Tannlegedekningen i Nor­ge

Det er for få tannleger i Nor­ge til å dekke den aktuelle etterspørselen etter tannlegetjenester. Det har vært hevdet at underskuddet er temporært, at det er et fordelingsproblem mer enn et mangelproblem og at det skyldes en urimelig høy etterspørsel (2 – 4). Uansett underliggende årsaker har mangelen på tannleger rammet offentlig tannhelsetjeneste i Nord-Norge hardt, blant annet fordi det over leng­re tid har vært et godt marked for etablering av privat praksis i tett befolkede områder i Sør-Norge. ­Uten tilskudd av kandidater fra ­våre naboland hadde situasjonen vært ­enda vanskeligere mange steder.

Tidligere stimuleringstiltak

I 1995 ble det gjennom Helsetilsynet bevilget 600 000 kroner til stabiliseringstiltak for tannhelsetjenesten i Nord-Norge. Det ble arrangert omfattende etterutdanningstiltak hvor hensikten var å skape stabilitet gjennom faglig stimulering og oppfølging. En eva­lue­ring av dette tiltaket i 1998 viser imidlertid at av de opprinnelig utvalgte deltakerne hadde 70 prosent reist fra Finmark og Troms og 40 prosent fra Nordland i løpet av treårsperioden etter at tiltaket ble satt i verk. Fers­ke tall viser at denne tendensen har økt.

Analyser av norsk tannhelsetjeneste

Det har vært pub­li­sert en rekke ana­ly­ser av aktuelle behov og til­tak i norsk tannhelsetjeneste, blant annet behovet for å utdanne flere tannleger (se bl.a. referanse 4 for en oppdatert litteraturliste). Basert på en samlet vurdering av til­gjengelig informasjon har Regjeringen fo­re­slått og fått støtte for å prioritere Tromsø i denne sammenhengen. Forslaget endrer situasjonen fra ana­ly­se og diskusjon til aktiv handling. Hensikten med dette innlegget er derfor ikke å komme med ­enda et ana­ly­tisk bidrag, men å vurdere muligheter for å løse de problemene som den odontologiske eks­pertisen har pekt på i forbindelse med en utbygging i Tromsø.

Underskudd på tannleger

Som nevnt ovenfor, presiseres det fra faglig hold (4,5) at mangelen på tannleger i Nor­ge er et fordelingsproblem mer enn et spørsmål ­om tilstrekkelig antall, og at den bed­rin­gen i tannhelse en ser i yng­re års­kull vil ­føre til en samlet re­duk­sjon i behovet ­om få år. I tillegg anklager en innstillingen ­om utdanning av tannleger i Tromsø (6) for å ­være et urealistisk partsinnlegg og viser til utviklingen i ­andre land som har gått motsatt vei, skåret ned utdanningskapasiteten på tannleger og lagt ned fakulteter. Det er imidlertid in­gen tvil ­om at tannlegedekningen i Nord-Norge har vært, og fortsatt er, ustabil og at odontologisk utdanning i kombinasjon med et klinisk kompetansesenter i Tromsø vil bidra til å motvirke dette.

Rekrutteringsproblemer til vitenskapelige stillinger

Odontologisk utdanning og forsk­ning i Nor­ge har et rekrutteringsproblem (7). ­Unge kandidater velger i stor grad ­andre karriereveier enn den akademiske. Ved å starte et tred­je fakultet i tillegg til de to etablerte i ­Oslo og Bergen, har dekanene ved de to fakultetene uttrykt frykt for mangel på kvalifiserte lærere, spe­sielt til kliniske stillinger, noe som vil angå ­alle de tre lærestedene (5). Tromsø er i en startfase sårbar i en slik situasjon. Men etablering av et lærested i Tromsø med de utfordringene som det ligger i å bygge ­opp noe nytt sammen med de kvalitetene som finnes ­både ved Universitetet i Tromsø, i selve ­byen og i omgivelsene, vil åpenbart kunne trekke unge, entusiastiske søkere.

Økonomi

Ved fakultetene i ­Oslo og Bergen er en bekymret for en «investeringstørke» som en følge av etab­le­rin­gen i Tromsø. Situasjonen kan ­føre til utsettelse av nødvendige byggeprosjekter som f. eks. nytt klinikkbygg ved fakultetet i Bergen og i tillegg mind­re ressurser til drift og forskning. Men kvalifiserte lærere til Tromsø må i stor grad utdannes ved de eksisterende fakultetene. Oppgaven krever ­både nytenkning og en tilføring av ressurser til styrking av videre- og fors­ker­utdan­nin­gen ved fakultetene i ­Oslo og Bergen. Denne prosessen er i gang og har møtt forståelse ­både i aktuelle departementer og i Norges forskningsråd. Det er viktig at disse tiltakene realiseres i takt med en Tromsø-utbygging og ­ikke prioriteres ned.

Kvalitet

Det er presisert at utdanningen i Tromsø skal integreres mer med Den offentlige tannhelsetjenesten enn det som er situasjonen i ­Oslo og Bergen. «Siktemålet er at problemstillinger fra den offentlige tannhelsetjenesten får stor vekt ­både i undervisning og praksis». Enkelte har vært kritiske til en slik organisering og hevder at det kan innebære et kvalitetsproblem, en vil utdanne B-tannleger, som dekanus Haanæs uttrykte det nylig i en artikkel i Universitas (8).

Ved svenske fakulteter drives imidlertid utdanningsklinikkene av den offentlige tannhelsetjenesten og erfaringene er gode. For Tromsø er det i tillegg satt av stat­lige midler til et klinisk kompetansesenter som etter planen skal fungere som en plattform for oppbygging av den fremtidige tannlegeutdanningen. I tillegg gir den etablerte tannpleierutdanningen i Tromsø muligheter for et konstruktivt samarbeid. En skal også huske at mange av de vel etablerte privatpraktiserende tannlegene i sent­rale de­ler av Sør-Norge har grunnlaget for sin kliniske erfaring fra Den offentlige tannhelsetjenesten i Nord-Norge. Rollemodellene studentene møter blant de kliniske instruktørene i ­Oslo og Bergen er i stor grad preget av privat praksis. En dreining mot roller og problemstillinger fra offentlig tannhelsetjeneste innebærer et likeverdig alternativ til dette, ­ikke B-status.

Den aktuelle utfordringen

Etter en samlet vurdering av ­alle relevante forhold har regjeringen foreslått at den bes­te løsningen for norsk odontologi er å starte utdanning av tannleger i Tromsø. Utfordringen for de to eksisterende fakultetene er nå ­ikke å gjenta kritikken og argumentene, men å legge denne diskusjonen bak seg og følge ­opp Regjeringens forslag for å bidra så godt som mulig til en vellykket utdanning i nord ­om Stortinget gir sin støtte til forslaget.

Overskriften på dekanenes kronikk i Aftenposten i mars i fjor var: «Kvalitet ­eller distriktspolitikk?». En bør snu denne overskriften til «Kvalitet og distriktspolitikk». Norsk odontologi må nå samle seg ­om å gi en eventuell utdanning i Tromsø de best mulige forutsetninger for å lykkes.