Genteknologi - halleluja eller skrekk-og-gru?

Vi forstår at genteknologi, bioteknologi og molekylærbiologi berører det biologiske grunnlaget vårt, men de fleste av oss vet ikke mye om det. Da blir man lett offer, enten for skrekkvisjoner eller – på den andre siden – nesegrus beundring. Svært mange landsmøtedeltakere hørte fire fagpersoner presentere et bredt spekter av synspunkter om temaet i løpet av en fredag ettermiddag i Bergen.

Den fagkyndige direktøren
Sissel Rogne er professor ved Landbrukshøgskolen og direktør i Bioteknologinemnda, en statsinstitusjon som gir råd til forvaltningen innen bioteknologi og genteknologi. Hun snakket om prinsipper, muligheter og betenkeligheter i forbindelse med genteknologi.

Bioteknologi er å benytte celler eller deler av celler til å lage produkter. Å bake brød er egentlig en hverdagslig bioteknologisk prosess. Genteknologi vil si å bruke enzymer for å klippe opp arvemateriale og å lime sammen bitene. For å transportere materialet inn i cllene kan man bruke virus som transportmedium – en vektor.

I juni 2000 hadde man registrert kodene i arvematerialet hos mennesker – det humane genom. Informasjonen tilsvarer 200 telefonkataloger med 1000 tettskrevne sider i hver. Nå er utfordringen å tyde og forstå denne informasjonen. I februar 2001 regnet man med at man hadde funnet omtrent 35 000 gener hos mennesker. Antallet gener sier slett ikke noe om hvor storslagen en organisme er. For eksempel har en enkel rundorm ca. 18 000 gener.

Å sette inn et gen som virker (uttrykkes) i samtlige av organismens celler er ikke særlig elegant, og har vært kjent lenge. Det blir mer raffinert når man klipper og limer gener som styrer når og hvor et bestemt protein skal produseres. Dette brukes i genmodifiserte planter som f.eks. er gjort mer motstandsdyktige mot insektangrep. I USA regner man med at ca. 40 % av all mais og bomull er genmodifisert.

Mulighetene for bruk av genteknologi er enorme. Man kunne tenke seg å la bananer eller tomater danne vaksiner, f.eks. til bruk i fattige land. Det er også muligheter for småskalaproduksjon av spesial- og individtilpassede medisiner – et område som kan kalles farmakogenetikk.

Det blir mer problematisk når genteknologi brukes for å påvirke et barns egenskaper. Allerede i dag er det et kommersielt marked for både sperm- og eggdonorer, i USA selvsagt. Skal man kunne velge ut et kunstig befruktet egg (pre-implantering genetisk diagnose) med henblikk på bestemte egenskaper? I Norge, som i de fleste land, er det lovgivning som regulerer forhold som gjelder genmodifiserte organismer og medisinsk bruk av bioteknologi.

Genteknologi innebærer store muligheter innen diagnostikk og behandling, og mange av teknologiene er i bruk i dag. Ved flere sykehus er det rutine å teste for sykdommer med en større eller mindre arvelig komponent. Utviklingen går mot at genteknologi og datateknologi slår seg sammen slik at man f.eks. kan få presise diagnoser ut fra såkalte «gen-chip».

Denne overveldende teknologien kan lede en til en fatalistisk holdning – at alt ligger i genene. Men det er miljøet som gjør oss til de vi er, understreket Sissel Rogne. Det er små genetiske forskjeller mellom mennesker, faktisk kan det være større forskjell mellom familiemedlemmer enn mellom ulike raser.

Å skape nytt vev er også en mulighet. Organdonorer er mangelvare, og organtransplantasjon tilbys ikke til personer over 60 år. Man kunne ta utgangspunkt i stamceller fra fostre, men dette er kontroversielt. Det er mindre kontroversielt, men vanskeligere, å benytte det voksne individets egne celler til å danne reservevev, altså å skru den biologiske klokken tilbake. Begrepet «reservedelsmennesket» kan få en utvidet betydning.

Den spesialiserte forskeren
Irma Thesleff fra Institutt for bioteknologi i Helsinki er kjeveortoped, men studerer nå vevsbygging («tissue engineering») i forbindelse med tenner og kjeveben.

Hele organer, slik som lemmer, tenner og hjerter, kan ikke regenerere hos mennesker, men det finnes dyr som kan nydanne både lemmer og tenner. Hjernevev har man ikke regnet med har regenereringspotensiale, men nå har man vist at det finnes stamceller i den voksne hjernen. I 2001 ble det også funnet stamceller i tannpulpa.

Å bruke individets egne stamceller for å danne nytt vev, som nevnt av Sissel Rogne, er mer ønskelig enn å bruke stamceller fra fostre. Det er hormonlignende vekst- og differensieringsfaktorer som regulerer utviklingen av celler. En kjent faktor er «bone morphogenetic protein» (BMP) som stimulerer stamcelledifferensieringen slik at det dannes ben og brusk.

Kan man dyrke nye tenner? Det er flere gener som regulerer tanndannelsen. Nå begynner man å få en modell for utviklingsfaktorene, godt hjulpet av resultatene fra genomprosjektet. Eksperimentelt kan man tilføre differensieringsfaktorer som endrer morfologien i en organkultur. Thesleff beskrev at de faktisk brukte små kuler med differensieringsfaktorer som ble lagt ved tannanlegg.

Ektodermal dysplasi er en tilstand som er spennende fra et genetisk synspunkt. Dette syndromet, som skyldes at det er svikt i funksjonen hos et gen, er ofte forbundet med overtallige tenner. Det betyr at alle har potensiale for å danne et tredje tannsett!

Visjonen er at man ved hjelp av «differensieringskuler» kan stimulere til dannelse av nye tannanlegg. Thesleff ville ikke helt avvise muligheten for at man i fremtiden kunne greie dette i en klinisk situasjon, men det er et stykke frem. Kanskje kan man legge en mikropille på stedet der man ønsker en ny tann?

Den fascinerte biologen
Ole Didrik Lærum ved Haukeland sykehus slo fast at vi lever i biologiens tiår. Den genetiske koden er som et nytt språk som vi må lære oss, mente han. Teknologi og biologi smelter sammen til «den nye biologien». Metodene utvikles så raskt at forskerne løper etter, men det blir morsommere og morsommere, syntes Lærum. Mengden av informasjon øker og gammel kunnskap falmer og må forkastes, kanskje også avlæres.
Den bølgende forskningsfronten innen feltet er en mental utfordring. Det er en naturlig redsel for det nye. Kan man miste kontrollen? Kan forskerne finne ut noe om oss som gjør at vi blir hengt ut som mindreverdige? Dette stikker dypt emosjonelt sett. Man kan ikke være for eller mot teknologien, men det gjelder å utnytte den og passe på at ikke noe går galt, mente Lærum.

Den nye biologien vil bli integrert i all diagnostikk og behandling, etter Lærums mening. Den siste opptellingen fra genomprosjektet ga mellom 30 000 og 40 000 gener. Hvert gen kan kode for flere ulike proteiner. Når kroppen består av 1013 – 1014 celler, og hver celle kan oppføre seg litt forskjellig, blir sammenhengene så komplekse at man må utvikle en «systembiologi» for å tolke sammenhengene.

Et spesielt område er å bruke genteknologi for å studere biologisk materiale som er oppbevart i biobanker. Det finnes omtrent 20 millioner biologiske preparater ved patologiske avdelinger i Norge. Dette er materiale som har vært brukt til diagnostikk av f.eks. svulster. Siden det trengs bare noen få celler for å kartlegge genene, kunne man lage et prosjekt som het «Hva feilte tippoldefar?». Ved å kombinerepplysningene med registerdata kunne man trekke ut ytterligere opplysninger om helseforhold.

Nå som den viktigste kartleggingen er gjort, gjelder det å utnytte genkartet. Genterapi er under utprøving, men det er foreløpig bare ca. 3500 personer på verdensbasis som er i godkjente behandlingsopplegg, hvorav ca. 20 i Norge.

Hvordan vil utviklingen være? Det foregår i dag en mengde arbeid, bl.a. i små, spesialiserte firma, som legger grunnen for bruk av genteknologi og beslektede områder. Bruk av stamceller fra fostre er i et etisk grenseland, mens bruk av stamceller fra individet selv er ukontroversielt. Lærum mente at diskusjonen i USA om bruk av fosterceller var drevet av forretningsinteresser. Det er snakk om cellebehandling i vid forstand, og Lærum anså ikke dette som en skremmende utvikling – men man må passe på, som han sa.

Med den nye biologien er det muligheter for å håndtere infeksjoner, også parasittsykdommer, slik som malaria. Det kan tilbys en mer individualisert og selektiv behandling for f.eks. kreft. Det kan bygges nye biter av organer ved å bruke «vekststativer». Man kan identifisere risiko hos familier som er utsatt for arvelige sykdommer. Kort sagt, genteknologi har innvirkning på både diagnostikk, prognosevurdering og behandling. Lærum pekte på at denne teknologien krever solidaritet med andre land, og at dette er viktigere enn noensinne.

Kan vi stoppe aldersutviklingen hos oss selv? Selv om mange grunnleggende genetiske mekanismer ved aldring er klarlagt, trodde ikke Lærum at man kunne være i stand til å stoppe aldringsprosessen. Den som lever får se.

Den faglige vitenskapsteoretikeren
Roger Strand fra Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen er biokjemiker. Han er derved godt kjent med mange av de laboratorieteknikkene som er aktuelle i forbindelse med gen- og molekylærbiologi.

Strand tok fatt i at noen av de foregående foredragsholderne hadde nevnt at det var «...noen etiske sider...», og hadde nøyd seg med det. Det er både muligheter og betenkeligheter med genmodifiserte planter, vaksinebananer og ekstra bein på kyllinger. Salg av menneskeegg på Internett kan alle finne ved å søke på f.eks. «egg donor». I tillegg kommer det faktum at mange av laboratoriemetodene er både vanskelige og kanskje heller ikke helt gode.

For å vurdere det etiske i genteknologi kan man bruke noen fremstidsfantasier – scenarier. Det kan brukes risikovurdering, konsekvensanalyse eller man kan anvende noen beslutningsprinsipper, slik som f.eks. «føre-vâr prinsippet». Eller kanskje «etter-snar prinsippet» – basert på at utviklingen går fortere og fortere og det blir morsommere og morsommere. Så kan det stilles spørsmål av typen «Vil vi dette?» eller «Hvor bra er den fremtiden vi vil ha?»

Noen fremtidsfantasier, si for år 2100, kan f.eks. være slik: Vi får sikrere medisinske diagnoser og prognoser – for dem som kan betale. Vi kan tilpasse behandlingen til pasientens DNA-profil, det gir bedre effekt og er billigere – kanskje. Hva med solidariteten i verden, har vi en eskalert nord-sør konflikt? Er bioterrorisme en realitet? Kanskje har man kontroll med befolkningstilveksten i verden? Vil det kreves DNA-profil ved jobbintervjuer? Har man fått plantepester fordi man har hisset opp genene? Kanskje er selektiv abort vanlig? Mer likegyldige fremtidsfantasier kan være at genteknologien er blitt litt bedre, mobiltelefonene litt lettere og ellers er det meste som før.

Hvordan tas beslutninger om gen- og bioteknologi? Ideologier kan legges til grunn, f.eks. menneskerettighetene eller de ti bud. Man kan gjøre en konsekvensanalyse der fordeler veies mot ulemper. Problemet er at det ikke er mulig å bestemme usikkerheten, som finnes i bøtter og spann. Vi må passe på at det ikke skjer noe galt, sies det, men hvordan gjør vi det?
Kan vi få kontroll med fremtiden ved å bruke «føre-vâr prinsippet»? Nei, mente Roger Strand, skadevirkningene ved bioteknologi er i stor grad hypotetiske og man kjenner ikke usikkerheten. Det vil også være farlig å ikke forfølge moderne teknologi.

På den andre siden kan man hevde at utviklingen må få gå sin gang – det går jo den veien, altså «etter-snar prinsippet». Skrekkscenariene er ikke bare emosjonelle. Man må ta hensyn til at alt som kan gå galt vil gå galt, Murphys lov, samt at menneskelig svikt faktisk forekommer. Man må ta høyde for kamikazeflygerne i bioteknologien, som Strand uttrykte det.
Det er et mål å minske menneskelig lidelse og forlenge livet. Men sykdomsbegrepene endrer seg, f.eks. at helsebekymring blir et stort problem. Hvilket helsevesen ser vi for oss i fremtiden?

Konklusjonen til Strand var at genteknologi kan brukes og misbrukes, men den er ikke god eller dårlig i seg selv. Man må for all del lytte til bioteknologene, de vet mye om det som foregår i laboratoriet, men er like uvitende om fremtiden som andre.

Nils Roar Gjerdet