«Hot topics» i restorativ odontologi

«Hot topics» i restorativ
odontologi

«Hot topics» er et uttrykk som har muligheten til å trekke publikum. Professor Trevor Burke fra School of Dentistry i Birmingham disponerte én ettermiddag under landsmøtet og surfet over en rekke ulike tema, inkludert trivelige feriebilder og hagebilder. Han drøftet også belastninger på tenner ut fra hard og bløt kattemat, noe som ble i overkant for noen av tilhørerne. En god del av stoffet var sikkert kjent for den orienterte praktikeren, men det er jo også godt å se at man ikke er helt akterutseilt i hverdagsodontologien.

Det perfekte restaureringsmateriale skal tilfredsstille mange krav: Det skal være billig, tannfarget, lett å arbeide med, stivne raskt, holde lenge og bør kunne repareres. Det er fabrikantene som driver materialutviklingen, men det er firmaer som har introdusert opptil ni forskjellige bondingprodukter i løpet av ti år! Da kan man spørre om det er markedsavdelingen som styrer det meste. Litt tilbakeholdenhet skader ikke, og Burke mente at en fornuftig tannlege er en passe skeptisk tannlege.

Evidensbasert odontologi
Burke er opptatt av «evidence-based dentistry», altså at det vi gjør bør være underbygd av kvalitetssikrede undersøkelser. I mange tilfeller er det ikke mulig å bruke den klassiske «gullstandarden», nemlig et randomisert, dobbeltblindt forsøksoppsett. Da må man benytte tverrsnittsstudier eller mindre solide kilder, f.eks. kasusrapporter og anekdotiske beskrivelser. Burke er skeptisk til gratisbladene innen odontologi som ikke har en formalisert og vitenskapelig vurdering av fagstoffet.

Et problem med evidensbasert tilnærming er at det ikke finnes «evidens» for helt nye materialer eller teknikker. Noen må faktisk begynne med noe nytt i blant – man må hoppe i det, så å si. Burke mener at datamaskinen på tannlegekontoret – «the practice computer» – vil bli viktig. En systematisk lagring og organisering av kliniske data kan gjøre det mulig å dokumentere egne prosedyrer og ferdigheter. Kanskje vil pasientene etter hvert spørre om hvor gode resultater hver enkelt av oss har med ulike typer behandling?

Lysherding
De kjappe, nye herdelampene – plasmalampene – som herder materialer i løpet av tre sekunder er et typisk «hot topic». Den raske herdingen var et godt poeng for noen amerikanske kursgivere: «Med gammeldagse lamper bruker du 25 arbeidsdager i året for å sitte og se på at kompositter stivner». Plasmalampene er seks ganger sterkere (og tilsvarende kostbare) enn vanlige halogenlamper. Men Burke dokumenterte at plasmalampene faktisk herdet materialene dårlig og forårsaket mer lekkasje rundt fyllingene enn de vanlige typene.

De nye lampene med lysdioder (LED) hadde derimot Burke stor tro på. Slike lamper er lette, de avgir ikke varme og har ikke en støyende vifte. De gir et blått lys i et smalt bølgelengdeområde på 460–480 nanometer, men man må være oppmerksom på at det ikke er alle plastmaterialer som har stivningssystemer som passer med dette.

Stivningsskrumpningen i plastfyllingsmaterialer er i størrelsesorden 3 %, noe som kan gi store krefter i fyllingskantene, spesielt hvis stivningreaksjonen gjøres raskt med plasmalamper. Bindingen kan ryke, og da har restaureringen begynt å svikte allerede etter 30 sekunder, som Burke uttrykte det. Han anbefalte lagvis innlegging slik at det er kontakt med bare én kavitetsvegg om gangen. I tillegg kan man bruke gradvis lysherding. Det finnes lamper med spesielle programmer for dette, men det gjør samme nytten å bevege lampen inn mot fyllingen under belysningstiden.

Bindingsmidler og plastmaterialer
Bindingsmidlene har gjennomgått en stor utvikling. De mest aktuelle systemene i dag er en-komponent versjoner som kombinerer etsing, «priming» og «bonding». Det finnes smarte pakninger som de fleste kjenner i dag.

Burke advarte mot å tørke ut dentinet for mye. Det skulle være fuktighet igjen i overflaten. Han mente at luftblåsing i noen få sekunder på 10 centimeters avstand ga best effekt. Han illustrerte dette med at luftstrømmen fra en gammeldags ballongblåser var passende.

Det finnes lite evidens om de nye komposittmaterialene som enten har svært fast konsistens og er lite klebrige («packables»), eller om de som er flytende («flowables»), rett og slett fordi de er så nye. For posteriore kompositter generelt var Burke helt klar på at de har gode kliniske data når de blir korrekt behandlet. Det er nye materialer på vei som har lav skrumpning og som stivner langsomt slik at de ikke utvikler høye skrumpningskrefter, men de er ikke kommersielt tilgjengelige ennå.

Metall-keramikk på vei ut?
Metall-keramiske konstruksjoner (MK, PG) er solide og tradisjonelle restaureringer, men Burke ga uttrykk for en viss skepsis til både estetiske og biologiske forhold. Alternativene er de mange og ulike keramiske systemer på markedet. Det er utviklet fiberforsterkede plastmaterialer som kanskje kan erstatte metaller og keramer i flere anvendelser. Det finnes allerede rotkanalstifter som er laget av glassfiber.

Burke er en sterk tilhenger av adhesive systemer for keramiske konstruksjoner. Han beskrev at adhesiv teknikk sveiser sammen restaurering og tann på en måte som gjør at de gjensidig styrker hverandre – det er en synergieffekt. Keramiske materialer har riktignok en tendens til å sprekke, og frakturene starter fra innsiden. Men ved å bruke adhesive systemer blir oppsprekkingen hemmet og materialene får høyere styrke enn om det ikke var brukt adhesiv plast. Han karakteriserte adhesive sementer som aktiv sementering, i motsetning til passiv sementering med f.eks. fosfatsement. Som Burke uttrykte det: Hvis Black hadde levd i dag, ville han ha vært en «adhesiv tannlege».

Nils Roar Gjerdet