Nye ­rene roller

– Hva var bakgrunnen for omorganiseringen sist høst?

– Etter at jeg begynte som helsedirektør i fjor så jeg at det var en del oppgaver som det ­ikke var naturlig å ha her i Helsetilsynet, ­uten at jeg da tenker spe­sielt på tannhelse. Den nye reformen ble omfattende. Fra å være rundt 150 ansatte før jul, er vi nå 85, som ­bare driver med tilsyn. De ­andre har stort sett gått til Sosial- og helsedirektoratet. Logikken bak den nye organiseringen er at det ­ikke skal være den samme instans som godkjenner helsepersonell og sykehus, som også fører tilsyn med disse. En og samme instans skal ­ikke ­både ­lage reglene og godkjenne, og så komme å føre tilsyn. Slik det var i det gamle Helsetilsynet fra og med 1994. Da får man en sammenblanding av roller. Det denne reformen går ut på, er en ganske uttalt rollerenhet, som man ­ikke finner på så mange ­andre områder. Men dette med rollerenhet er tanker som er i tiden. Vi er tidlig ute og har gjennomført det i betydelig grad.

– Hva vinner man og hva mister man i en slik omlegging?

– Det har den kostnad at noe av synergien faller vekk. Det som var noe av tanken med det gamle Helsetilsynet, var å utnytte effekten av at de som hadde erfaring fra hel­se­tje­nes­ten og laget utredningene, også ble brukt til tilsyn. Men det vi vinner er rollerenheten og en annen form for synergi. Nå kan de som for eksempel jobber mot barn og ­unge i Sosial- og helsedirektoratet utnytte synergien på en annen måte, ved at ­alle som har erfaring med hvordan man påvirker ungdom kan dra nytte av hverandres erfaring ­både når det gjelder tobakk, sex, alkohol, rus – og brus. Derfor er jeg positiv til denne reformen.

– Hva finnes av personale på tannhelsesiden i Helsetilsynet nå?

– I omorganiseringen måtte vi finne ut ­om de personene vi hadde drev med forvaltning ­eller tilsyn. Dette gjaldt også dem som arbeidet med tannhelse. Vi kom da i den situasjonen at vi ble sittende med halve mennesker, altså folk som drev med ­både det ene og det andre. Det betyr at ­noen ble værende i Helsetilsynet, samtidig som ­noen av oppgavene de­res gikk over til direktoratet og omvendt. ­Både de som ble her og de som gikk over måtte mer ­eller mind­re fylle dagen med nye oppgaver. Vi er nå i den fasen hvor folk kjenner hvorvidt de trives i det nye ­eller ikke. Dette medfører at ­noen vil tilbake dit de kom fra, og ­noen vil ut av det hele. Det gjelder også det personalet vi har hatt innen tannhelse. Der har to personer sluttet nå i sommer, og vi har ­ikke be­stemt oss for hvordan de skal erstattes. En mulighet er å ansette nytt tannhelsepersonell fast her i Helsetilsynet, mens det på en annen ­side kanskje er en god idé å basere seg på fagrevisorer som ­leies inn på timebasis ved behov.

– Hvis dere satser på det siste, vil dere fortsatt bru­ke vitenskapelig personell til å vurdere tannlegenes arbeid, ­eller bør slike vurderinger gjøres av likemenn?

– ­Om vi skal bru­ke vitenskapelig personell ­eller likemenn er noe vi har diskutert mer når det gjelder resten av kroppen. Men vi mener jo at tennene hører til kroppen, så de samme vurderingene vil gjelde der. Til legenes spesialistorganisasjoner har vi sagt at vi øns­ker at de kommer ­opp med flinke folk som har troverdighet og legitimitet innen faget, og som de vil foreslå at man bruker som sakkyndige. I noen tilfeller vil vi imidlertid fremdeles bru­ke universitetsprofessorer.

Når det gjelder tilsyn og klagesaker, vil jeg understreke at vi er mind­re opptatt av å finne yr­kes­ut­øve­re som gjør feil enn av å finne svakheter i systemet. Vårt bidrag til kvaliteten i helsetjenesten er større hvis vi bidrar til at systemene er robuste og til at det blir vanskeligere å gjøre feil og lettere å oppdage feilene. Dess­uten vil vi bidra til at folk lettere skal vedstå seg feil.

– Planlegger dere en landsomfattende systemrevisjon innen tannhelse i nær fremtid?

– Hva angår de store felles systemrevisjonene, har tannhelse vært ­oppe som forslag flere ganger. Men så langt er vi ­ikke kommet ennå. Nå har vi det på agendaen for 2003. Men jeg kan ­ikke love ­noen ting foreløpig, bortsett fra at tannhelse står på kandidatlisten, og at hvorvidt det blir gjennomført vil ­være avhengig av hvor mange tilsyn vi beslutter å gjennomføre neste år.

– Hvordan praktiserer dere offentliggjøring av tilsynsrapporter og utfallet av klagesaker? Vil dere ta hensyn til den enkelte tannlege ved offentliggjøring?

– Helsetilsynet er bundet av offentlighetsloven, og vi praktiserer meroffentlighet. Det vil si at vi offentliggjør ting som vi ­ikke er forpliktet til å offentliggjøre, men som vi synes det er riktig å gjøre offentlig og som det er lovlig å offentliggjøre. Når det gjelder helsepersonell, er det mange som tror at det er ens personlige anliggende hvordan man driver sin praksis. Det er det ikke. ­Om man er en god tannlege ­eller ­ikke er et offentlig anliggende som ­ikke er unntatt offentlighet. Det er kun hvis det ligger personlige forhold bak, som sykdom, alkoholisme, fysisk og psykisk svekkelse av en ­eller annen art, at det kan ­være at våre rapporter blir unntatt offentlighet. Og da er det rett og slett fordi helsepersonellet selv er en pasient. Opp­lys­nin­ger ­om pasienter skal beskyttes og den enkelte pa­sient skal ­ikke kunne identifiseres.

– Men en enkelt tannlege på et ­lite sted er veldig utsatt hvis han ­eller hun får en klagesak mot seg ­eller blir utsatt for tilsyn, med negativt utfall for tannlegen. Det kan lett ­føre til massiv uthenging i mediene. Er dette noe dere vil ta hensyn til for å skjerme den enkelte yrkesutøver?

– Hvis man er et mer samlende foretak, et sy­ke­hus ­eller en sykehusavdeling, da er rapporten offentlig. Da er til og med utkastet til rapport offentlig, før tilsynsobjektet får uttale seg. Det har jeg ­ofte lurt på ­om er riktig. Det oppstår imidlertid et spe­sielt problem når vi gjør tilsyn med enmannspraksiser. Da kommer vi i en si­tua­sjon hvor det er grunn til å tenke seg om. Hvis det er en enkelt tannlege som er tilsett, blir det veldig tett på hvis vi legger det ut på nettet, men vi kan ­ikke for­hind­re at den enkelte journalist får tak i rapporten hvis den etterspørres. Der har vi en runde å gå her. Foreløpig har vi manet til forsiktighet med å legge ut tilsynsrapporter fra enmannspraksiser, selv ­om forvaltningsloven ­ikke hind­rer oss i å gjøre dette.

– Vil dere videreføre sam­ar­bei­det med Tannlegeforeningen ­om å finne løsninger på dette?

– Ja, vi samarbeider gjerne med Tannlegeforeningen, som for øvrig er en organisasjon som i våre ­øyne har riktig holdning i forhold til yr­kes­ut­øve­re som ­ikke holder faglig standard. Det er viktig både for tilsynsmyndigheten og yrkesorganisasjonen at det reageres mot disse. Det betyr ­ikke at vi skal forfølge helsepersonell, men når vi får veldig alvorlige saker, føler vi at NTF i særlig grad er seg bevisst det ansvaret organisasjonen har. Vi er glade for at vi kan forstå hverandres oppgaver.

Vi har forresten nett­opp hatt et ­møte med Tannlegeforeningen, i forbindelse med Dent-o-septsaken, hvor det viste seg at det ­ikke var ­gode nok melderutiner. Vi øns­ker enklere melderutiner og innser at meldekultur har med god tilrettelegging å gjøre fra vår side, slik at helsepersonellet kan få det til å passe i en travel hverdag. Og videre når det gjelder Dent-o-septsaken: Da den ble kjent for oss, gikk vi rett til Det odontologiske fakultet i Oslo og ba dem ­om å ­lage et seminar til neste dag, fordi vi måtte ­lære ­om munnhygiene fortere enn svint. Vi fikk veldig god respons, og vi fikk også ­vite at de var meget glade for å bli kontaktet. Noe man ­ikke var vant til. Da ble vi litt flaue.

– Er du flau over informasjonen fra Sosial- og helsedirektoratet ­om bruk av amalgam tidlig i sommer?

– Jeg er veldig glad for det som skjer med amalgam, selv ­om tannlegene var mis­for­nøyd med den rekkefølge man informerte i. Det er ­ikke mitt ansvar. Men jeg tror det er et riktig valg man kommer til nå og jeg tror også direktoratet har en viktig ut­ford­ring med skrukorkens forbannelse, avslutter Helsedirektøren.