Innsatsbasert avlønning i Den offentlige tannhelsetjenesten i Østfold

Jostein Grytten, Dorthe Holst og Knut Berge

Innsatsbasert avlønning i Den offentlige tannhelsetjenesten i Østfold

I Norge kommer hovedtyngden av inntekten til de offentlig ansatte tannlegene fra fastlønn. Den offentlige tannhelsetjenesten i Østfold ønsket i fjor, som en prøveordning, å innføre delvis per capita-finansiering for tilsyn og behandling av de lovpålagte grupper a–e. I den anledning utførte Seksjon for samfunnsodontologi i samarbeid med Den offentlige tannhelsetjenesten i Østfold en forundersøkelse for å kartlegge tannlegenes holdninger til per capita-kontrakter. Dataene ble innsamlet ved et spørreskjema våren 2000. Svarprosenten var svært høy, 49 av 50 aktuelle tannleger deltok i undersøkelsen. Hovedfunnet var at tannlegene var positive til å prøve ut alternative avlønningsformer. De hadde også vesentlig mer tro på incentivbaserte avlønningsformer enn på sentrale lønnsforhandlinger med hensyn på mulighetene til å øke sine fremtidige inntekter. Som et resultat av forundersøkelsen ble tannlegene tilbudt en kombinasjon av fastlønns- og per capita-kontrakt. De fikk fastlønn for tilsyn og behandling av 1 360 pasienter. Antall pasienter de behandlet ut over 1 360 ble avlønnet med kr 225 per pasient. 32 av 44 aktuelle tannleger inngikk en avtale om per capita-avlønning. Disse tannlegene fikk en inntektsøkning, samtidig som Den offentlige tannhelsetjenesten fikk en betydelig effektivitetsgevinst i form av innsparte årsverk. Resultatene viser at bruk av innsatsbaserte avlønningsformer reduserer behovet for tannleger fremover.

Tannhelsetjenesten i Norge er todelt. Hovedtyngden av den norske voksenbefolkningen får tilbud om tilsyn og behandling av privatpraktiserende tannleger, mens barn og ungdom, samt noen prioriterte grupper, blir behandlet i Den offentlige tannhelsetjenesten. Den private tannhelsetjenesten er markedsstyrt. Privatpraktiserende tannleger har fri etableringsrett og mottar stykkprisinntekter fra pasientene. Nesten all undersøkelse og behandling blir dekket ved egenandeler fra pasientene. De offentlig ansatte tannlegene mottar fast lønn og har regulert arbeidstid. En relativt liten andel av inntekten til de offentlig ansatte tannlegene utgjøres av bonusinntekter (1).

Det pågår en diskusjon om den fremtidige organiseringen av Den offentlige tannhelsetjenesten (2). Denne diskusjonen er delvis begrunnet i manglende rekruttering til offentlige tannlegestillinger, spesielt til utkantdistrikter (3–4). Det blir spesielt fremhevet at lønnsnivået er for dårlig i Den offentlige tannhelsetjenesten (5–6). Tannlegene velger heller privat tannlegepraksis hvor inntektsmulighetene kan oppfattes å være bedre. Sviktende rekruttering kan også ha med organisasjons- og arbeidsforhold i Den offentlige tannhelsetjenesten å gjøre. Som privatpraktiserende tannlege har man stor grad av frihet til selv å bestemme innholdet og lengden på arbeidsdagen/-året. De offentlig ansatte tannlegene må tilpasse seg offentlige budsjetter og regelverk. Systemet kan for noen oppleves som lite fleksibelt, og med relativt små muligheter for å bestemme over egen arbeidsdag (7–8).

Spørsmålet er derfor om rekruttering og stabilitet i Den offentlige tannhelsetjenesten kan bedres om den organiseres annerledes. Et relevant virkemiddel kan være at fylkeskommunen tilbyr et mer mangfoldig utvalg av kontrakter. Fastlønnskontrakter kan fortsatt være et alternativ for de tannlegene som ønsker det, men fylkeskommunen kan i tillegg tilby per capita-kontrakter. Her er prinsippet at tannlegenes inntekt blir avhengig av antall pasienter de har tilsyn med (9). Blandingskontrakter er også en mulighet: Noe av tannlegenes inntekter kan komme fra en fastlønnsandel, og noe fra en per capita-andel. For eksempel vil noen oppgaver, som forebygging og behandling av risikopasienter, egne seg dårlig for per capita-finansiering. Disse oppgavene kan utføres innenfor en gitt arbeidstid hvor tannlegen får fast lønn. Tilsyn med til dels kariesfrie barn egner seg derimot bedre for per capita-avlønning.

Per capita-avlønning har minst to fordeler med hensyn på rekruttering og stabilitet i Den offentlige tannhelsetjenesten: For det første vil inntektsnivået kunne økes. Tannleger som ønsker å arbeide mye, og å øke inntekten, vil foretrekke en per capita-avlønning (Fig. 1). Siden disse tannlegene ikke får belønning for arbeidsinnsats ut over et visst nivå ved å ha fast lønn, vil de i dag velge å begynne i privat praksis. I 1998 hadde offentlig ansatte tannleger 292 747 kroner i gjennomsnittslønn (pluss lokale tillegg, kroner 2 678) (1). Den gjennomsnittlige næringsinntekten til en privatpraktiserende tannlege var i 1997 ca. 450 000 kroner (10). Næringsinntekten er imidlertid ikke det relevante sammenligningsgrunnlaget, siden private tannleger mellom annet må tegne egne pensjons-, syke- og yrkesskadeforsikringer. Beregninger viser at om en offentlig og en privat tannlege skal komme likt ut i personlig inntekt, må en privatpraktiserende tannlege i gjennomsnitt ha en næringsinntekt som ligger 66 000 kroner over lønnen til en offentlig ansatt tannlege (11). Selv om dette tas hensyn til, går inntektsforskjellen likevel i favør av de private tannlegene. Per capita-finansiering vil øke inntektsnivået i Den offentlige tannhelsetjenesten, og dermed gjøre det mindre attraktivt å arbeide i privat praksis.

For det andre vil en per capita-avlønning kunne fristille den enkelte tannlege mer i forhold til arbeidsgiver. Oppgaven blir nå først og fremst å tilby en kvalitetsmessig god tannhelsetjeneste for de pasientene tannlegen har ansvaret for. Hvordan praksisen organiseres for å utføre disse oppgavene, blir i større grad enn nå opp til den enkelte tannlege. Tannlegen blir i større grad ansvarlig for å drive sin egen virksomhet. I den grad de offentlig ansatte tannlegene er misfornøyde med manglende administrativ og faglig frihet, vil økt fristilling som følger med per capita-avlønning gjøre Den offentlige tannhelsetjenesten mer attraktiv. Det må imidlertid poengteres at tannleger, som andre yrkesutøvere, er forskjellige: noen ønsker mye mens andre ønsker lite frihet. Dette betyr også at tannlegene langt på vei må ha valgfrihet mht. hvilke kontrakter de ønsker å inngå. Derfor vil det innenfor et fylke være aktuelt med en blanding av fastlønns- og ulike typer per capita-kontrakter (12).

Det er minst tre motforestillinger mot en per capita-finansiering: For det første får tannlegene incentiver til å selektere ut de friskeste pasientene til sine lister, og til å underbehandle dem. Dette gir mange listepasienter og høyere inntekter. Vi kjenner ikke til studier hvor omfanget av pasientseleksjon er studert. Grad av underbehandling har vært studert i England. England hadde i perioden 1984 til 1989 et prøveprosjekt med "capitation" som omfattet 688 tannleger i fire helseregioner i England og Skottland. Fra 1990 ble "capitation" innført for behandling av barn 0–18 år. Det foreligger flere evalueringer både av prøveprosjektet og selve ordningen etter at den trådte i kraft for alle i aldersgruppen 0–18 år. Det er ikke funnet holdepunkter for systematisk underbehandling (13–15). Tannlegene utfører mer profylakse under "capitation" enn under stykkprisavlønning på prosedyrenivå ("fee-for-item"). Dette er som forventet, siden det lønner seg for tannlegene å ha mange friske pasienter når lønnen avhenger av antall listepasienter.

For det andre kan pasientgrunnlaget i enkelte tannhelsedistrikter være for lavt til at en per capita-finansiering er lønnsom for tannlegen. Dette er spesielt relevant i småkommuner, for eksempel har 62 % av kommunene i Norge færre enn 1500 innbyggere under 18 år (16). I mange av disse kommunene vil fastlønn være den mest egnede avlønningsformen.

For det tredje kan det bli noe mer administrasjon med en per capita-avlønning, sammenlignet med dagens fastlønnsavtaler. I den grad den enkelte tannlege opplever dette som en belastning, vil fastlønnsavlønning fortsatt være mest attraktivt.

Vi vet ikke i dag hvor motiverte de offentlige tannlegene selv er for å endre avlønningsform. I fjor ønsket fylkestannlegen i Østfold å utrede muligheten for å tilby ulike typer per capita-kontrakter til sine tannleger. I den anledning utførte vi, sammen med Den offentlige tannhelsetjenesten i Østfold, en undersøkelse for å kartlegge behovet for alternative avlønningsformer. Formålet med denne studien var å beskrive hvilke kontraktsformer de offentlig ansatte tannlegene i Østfold ønsker seg, og hvilke motforestillinger de har til per-capita kontrakter.

Materiale og metode
Dataene ble innsamlet av fylkestannlegen i Østfold i samarbeid med Seksjon for samfunnsodontologi i Oslo i april 2000. Svarprosenten var svært høy, 49 av 50 aktuelle tannleger deltok i undersøkelsen. Bortfallet på enkelte spørsmål var også svært lavt ( ).

Bakgrunnskjennetegn ved tannlegene, opplysninger om ønskede kontraktsvalg, tannlegenes opplevelse av egen arbeidssituasjon og deres vurdering av alternative avlønningsformer ble innhentet ved et spørreskjema som ble sendt postalt til den enkelte tannlege. Spørsmålsformuleringen om ønsket kontraktsvalg er gitt i . Fra fylkestannlegen fikk vi opplysninger om hvor mange individer i gruppene a–e som den enkelte tannlege hadde tilsyn med, og antall arbeidstimer i stillingen per år. Disse opplysningene ble brukt for å beregne antall individer under tilsyn per time per tannlege. Denne variabelen brukes som et effektivitetsmål for å predikere ønskede kontrakter.

Resultatene presenteres i frekvenstabeller. I tillegg til å presentere fordelingen av variablene på en skala fra 1–5, presenteres også gjennomsnittsscorene i og Tabellene 4–5. I presenteres sannsynligheter. Den laveste verdien på skalaen (= 1) får da sannsynligheten lik 0, mens den høyeste verdien (= 5) får sannsynligheten lik 1. Det er ikke utført multivariate analyser hvor effekter av enkelte forklaringsvariabler kan rendyrkes. Utvalget av tannleger er for lite til at slike analyser blir meningsfulle. Resultatene i kan derfor heller ikke tolkes kausalt, men må forståes som mulige forklaringer på ønskede kontraktsvalg blant de offentlig ansatte tannlegene i Østfold.

Resultater
Kombinasjonen av fast lønn og en per capita-kontrakt var foretrukket av de fleste med en gjennomsnittsscore på 3,5 ( ). Ønsket om å inngå en ren per capita-kontrakt har en score på 2,5, mens ønske om å begynne i privat tannlegepraksis har en score på 2,4. Annen offentlig tannlegestilling er lite attraktivt, indikert ved en score på 1,7.

Det er et relativt klart mønster i hvem som ønsker seg rene per capita-kontrakter, og hvem som kan tenke seg å begynne i privat tannlegepraksis på fulltid ( ). Sannsynligheten for at en mannlig tannlege ønsker en ren per capita-kontrakt er 0,46, mens det tilsvarende tallet for kvinnelige tannleger er 0,24. Tannleger over 50 år ønsker i liten grad per capita-kontrakter eller å begynne i privat tannlegepraksis. Sannsynligheten for at en tannlege over 50 år ønsker å begynne i privat tannlegepraksis er 0,21. Tilsvarende tall for en tannlege under 40 år er 0,61.

Det er en tydelig sammenheng med hvordan tannlegene opplever sin arbeidssituasjon og ønske om å inngå rene per capita-kontrakter, eller å gå over til privat tannlegepraksis. Sannsynligheten for å inngå en per capita-kontrakt er i størrelsesorden 0,42–0,43 for dem som opplever at arbeidstiden er lite fleksibel, at det er små muligheter til å arbeide fritt og selvstendig og at det er små muligheter til å påvirke personellsammensetningen på klinikken. Tilsvarende sannsynlighet for dem som er godt tilfreds med arbeidssituasjonen, er i størrelsesorden 0,28–0,29. Dette mønsteret, men med noe sterkere tendens, går også igjen for dem som ønsker å starte privat praksis på fulltid. .

De mest effektive tannlegene har et større ønske om å begynne i privat praksis. Sannsynligheten for å gå over til privat tannlegepraksis er 0,38 dersom man i gjennomsnitt har tilsyn med mer enn 0,9 pasienter per time ( ). Tilsvarende sannsynlighet for dem som har tilsyn med mindre enn 0,8 pasienter per time, er 0,17.

Tannlegene har tydelige oppfatninger av svakheten ved per capita-finansiering ( ). Mulighetene for å selektere de letteste pasientene, mye administrasjon og mulige samarbeidsproblemer med hjelpepersonell har en gjennomsnittsscore i størrelsesorden 3,4 – 3,9. For lavt pasientgrunnlag for at en per capita-kontrakt kan bli lønnsom ansees som lite viktig (score 2,9). Per capita-finansiering ansees også i liten grad som et brudd med ideologien til Den offentlige tannhelsetjenesten (score 2,8).

Tannlegene tror at deres fremtidige inntekter best kan påvirkes enten ved bruk av per capita-finansiering eller ved mer bruk av bonusavlønning (gjennomsnittsscore henholdsvis 3,5 og 3,6) ( ). De har liten tro på at sentrale lønnsforhandlinger eller mer formell kompetanse i form av tilleggs-/videreutdanning kan heve lønnsnivået. For eksempel angir om lag en tredjedel av tannlegene at det er lite sannsynlig (score = 1) at sentrale lønnsforhandlinger vil påvirke inntektsnivået fremover.

Diskusjon
Studien viser at det er ønske blant tannlegene om mer fleksible avlønningsformer i Den offentlige tannhelsetjenesten i Østfold. Undersøkelsen ble avsluttet våren 2000. På grunnlag av resultatet fra studien tilbød ledelsen i Den offentlige tannhelsetjenesten sine tannleger en kontrakt av typen A, dvs. tannlegen mottar kr 225 per pasient ut over de første 1 360 pasienter som de har tilsyn med. Tannlegesekretærene mottar kr 30 per pasient under tilsyn utover de 1360 første pasienter. Av 44 aktuelle tannleger høsten 2000, ble det inngått avtale med 32 tannleger. Dette tilsvarer 72 % av de aktuelle tannlegene. Den høye andelen tannleger som faktisk inngikk en per capita-kontrakt da de fikk muligheten, var som forventet, gitt svarfordelingen i .

Overgangen til per capita-kontrakter har medført en effektivitetsgevinst: De 32 tannlegene som inngikk en per capita-kontrakt (Alternativ A), fikk tilsyn med og behandlet totalt 4 950 flere pasienter enn hva de gjorde under sin fastlønnskontrakt. Ut fra normen om 1 360 pasienter under tilsyn per tannlege, tilsvarer dette en frigjøring av ca. 3,64 tannlegeårsverk eller nesten 10 % av den tilgjengelige tannlegekapasitet. Dette er et ønskelig resultat på bakgrunn av at det forventes noe underskudd på tannleger her i landet de neste 5–10 årene (17). Hittil har man fokusert på økt utdanningskapasitet av tannleger som det eneste virkemiddelet for å bøte på dette underskuddet (18). Resultatene fra Østfold viser at tannlegetilbudet også kan økes ved bruk av hensiktsmessige økonomiske incentiver. Andre studier, fra allmennlegetjenesten i Norge og fra andre sektorer, viser en effektivitetsgevinst i størrelsesorden ca. 20 % ved overgang fra fastlønn til per capita-avlønning (19–20). En slik gevinst er det høyst sannsynlig at man også kan oppnå i Den offentlige tannhelsetjenesten i Østfold på litt sikt. Etter hvert som ordningen blir mer kjent, vil trolig flere tannleger slutte seg til den. Videre er det en effektivitetsgevinst ved at en større andel av tannlegenes inntekter kan komme fra per capita-finansiering og en mindre andel fra fastlønn.

Ved en per capita-finansiering belønnes tannlegene for effektiviseringen. I gjennomsnitt økte de 32 tannlegene som inngikk en per capita-avtale høsten 2000 sin bruttolønn med 35 000 kroner. For dette beløpet hadde hver tannlege i gjennomsnitt 155 flere pasienter under tilsyn enn under fastlønnskontrakt. . . .

Tannleger som er lite tilfreds med sin arbeidssituasjon, er potensielle kandidater til å forlate Den offentlige tannhelsetjenesten, og begynne i privat praksis ( ). De samme tannlegene kan imidlertid gjerne tenke seg å arbeide med de lovpålagte gruppene a–e, men med en ren per capita-kontrakt. De får da ansvaret for tilsyn og behandling med et visst antall pasienter, men kan organisere praksisdriften etter egne ønsker og behov. Fylkestannlegen vil primært ha en kontrollfunksjon med vekt på kvalitetssikring. Våre resultater viser at det kan være nødvendig for Den offentlige tannhelsetjenesten også å tilby de offentlige tannlegene rene per capita-kontrakter for tilsyn og behandling av gruppene a–e. Dette kan være et viktig virkemiddel for å hindre at offentlig ansatte tannleger går over i privat praksis.

Den offentlige tannhelsetjenesten i Østfold har siden 1994 hatt en bonusavtale med sine tannleger ved behandling av voksne betalende pasienter. Avtalen innebærer at de tannleger som ønsker det, kan øke sin inntjening fra voksenbehandling etter at de har tilfredsstilt visse produktivitetsmål i de lovpålagte gruppene a–e. Produktivitetskravene er nøye spesifisert i avtaler med de enkelte tannleger. Bruttoinntekten fra voksenbehandlingen fordeles etter en nøkkel som inntekt til tannlegen og tannlegesekretæren, og som leie til fylkeskommunen for klinikk og utstyr. I 1999 var gjennomsnittsinntekten til tannlegene fra bonus ca. kr 23 000.

Slike avtaler har trolig god effekt når det gjelder å sikre rekruttering til Den offentlige tannhelsetjenesten. Svakheten med denne type avtaler er at incentivene for økt arbeidsinnsats er rettet mot voksenbehandlingen, og ikke mot de lovpålagte grupper a–e. Per capita-finansiering for barn og unge retter incentivene (og belønningen) mot de grupper som Den offentlige tannhelsetjenesten har ansvaret for. På litt sikt vil det medføre en effektivitetsgevinst for den delen av virksomheten som Den offentlige tannhelsetjenesten har hovedansvaret for. Dette fører trolig også til større grad av tilfredshet blant de offentlige tannlegene, siden de da blir belønnet ut fra innsats på de grupper (a–e) som de primært er interessert i å behandle.

Den viktigste motforestillingen til per capita-finansiering er pasientseleksjon. Ifølge seleksjonshypotesen vil tannlegene ha en strategisk atferd hvor de forsøker å få tilsynsansvar for flest mulig friske individer (21). Dette er lønnsomt, da det gir høy inntjening per pasient. Tannlegene i vår undersøkelse anser også pasientseleksjon som en klar svakhet ved en per capita-finansiering ( ). Denne selvinnsikten bør tolkes positivt. Ikke minst kan det være lettere å skape forståelse for at offentlig styring og kontroll er nødvendig i et finansieringssystem hvor tannlegene får større ansvar for pasientene. Et virkemiddel mot pasientseleksjon er at fylkestannlegen fordeler pasientene til tannlegene, dvs. at tannlegene ikke selv får velge sine pasienter.

En hovedutfordring for Den offentlige tannhelsetjenesten fremover blir å sikre rekruttering av høyt kvalifisert personell. Dette betyr blant annet at Den offentlige tannhelsetjenesten må tilby inntekter og arbeidsbetingelser som er på linje med hva som kan oppnås i privat tannlegepraksis. En mulighet vil da være å ta i bruk avlønningsformer som belønner arbeidsinnsats og som gir tannlegene stor grad av frihet til å bestemme over egen arbeidssituasjon. For tiden diskuteres det hvilket forvaltningsnivå Den offentlige tannhelsetjenesten skal tilhøre. I løpet av året skal det taes stilling til om tannhelsetjenesten skal være fylkeskommunalt forankret, eller om den skal flyttes over til staten eller til kommunene. Forvaltningsnivået i seg selv er imidlertid ikke avgjørende for hvilken suksess Den offentlige tannhelsetjenesten vil oppnå med hensyn til å sikre fremtidig rekruttering av personell til etaten. Minst like viktig er det hvilke avlønningsformer den enkelte tannlege tilbys. Fleksible avlønningsformer kan i prinsippet tilbys uavhengig av forvaltningsnivå. Det er interessant at tannlegene selv har mest tro på at incentivavlønning kan gi dem en ettertraktet inntektsøkning ( ). De har relativt liten tro på sentrale lønnsforhandlinger.

Takk
Vi ønsker å takke fylkestannlege Thor Hope som gjorde det mulig å gjennomføre denne studien og alle tannlegene som på en svært samvittighetsfull måte fylte ut spørre- og registreringsskjemaene.

Referanser

1. Den norske tannlegeforening. Lønns- og arbeidsvilkår i Den offentlige tannhelsetjenesten 01.11.99. Oslo; 1999.
   

2. Ballo OG. Dokument nr. 8. (1999/2000). Oslo: Stortinget; 1999.
   

3. Try B. Rekruttering, stabilitet og spredning: dæm fer like fort som dem kjæm. Nor Tannlegeforen Tid 1997; 107: 869–70.
   

4. Eldevik M. Stabilitet og kvalitet i tannhelsetjenesten i Nord-Norge. Nor Tannlegeforen Tid 1997; 107: 324–5.
   

5. Stenvik R. Stimuleringstiltak: Lønn, lønn, lønn. Nor Tannlegeforen Tid 1998; 108: 846.
   

6. Try B. Dårligere lønnsforhold og manglende stabilitet en gjenganger i debatten. Nor Tannlegeforen Tid 1995; 105: 92–3.
   

7. Holst D. Det var dengang – og ikke nå! Nor Tannlegeforen Tid 1999; 109: 240–3.
   

8. Ryen M. Det handler ikke bare om lønn. Nor Tannlegeforen Tid 2000; 110: 102–3.
   

9. Lazear EP. Salaries and piece rates. Journal of Business. 1986; 59: 405–31.
   

10. Grytten J, Skau I. Inntektsnivå i privat tannlegepraksis. Nor Tannlegeforen Tid 1999; 109: 230–3.
    

11. Eide Norli K. Er det sant at privatpraktiserende tjener så mye mer enn offentlige ansatte? Nor Tannlegeforen Tid 1994; 104: 708–9.
    

12. Sørensen R, Grytten J. Contract design for primary care physicians: physician location and practice behaviour in small communities. Health Care Manag Sci 2000; 3: 151–7.
    

13. Holloway PJ, Lennon MA, Mellor AC, Coventry P, Worthington HV. The capitation study. Does capitation encourage supervised neglect? Br Dent J 1990; 168: 119–21.
    

14. Holloway PJ, Blinkhorn AS, Hassall DC, Mellor AC, Worthington HV. An assessment of capitation in the General Dental Service Contract. Br Dent J 1997; 182: 418–23.
    

15. Hassall DC, Holloway PJ. Levels of restoratoive care under capitation. Br Dent J 1998; 184: 348–50.
    

16. Statistisk Sentralbyrå. Befolkning. http://www.ssb.no/emner/02. Oslo; 2001.
    

17. Grytten J, Skau I. Behovet for flere tannleger er diskutabelt. Nor Tannlegeforen Tid 1999; 109: 354–9.
    

18. Utredningsgruppen for eventuell tannlegeutdanning i Tromsø. Tannlegeresurser i Norge: en oppsummering av framskrivninger, vurdering av etterspørsel og fordelingsproblemer. Nor Tannlegeforen Tid 1999: 109: 191–2.
    

19. Grytten J, Skau I, Sørensen R, Aasland OV. Kontraktsvalg, tjenesteproduksjon og stabilitet i allmennlegetjenesten. Forskningsrapport nr. 10. Sandvika: Handelshøyskolen BI; 1999.
    

20. Prendergast C. The provision of incentives in firms. J Econ Literature 1999; 37: 7–63.
    

21. Newhouse J. Reimbursing health plans and health providers: efficiency in production versus selection. J Econ Literature 1996; 34: 1236–63.

Adresse: Jostein Grytten, Seksjon for samfunnsodontologi, postboks 1052 Blindern, 0316 Oslo. E-post: josteing@odont.uio.no

Nor Tannlegeforen Tid 2001; 111: 226–31.

Nøkkelord: Finansiering; Lønn; Offentlig tannhelsetjeneste; Personalpolitikk; Økonomi