Genanse og Verdighet

All mulig ros til programkomiteen for NTFs landsmøte for denne tankevekkende forestillingen. Dess­ver­re svek Sognsvannsbanen meg, og jeg mistet mesteparten av førs­te innlegg. Dess­ver­re var salen langt fra full. Spe­sielt var det få mannlige kolleger til stede. Med sin monolog fra Solstads roman tror jeg at Kai Remlov klarte å gjøre oss mer sensitive for Sissel Grans foredrag. Budskapet hennes handlet om å gi og tolke verbale og non-verbale signaler mel­lom mennesker generelt og mel­lom behandler og pa­sient spesielt. Jeg tror faktisk at også hun hadde blitt inspirert av Remlov, for hun fikk tilhørerne, mannlige som kvinnelige, til å le og gråte om hverandre. Takk til begge to.

Samtidig sitter jeg igjen med en følelse av at her ble det ikke utnyttet en sjanse til å nærme seg et felt innen tannbehandling hvor kanskje nettopp «genanse og verdighet» kan representere den størs­te hindring, såvel som de største muligheter. Jeg tenker naturligvis på hvordan vi presenterer og følger opp de fore­byg­gende til­tak for dem av ­våre pa­sien­ter der vi ser en uheldig tannhelseutvikling.

Vi føler jo alle at vi i alt for stor grad kommer «bakpå». Vi driver med reparasjon av skader som allerede er skjedd; for ikke å snakke om alle skadene som er en følge av tidligere reparasjoner.

Fra et langt liv på fakultet i ­Oslo husker jeg kommende kolleger med spe­sielle evner til å få pa­sien­ten med seg. For eksempel, student Kullbråte som for mange år siden oppnådde en utro­lig kooperasjon fra en svært fuktig krigsseiler. Det skulle vært interessant å vite litt mer hvordan disse kollegene gjør det. De gjør det sikkert med verdighet. Når vi ikke alltid tar det opp, er det da «genanse», eller føler vi at vi ikke klarer å bringe det på banen med verdighet? Det er jo helt klart «vårt bord».