Takk!

Den 30. april avslutter Eivind Karlsen sin karriere som generalsekretær i Den norske tannlegeforening. Han overtok denne rollen i 1987, etter å ha gått gradene fra han startet som assisterende sekretær i 1964. Han samarbeidet i mange år med sin forgjenger, Arne Sollund, som var politisk tenker vel så mye som sekretariatsleder. Eivind ble hans høyre hånd og hadde grep om sekretariatstøylene samtidig som han lot seg inspirere og imponere av Sollunds intellektuelle kapasitet.

Vi som har vært med i foreningens nyere historie, har sett Eivinds innsats i forskjellige sammenhenger. Han var blant annet sterkt involvert da foreningen solgte Tannlegenes hus i Kronprinsens gate og flyttet til nye lokaler i Frederik Stangs gate 20. For en ung tannlege og et menig medlem kunne nok generalsekretæren virke noe reservert og utilgjengelig, alltid ulastelig antrukket og med skarpt blikk. Etter hvert som man kom inn i tillitsmannskorpset sentralt, ble det imidlertid klart at "Generalen" faktisk var en omgjengelig og inkluderende kar, som riktignok var opptatt av at formalitetene var i orden, men som også kunne bidra med humoristiske kommentarer når man minst av alt ventet det.

Eivind er den fødte diplomat. Med en mimikk tilsynelatende uten personlig engasjement kunne han lede forhandlinger nøytralt og med stor forståelse for motpartens ståsted. Unge "NTF-rabulister" som hadde meninger om det meste, og høylytt agiterte for disse, kunne tidvis undres om mannen hadde satt seg på riktig side av bordet. Men når forhandlingene var i havn og resultatet klart, viste det seg ikke sjelden at en liten genistrek var lurt inn, som ga uventet positive effekter. Med honorarforhandlingenes opphør i 1995 forsvant imidlertid en viktig arbeidsoppgave for "Generalen", men nye utfordringer har overtatt i årene etter.

Eivind trekker seg tilbake fra et landskap i endring. Foreningen har vedtatt og forbereder iverksettelsen av ny organisasjonsstruktur. Samtidig "påtvinger" helseministeren tannhelse-Norge forandringer når han bryter opp fylkeskommunene og flytter sykehusene og kanskje tannhelsetjenesten tilbake til staten. Gryende politisk interesse for tannhelse kan samtidig bli synliggjort ved at Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan samfunnet kan bidra til reduserte egenandeler for tannbehandling. Dette, samt mer konkrete konturer av en offentlig finansieringsordning for pasienter med alvorlig periodontitt, utfordrer vår forening til å holde trykket oppe, slik at ikke gamle og velkjente vinder på nytt får bringe oss ut av kurs. Eivinds erfaring og kompetanse blir derfor viktig helt til siste arbeidsdag.

I en tid når stadig yngre arbeidstakere blir arbeidsuføre og én av ti til enhver tid er sykmeldt, er det nærmest påfallende hvor liten gjennomtrekk det har vært i vårt sekretariat. En trygg og trivelig arbeidsplass hvor medarbeiderne har fått frihet under ansvar, gir nok mye av forklaringen på dette. Det å gi de ansatte rom for å ta initiativ og vise innsatsvilje og å ha vilje og evne til å delegere, er enhver leders utfordring. Eivind har fått skryt for den tillit han har vist sekretariatets medarbeidere.

Når nå arbeidsdagen i foreningen snart er over, vil jeg på vegne av oss som har lært deg å kjenne få lov til å takke for det du har gjort for Norges tannleger. Rabulistene blir etter hvert lettere gråhåret, men engasjementet blir ikke svakere av det, og du har hele tiden bidratt med å sette nye tanker inn i et realistisk perspektiv.

Den norske tannlegeforening og en forholdsvis ung president er deg stor takk skyldig. Nyt din nye tilværelse som aktiv pensjonist!

Carl Christian