De første skal ikke bli de siste

Første kull med ny studieplan:
De første skal ikke bli de siste

–Denne våren uteksamineres det første kullet som har gått ti fulle semestre med ny studieordning fra Oslofakultetet. Tre tannlegestudenter stiller opp i en hektisk eksamenstid for å fortelle om sine erfaringer, gleder og sorger. Mest det første. Hovedinntrykket er at de som har vært forsøkskaniner i det nye opplegget med problembasert læring har opplevd en positiv og på mange måter berikende og lærerik studietid

Benedicte H. Jørgensen avslutter i disse dager sitt tiende semester ved fakultetet, mens Christian Røsjorde og Camilla H. Steinum begge er i ferd med å gjøre seg ferdige med det niende.

– Dere har gått de første tre semestrene sammen med medisinerstudentene. Hvordan opplevde dere denne første tiden på odontologistudiet?

– Helt til å begynne med falt det en del dumme kommentarer. Den gangen var vi som gikk på odontologi bare noen få blant mange medisinerstudenter. Det var helt nytt at odontologi og medisin skulle være sammen, og det måtte man venne seg til, forteller Benedicte Jørgensen. Vi som studerte odontologi fant fort vår identitet innenfor det store fellesskapet, og det var ikke mange som konverterte. Bare to–tre stykker fra hvert av de to første kullene fant ut at de heller ville studere medisin. Dette skjedde tidlig, og ingen har sluttet på mitt kull etter at vi begynte med klinikk, forteller Jørgensen.

– Det er viktig å understreke at vi hadde det gøy sammen, og at vi nettopp derfor har holdt god kontakt med våre medstudenter blant medisinerne. Det skader heller ikke med en videre faglig horisont, akkurat. Jeg tror det ville blitt kjedelig å gå alle de ti semestrene bare sammen med andre odontologistudenter, legger Camilla Steinum til.

– Hvordan har det vært å være de første som gjennomfører et langt studium med ny studieordning?

– Det har vært veldig fint på mange måter, sier alle tre. – Vi er blitt lyttet til og har hatt innflytelse og fått bidra i utviklingen av undervisningsopplegget. Det har ofte har vært sånn at veien er blitt til underveis.

– Har det vært mye formell evaluering underveis?

– Ja, sier de høyt i kor.

– Det har vært veldig mye evaluering, og altfor mye i forhold til hva som er moro. Men vi ser at det har vært nødvendig, så vi har fulgt opp og tatt det alvorlig hele veien. Selv om det faktisk har dreid seg om så ofte som en gang i uken, og som oftest i form av et skjema som skal fylles ut.

– Undervisningsformen har passet oss veldig bra. Hver uke har vi fått testet vår forståelse med lærere til stede. Problembasert læring har ført til at vi leser mer jevnt og at vi begynner å lese tidligere. I mer tradisjonelle studieformer leser man gjerne bare til eksamen, men nå leser vi hele tiden, både i forbindelse med opplegget rundt problembasert læring og i forhold til pasienter. – Jeg tror også at vi leser på en annen måte enn ved eksamenslesning. Vi leser mindre detaljert på en måte, sier Camilla Steinum.

– Mange av oppgavene deres skal løses i gruppearbeid. Har dere opplevd problemer i forhold til at noen er blitt gratispassasjerer og latt andre gjøre jobben for seg?

– Det er alltid litt varierende grad av innsats. Men det er ingen som utpeker seg som rene gratispassasjerer. Og ingen er det i alle sammenhenger. Den ene gangen er det den ene og den neste gangen den andre. Samtidig ser vi at denne formen for undervisning ikke passer like godt for alle. For noen ville kanskje gammel tradisjonell ordning passet bedre. Men de fleste er stort sett aktive. Og man lærer utvilsomt å samarbeide.

– Hva synes dere om at dere ikke å få karakterer?

– Helt topp! smiler jentene. Det er befriende å slippe å konkurrere med medstudentene. Men Christian Røsjorde drar litt på det. Han spør seg om hvilke vurderingskriterier som skal legges til grunn hvis han en gang skal vurderes opp mot kandidater fra tidligere kull om for eksempel en plass innenfor videreutdanning. Og skal det bli slik at potensielle arbeidsgivere på ad hoc basis skal ringe lærerne ved fakultetet for å få en faglig vurdering av kandidatene. Det er vel ikke helt heldig? Men alle tre er skjønt enige om at slik undervisningen og eksamensformen er, passer det ikke med karakterer. Dessuten vet de godt selv hva de er gode til og hva de er dårlige til, og når de har gjort en god jobb og når de ikke har gjort det.

– Hvordan har dere opplevd overgangen fra den gamle til den nye studieordningen og den administrative siden av dette fra fakultetets side?

– Vi har merket en del til kaoset rundt organiseringen av dette, sier Benedicte Jørgensen. Sånn som at foreleserne ikke kommer når de skal, men gjerne uken etter. Men dette har ikke plaget oss så mye. Det har sikkert vært verre for dem som skal planlegge og hente inn ressursene til enhver tid. Problemene har oppstått i og med nedtrappingen av en ordning samtidig med opptrappingen av en annen. Man har på mange måter forsøkt å følge det samme mønsteret som før. Det har ikke fungert så godt hele tiden. Fra neste år blir det en ny organisering som ser veldig bra ut.

Oslofakultetet er gjerne blitt sett på som rekrutteringsanstalt til privat praksis i Oslo-området. Her sitter vi med tre snart ferdige tannleger. Benedicte H. Jørgensen er den første som skal ut i verden som tannlege. Hvor kunne hun tenke seg å jobbe?

– Jeg har ikke helt bestemt meg ennå, og jeg lider valgets kval, forteller hun. Mulighetene er så mange når arbeidsmarkedet for oss tannleger er som det er nå. Men det med at Oslofakultetet bare avgir tannleger til privat praksis, er ikke sant. Den praksisordningen vi har, med utplassering i offentlige tannhelsetjeneste rundt om i landet i tre uker i begynnelsen av tiende semester, tror jeg kan bidra ytterligere til markedsføring av mangfoldet i Den offentlige tannhelsetjenesten, sier Jørgensen og de andre er enige. Christian Røsjorde vet at han skal avtjene verneplikt og være tannlege i det militære et år med en gang han er ferdig, til jul. Det gir ham ennå litt tid til å tenke. Camilla Steinum har heller ikke helt bestemt seg.

– Blir dere ordentlige tannleger, dere som har drevet med problembasert læring og ny studieordning?

– Jeg synes jeg har fått et godt grunnlag, sier Jørgensen. Men det er nå det begynner. Nå skal jeg ut og stole på meg selv. Jeg tror kanskje at vi som er blitt vant til å arbeide på denne måten, vil ha lettere for å ringe kolleger eller ta kontakt med fakultetet. Vi er vant til å samarbeide og til å diskutere oss frem til løsninger fremfor å stå alene ved hver vår stol og finne ut alt hver for oss.

– Et ankepunkt mot den nye studieordningen er at det ikke blir nok klinikk, hva sier dere til det?

– Det skjønner vi ikke. Vi er jo på klinikken hele tiden, og opplever ikke at vi mangler eller savner noe i den retning. Samtidig skulle vi gjerne vært der mer. Vi får aldri nok av det, på en måte, og mange pasienter skulle vi gjerne fulgt opp videre, og mer enn det vi får anledning til i utdanningssystemet. Dessuten vet vi at vi har like mye klinikk som de hadde i den gamle studieordningen, for dette er det blitt regnet på.

Vi tviler ikke og vi tviler heller ikke på at det er både gode og fullverdige tannleger som utdannes ved Oslofakultetet for tiden. Tannleger for fremtiden.

Tekst og foto: Ellen Beate Dyvi