Sykdommer i munnhulen – hvem gjør hva?*
Per Stanley Thrane
Sykdommer i munnhulen – hvem gjør
hva?*
I Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 21, 2001 (se også side 878 i dette heftet av Tidende) presenterer Steinar Aase og medarbeidere en artikkel der de peker på at Crohns sykdom enkelte ganger kan debutere i munnhulen, spesielt hvis pasienten er en ung mann (1). Det understrekes videre at en oversett oral debut kan medføre forsinket diagnostikk og behandling av sykdommen for enkelte av disse pasientene. Det er nærliggende å spørre hvem som har ansvaret for dette – legen eller tannlegen – og hva vi eventuelt kan gjøre med det?
En rekke systemiske sykdommer og tilstander har mer eller mindre karakteristiske orale manifestasjoner og kan debutere i munnhulen. Granulomatøse forandringer i slimhinnen hos yngre pasienter, uten påviselig lokal årsak, vil normalt vekke tannlegens oppmerksomhet og resultere i en henvendelse til pasientens behandlende lege med spørsmål om videre utredning.
Vanligere er imidlertid slimhinnemanifestasjoner av enkelte hudlidelser (pemfigoid, pemfigus, lichen planus). De orale manifestasjonene av disse sykdommene har et relativt karakteristisk klinisk bilde, og en representativ vevsprøve vil kunne bidra til at diagnosen kan stilles.
Andre sykdommer som kun er forbeholdt munnhulen (karies, periodontitt og visse slimhinnelidelser), er det tannlegens ansvar å diagnostisere og behandle.
En stadig økende informasjonsmengde er en tiltakende utfordring for alle grupper helsearbeidere. Det medfører en økende grad av spesialisering og dermed fragmentering av fagområder og til dels uklare ansvarsforhold.
Moderne odontologi har beveget seg fra å være et håndverksfag til et biologisk basert medisinsk fagfelt tilsvarende andre medisinske kliniske spesialiteter. Dagens biologisk/ medisinsk baserte utdanning skulle gjøre tannlegen godt skikket til å ta et hovedansvar når det gjelder diagnostikk og behandling av sykdommer i munnhulen og til effektivt å kunne kommunisere med både pasient og behandlende lege om medisinske problemstillinger.
Tannlegen tar opp en generell og en spesiell medisinsk anamnese samt en fullstendig medikamentanamnese hos sine pasienter.
Den kliniske undersøkelsen begrenser seg til deler av hode-/ halsområdet, der undersøkelse av munnhulen (tenner, tannkjøtt, slimhinne, tunge) er det sentrale. Dette suppleres med inspeksjon og palpasjon av kjeveledd, tyggemuskelatur, hud, spyttkjertler og lymfeknuter.
Det påhviler derfor tannlegen et ansvar for å skaffe seg oversikt over pasientens generelle helse før behandling i munnhulen igangsettes. Hvis det er uklarhet med henblikk på pasientens helsetilstand, legemiddelstatus eller andre medisinske faktorer som kan influere på tannlegens behandling, skal behandlende lege kontaktes.
Tannleger oppfordres også til å kontakte pasientens behandlende lege om sine funn når disse har/kan ha generell medisinsk betydning. Mange svikter i dette, av forskjellige grunner (usikkerhet, respekt, tid).
Tilsvarende oppfordres behandlende lege til å informere pasientens tannlege når det oppstår medisinske forhold som vil kunne komplisere tannbehandling. Det kan dreie seg om nyoppstått alvorlig sykdom (f.eks. hjerteinfarkt eller cancer), nylig gjennomført operasjon (for eksempel hjerteklaffoperasjon, organtransplantasjon) og/eller ny medisinering (for eksempel blodfortynnede medikamenter, steroider eller cellegift).
Tannleger har taushetsplikt på lik linje med leger, og faget bør i så henseende betraktes som en medisinsk spesialitet, der utveksling av denne typen viktig medisinsk informasjon er en forutsetning for å kunne ivareta pasientens helse på best mulig måte.
Slik informasjonsutveksling krever normalt ikke pasientens samtykke. Samtidig ser mange pasienter (særlig eldre) fortsatt på tannlegen som en «håndverker» uten behov for medisinsk informasjon (2).
Informasjon og god kommunikasjon med pasientene om et slikt nærmere samarbeid mellom tannleger og leger er derfor nødvendig og viktig.
Prevalensen av medisinske problemer i tannlegepraksis øker med økende antall eldre og et stadig utvidet behandlingstilbud.
Dette er en stor utfordring og stiller store krav til tannlegens årvåkenhet og evne til å få frem korrekte opplysninger fra pasientene.
Kommunikasjonen mellom leger og tannleger kan bli betydelig bedre, til beste for pasientenes helse.
En utenlandsk studie viste at én av tre odontologiske behandlingsplaner måtte endres når lege ble konsultert (3), og det er ingen grunn til å tro at forholdene i Norge er annerledes.
Mulighetene til å få til et tettere samarbeid mellom leger og tannleger skulle være styrket i og med innføringen av «Oslo 96», der odontologistudenter, ernæringsstudenter og medisinstudenter får fellesundervisning første halvannet år av studiet. Dette gir ikke bare en felles faglig plattform og kunnskap om hverandres profesjoner, men også kontakter på det personlige plan som vil gjøre et fremtidig samarbeid lettere og mer naturlig.
Et undervisningsmessig samarbeid mellom tannleger og leger har allerede pågått i mange år i Bergen. Dette lover godt for det videre samarbeid mellom disse to profesjonene.
Litteratur
Aase S, Koppang HS, Solheim T, Kjærheim Å, Axéll T, Storhaug K, Refsum S. Crohns sykdom i munnhulen, belyst med noen kasuistikker Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 2489–91.
McDaniel TF, Miller D, Jones R, Davis M. Assessing patient willingness to reveal health history information. J Amer Dent Assoc 1995; 126: 375–9.
Jainkittivong A, Yeh CK, Guest GF, Cottone JA. Evaluation of medical consultations in a predoctoral dental clinic. Oral Surg Oral Med Oral Pathol Oral Radiol Endod 1995; 80: 409–13.
Adresse: Institutt for klinisk odontologi, Det odontologiske fakultet, Geitmyrsveien 71, 0455 Oslo
Adresse: Institutt for klinisk odontologi, Det odontologiske fakultet, Geitmyrsveien 71, 0455 Oslo
Nøkkelord: Diagnostikk; Kommunikasjon; Lege; Sykdom; Tannlege