Arne Fredrik Ruud
En foregangsmann innen kjeve- og ansiktsradiologien, professor emeritus Arne F. Ruud, er gått bort, 89 år gammel. Han hadde et rikt intellekt og utdannet seg både til tannlege (cand. odont. 1937) og lege (cand. med. 1942) i Oslo. Til odontologisk embetseksamen var han en av de svært få som fikk innstilling til Kongen for fremragende eksamensresultater. Kanskje ikke uventet, da han hadde et velutviklet konkurranseinstinkt. I perioden 1937 – 42 var han tannlege ved Rikshospitalet og i 1943 – 45 var han tannlege og lege ved ØNH-avdelingen ved Dikemark sykehus. I perioden 1946 – 51 arbeidet han først ved Radiumhospitalet, deretter ved Ullevål sykehus, Røde Kors klinikken, Aker sykehus og igjen ved Ullevål sykehus, for å få sin medisinske spesialistutdannelse.
Det var radiologien som sto Ruuds hjerte nærmest, og han ble spesialist i medisinsk radiologi i 1951. Han tjenestegjorde også i Korea og fikk for dette krigsdeltagermedaljen i 1954. I 1951 ble han ansatt som sjef for Røntgenavdelingen ved Norges Tannlegehøyskole. Institusjonen ble fakultet og en del av Universitetet i Oslo i 1959, med Ruud som dosent. Det odontologiske fakultets røntgenavdeling fikk mange år senere navnet Avdeling for kjeve- og ansiktsradiologi.
Ruud hadde funnet sin nisje i helsevesenet og hans virke ved universitetet kom til å vare i hele 30 år. Han publiserte endel vitenskapelige arbeider om kjevekirurgiske og radiologiske emner, men det er først og fremst som den engasjerte diagnostiker med sitt skarpe radiologiske blikk vi husker ham. Tittelen på et intervju i Norsk Ukeblad samme året som han gikk av: «Kjeven er mye mer enn du tror», kan være en samlende betegnelse for det Ruud sto for i sin gjerning. Han presiserte alltid at en lang rekke sykdommer kan føre til manifestasjoner i kjeve-ansiktsskjelettet og at andre tilstander er spesifikke for kjevene. «Vårt tygge- og snakkeapparat er ikke bare knokler og ledd, men også sener, nerver og ikke minst muskulatur», foreleste han. Ruud understreket viktigheten av differensialdiagnostiske overveielser ved enhver pasientundersøkelse, og påpekte stadig at smerter og andre plager kunne oppstå i alle disse strukturer, foruten bihuler og spyttkjertler og selvsagt – tenner. Med sin brede faglige bakgrunn, var han blant de ivrigste ved fakultetet til å påpeke at tannlegestudentene ikke måtte begrense sin kunnskap til sykdommer og utviklingsforstyrrelser i tenner og deres støtteapparat.
Kunnskapen han hadde om radiologiske undersøkelsesmetodikker fra sin medisinske utdannelse, gjorde at han naturlig nok var opptatt av å bestyre en avdeling med best mulig utstyr. Han var hovedansvarlig for at avdelingen i nybygget i Geitmyrsveien 71 i 1968 ble en av de mest moderne i Skandinavia. Det er helt i hans ånd at avdelingen også etter at han gikk av, er blitt modernisert og oppdatert med radiologisk utstyr på linje med de aller fremste internasjonalt. Han ville også ha gledet seg over at det både innen odontologiske og medisinske miljøer er forståelse for at fagdisiplinen bør bli en spesialitet med naturlig forankring i odontologien. Ruud hadde i hele sin virksomhetsperiode et nært samarbeid med flere sykehus, og ikke minst samarbeidet med Radiologisk avdeling og ØNH-avdelingen med Seksjon for kjevekirurgi og munnhulesykdommer ved Rikshospitalet, er blitt ytterligere forsterket etter at han forlot sin post.
Han var også aktiv i foreningslivet og bl.a. sekretær for Den norske tannlegeforenings foredrag- og demonstrasjonsfond i 1946 – 50, styrer av De odontologiske samlinger i 1979 – 95 og medlem av museumskomiteen i Oslo tannlegeselskap i 1983 – 97. Han var en av initiativtakerne til at Folkemuseet på Bygdøy fikk et godt utrustet tannlegekontor med historisk sus. Han mottok Den norske tannlegeforenings hederstegn i 1950 og Oslo tannlegeselskaps hederstegn i sølv i 1989.
Professor emeritus Arne F. Ruud var en krevende sjef, med all sin kunnskap og klare hjerne. Han var imidlertid alltid villig til å informere og undervise både pasienter, studenter, kolleger og andre ansatte ved avdelingen og fakultetet. Undertegnede er svært takknemlig for å ha arbeidet mange år under hans ledelse og for den inspirasjon han ga oss som fulgte etter i hans faglige fotspor.