når som helst egentlig. I hvert fall neste høst, hvis politikerne sentralt bestemmer seg snart. Da kan de ta imot 35-40 tannlegestudenter ved Universitetet i Tromsø. De har lyst alle sammen, og rektor har is i magen når det gjelder rekruttering av lærere.

De er enige og så samsnakket at det er vanskelig å høre forskjell på dem, selv om vi treffer dem hver for seg, universitetsdirektør Arne Benjaminsen, rektor Tove Bull og dekanus Georg Sager. Tidende er i Tromsø en strålende vakker tidlig høstdag, ved et universitet i forventningsfull semesterstartstemning.

Universitetsdirektør Arne Benjaminsen legger vekt på at Universitetet i Tromsø i en del år har hatt pågang fra miljøet rundt seg, særlig de nordnorske fylkeskommunene og helseadministrasjonene, men også fra fylkestannleger i andre deler av landet, som har fremmet ønske om at man skulle få etablert en tannlegeutdanning i Tromsø. Og han begrunner pågangen slik:

– De erfaringene man har hatt etter at det ble etablert medisinerutdanning i Tromsø, viser for det første at en større andel av disse kandidatene tar seg jobb i Nord-Norge, sammenlignet med dem som er utdannet sørpå, og hvis de forsvinner ut av landsdelen, er tilbøyeligheten til å bosette seg utenfor de store byene større enn blant dem som utdannes andre steder. I forhold til de ønsker samfunnet rundt oss har, er det naturlig at vi her ved Universitetet i Tromsø påtar oss den oppgaven, på samme måte som vi har gjort innenfor andre fagområder. Jeg tror også at vi kan få til en studiemodell som bidrar til å fornye tankegangen rundt utdanning av tannleger i Norge, og en modell som har en sterkere vinkling mot Den offentlige tannhelsetjenesten enn det man har sett tidligere.

– Hele regionen står bak dette nå, sier dekanus ved Det medisinske fakultetet, Georg Sager. – Men det vi er redde for, er at det skal fremstå som en ren Tromsø-greie. Dette er mye mer enn det. Og vi har fått mange støtteerklæringer i ulike varianter fra Hedmark, Oppland, Buskerud og Midt-Norge. Vi føler at fra å være en nordnorsk sak, så er dette blitt en nasjonal sak.

– Både Oslo og Bergen sliter med å rekruttere vitenskapelig personell. Har dere tenkt til å få lærekreftene der til å flytte nordover eller hvordan skal dere løse bemanningen, Tove Bull?

– Det ble sagt da Universitetet i Tromsø ble etablert, at vi kommer aldri til å klare å rekruttere folk til Nord-Norge, verken til medisin eller noe som helst. De fortalte hvor ille det skulle gå. Og så har det ikke gått ille, det har gått utmerket. Vi er et fullt ut oppegående universitet som har høy kvalitet og Universitetet i Tromsø står ikke tilbake å regne i forhold til de andre universitetene. Det viser alle evalueringer som er gjort. Derfor er jeg trygg på at vi kommer til å klare dette også. Og hittil har vi aldri gitt opp det vi har startet med. Vi har aldri måttet gi oss fordi rekrutteringen har vært dårlig. Det går rundt, og det går rundt på en forsvarlig måte, men jeg skal være den første til å innrømme at vi gjerne skulle hatt flere i faste stillinger. Rekrutteringssituasjonen vet vi er vanskelig. Den er vanskelig i mange andre fag også. Vi er ikke så naive at vi tror at det bare er å lyse ut stillinger. Vi er nødt til å gå ut selv og headhunte folk, og vi må ut over landegrensene. Her hos oss er kanskje psykologi det beste eksempelet. Der har vi rekruttert tungt fra Canada og USA. Det fungerer utmerket. Så vi ser for oss at vi må rekruttere en del internasjonalt. Umeå har interessert oss en del, for der skal de vel trappe ned. Så det kan være en del å hente fra nabolandene også. Det å rekruttere internasjonalt og fra andre universiteter i Norge, det har vi alltid gjort, og det er viktig for å skape fornyelse i et fagmiljø. Jeg har is i magen når det gjelder dette, svarer rektor.

– De utlendingene dere snakker om, er det folk som blir værende ved lærestedet? Og nå spør vi universitetsdirktøren:

– En del blir, men det er ikke til å legge skjul på at mobiliteten blant de vitenskapelig ansatte i Tromsø er høyere enn ved de andre universitetene. Det er jo også et pluss. Men det kan være et problem der det er en kritisk bemanningssituasjon. Vi har i hvert fall hittil klart å rekruttere til de fagene vi har. Videre vil det også være naturlig når studiet er kommet i gang, å utdanne kandidater gjennom egen forskerutdanning, sier Benjaminsen.

– Hvordan ser man på dette med rekruttering ved fakultetet, Georg Sager?

– Jeg ser problemet med rekruttering, og vi tar det alvorlig. De andre fakultetene, spesielt Oslo, har utdannet mange doktorgradskandidater uten at man har greid å beholde dem. Det må bety at man ikke ser det som en utfordring å jobbe ved de fakultetene. Jeg har fått signaler om at det finnes folk som har den akademiske kompetansen som i dag ikke jobber ved utdanningsinstitusjonene, men som kunne tenke seg å prøve noe nytt i Tromsø, i hvert fall i en overgangsperiode. Vi har ikke noe ønske om å ta lærekrefter fra Oslo og Bergen. Hvis det skjer, er det det samme som å skyte seg selv i foten. Og hvis det har vært mobilitet noen vei, så er det Universitetet i Tromsø som har utdannet vitenskapelig personell til Oslo, Bergen og Trondheim og ikke omvendt. Det er et poeng for oss at Tromsø faktisk forsyner hele Norge med kvalifisert arbeidskraft, mens gradienten den andre veien er heller laber. Det er bare et faktum.

– Hva sier rektor til en delt løsning mellom Tromsø og de to etablerte fakultetene i Oslo og Bergen, slik NTF foreslår?

– En delt løsning går vi ikke inn for. Vi har dårlig erfaring fra andre fag. Vi vil kanskje ikke si nei, fordi vi tror det kan bli et fullt studium etter hvert, og det er det som er målet. Men vi vil argumentere mot det: Poenget med å starte tannlegeutdanning i Tromsø er å skaffe tannleger til Nord-Norge og distriktene generelt. Ved å utdanne tannleger i Tromsø bidrar vi til det, og vi er redde for at den effekten skal utebli. Det er den erfaringen vi har fra andre studier. Derfor er vi skeptiske til en delt løsning. Men det betyr ikke at vi kommer til å si nei hvis det blir det eneste alternativet. Men hvis dette blir aktuelt, vil vi få noen år med store vanskeligheter, og så vil det til slutt bli en permanent løsning med et helt studium i Tromsø før eller senere, sier Tove Bull.

– Og hva sier universitetsdirektøren?

– Hvis vi ser på OECD-statistikk, så har vi det antall tannleger vi skal ha i Norge. Men vi har et fordelingsproblem, og det er det fordelingsproblemet Tromsø kan ha en funksjon i forhold til å rette opp. Jeg tror man taper det poenget ved å legge den kliniske delen av studiet til Oslo og Bergen. Vi ser det også som et stort poeng å få forankret den kliniske delen av studiet i det offentlige tannhelsesystemet. På klinikksiden planlegger vi samarbeid med Den offentlige tannhelsetjenesten, og vi skal ikke ha universitetsklinikk på samme måte som i Oslo og Bergen. Klinikkfunksjonene skal i første rekke skje i de etablerte miljøene.

Og dekanus ved Det medisinske fakultet:

– Jeg tror det kjennetegner det moderne samfunn at en velger å slå seg ned rimelig nær utdanningsstedet. Hvis vi skulle hatt en delt løsning, ville det være mer ideelt at vi snudde på det: At vi tok preklinikken i Bergen og Oslo og den kliniske biten her oppe. Men vi vil ikke si nei takk hvis vi får tilbud om en delt løsning. Hvis man begynner med et delt studium som utgangspunkt, vil man fordyre prosjektet enormt. For da må man utvide senere og gjøre om på det meste. Da blir det virkelig dyrt å være fattig.

– Er det slik å forstå at dere står klare til å ta imot studenter når som helst, Benjaminsen?

– Vi ønsker en avklaring så fort som mulig. Samfunnet rundt oss trenger det mest. Det er der man sliter med problemene med å rekruttere tannleger til tannhelsetjenesten. Universitetet i Tromsø er klart til å sette i gang når startsignalet kommer. En rask avklaring betyr at vi kan ta imot studenter fra og med neste høst.

– Hva sier dekanus til dette, da?

– Når det gjelder basalfagene, er vi godt etablert. Neste høst er kanskje tidlig, men hvis vi fikk lov, så ville vi sagt ja. De to første årene kan vi dekke uproblematisk. En eller annen form for universitetsklinikk må vi ha etter hvert. Men samtidig har vi et ønske om å spille på utplassering i både Den offentlige tannhelsetjenesten og privat, slik at studentene får det generelle inn ved kontorer rundt omkring. Grunnen til det er at vi har så god erfaring med to profesjonsstudier her ved Det medisinske fakultet. Her har vi medisin, som ble etablert på begynnelsen av 70-tallet etter en ny modell, med utplassering til lokale sykehus og i distriktene på slutten av studietiden. Dette har vist seg å ha god effekt. Både når det gjelder de faglige og praktiske ferdigheter, og også når vi ser på hvor studentene blir av. Også ved embedsstudiet i farmasi ser man at utdanningsstedet og studiemodell spiller en rolle i forhold til hvor man velger å slå seg ned. Det samme gjelder medisin og psykologi. Med bakgrunn i erfaring har jeg stor tro på at vi kan utdannne tannleger med nasjonal standard, og etter en ny studiemodell som gjør at de velger utradisjonelt.

– Hvor mange studenter kan du ta i mot, Georg Sager?

– Den planen vi har lagt frem dreier seg om 35–40 studenter. Det tror jeg er et riktig tall, og det var det vi begynte med på medisin, selv om vi har utvidet betydelig der. Vi er i utgangspunktet ikke interessert i å ha 70 tannlegestudenter her. Men det er klart at hvis vi fikk ressursene, så ville vi si ja til det også, men jeg tror ikke det er en ideell løsning, svarer dekanus og fortsetter:

– Jeg tror de fleste er enige om at det er nødvendig med en økning i tannlegeutdanningen nasjonalt sett. Hvis det skal skje en økning i Bergen og Oslo, vil også det koste penger, med utvidelse – og i hvert fall i Bergen, en betydelig renovasjon av bygget. I tillegg kommer driften. På embetsstudiet i medisin driver vi for samme pris per student som i Oslo. Vi skal i hvert fall ikke bli dyrere på odontologi, og vi har et mål om å gjøre studiet billigere faktisk. Jeg tror kanskje det har vært en manglende nytenking i de etablerte miljøene for å se hvordan kostnadene kan reduseres. Vi ønsker utdanningen hit. Her vil vi etablere et institutt for tannmedisin ved Det medisinske fakultet. Det er naturlig i forhold til hvordan tannlegefaget forandrer seg. Og som vi har sett for medisin og etter hvert farmasi, så legger de andre om studieplanene sine etter vår modell, for de har sett at det mer tilfredsstiller behovene i det moderne samfunn. Vi tror at et tannlegestudium i Tromsø vil bidra til en vitalisering av miljøene i Oslo og Bergen. Jeg ser den bekymringen de har, men tror at de trenger et spark bak. Den positive konkurransen har manglet i faget.

– Har du noe du ønsker å si avslutningsvis, universitetsdirektør Arne Benjaminsen. En slags appell i disse valgkamptider?

– Vi har sett at vi ofte blir stilt opp mot de andre fagmiljøene i Norge. Vi er lite interessert i den type diskusjon og har ingenting imot de to fagmiljøene som er etablert i Norge. Vi ønsker et svært godt samarbeid med dem når vi har vårt tilbud etablert her, og vi antar at det vil være gjensidig. Vi har felles interesser i å utvikle odontologien som fagdisiplin. Alle gradsstudier som er opprettet hos oss, har vi fått til å blomstre på en fin måte. Det er jeg overbevist om at vi får til, også når det gjelder tannlegeutdanningen. Universitetet i Tromsø har god erfaring når det gjelder å være entreprenører innenfor høyere utdanning og vitenskap. Dette kan vi.

Og Tove Bull sier:

– Argumentasjonen mot odontologi i Tromsø, enten den kommer fra NTF eller de andre fakultetene, er til forveksling lik argumentasjonen mot å etablere et Universitet i Tromsø i sin tid, og etter mitt syn er det fryktelig historieløst. Jeg blir fylt av trøtthet og lede av å høre på det, for det må kunne gå an å lære av historien. Det har en ikke vært villig til å gjøre i dette tilfellet.

– Dekanus ved Det medisinske fakultet i Tromsø får det siste ordet:

– Jeg tror at dette er snakk om at vi har fått en bestilling fra samfunnet, i en erkjennelse av at vi får en uttalt tannlegemangel. Det som er den vanlige mekanismen, er at distriktene tappes først, og da snakker jeg om hele Norge. Det betyr at Oslo og Bergen merker eller ser dette sist. Universitetets samfunnsansvar er å si fra hvis man kan bidra, og vi her i Tromsø tror at vi på lang sikt, fem til ti år, kan bidra til å snu utviklingen. Det handler om at alle som bor i Norge skal ha et tilnærmet likeverdig tannhelsetilbud. Jeg tror også at det nasjonale odontologiske miljø vil vokse og bli mye sterkere hvis man etablerte noe her i Tromsø, som ikke bare i seg vil være en kraft i Tromsømiljøet, men også bli en inspirasjon i det odontologiske miljøet.

Avgjørelsen skal tas i et uryddig politisk landskap. Vi har i skrivende stund en utdannings- og forskningsminister som sammen med en helseminister uttaler seg positivt og i retning av en tannlegeutdanning i Tromsø. Hvorvidt regjeringen behandler saken før stortingsvalger er uvisst, og Stortingets sammensetning når de får saken, er kanskje ennå mer uviss. De aktuelle stortingskandidatene fra den aktuelle landsdelen ser imidlertid ut til å gå inn for forslaget, hvis og eventuelt når det måtte komme. For alt vi vet vil regjeringen oversende forslaget før valget, det vil si før dette bladet når ut til leserne. Men det kan fortsatt gå vinter og vår. Politiske beslutninger tar akkurat den tiden de tar.

Tekst og foto: Ellen Beate Dyvi